Blir seriøst flau over barna mines oppførsel

[Anonym bruker]

Barna mine krangler noe så absurd mye. Spesielt jentene mine på 8 og 10. De lar lillebror på seks år være i fred, av og til.

 

Nå er det sol og sommer og det blir ekstra synlig at den ene søsteren ikke har venner i nabolaget. Hun og storesøster virkelig KRANGLER, kaller hverandre ting, slår, og de krangler om ALT. Det er helt sykt å høre på. Hver for seg er de veldig snille. Og borte.

De krangler konstant. I stad var gutten og storesøstra på trampolina, og så kom hun på åtte hjem fra en venn. Da ble det drama med en gang.

 

Vet ikke min Arme råd lenger. Jeg orker ikke skrive så detaljert men dette er mer enn 'normal' krangling, de virkelig harer hverandre!! Vi har gått til terapi pga det men ingenting hjelper.

 

Jeg blir flau, mine unger må alltid hjem, og jeg føler folk snakker om de nesten. Vi var på avslutning på skolen i sted og de er ikke noe bedre der, kaster ting på hverandre og er helt idioter. Jeg gruer meg til ferien, kranglingen deres ødelegger hele familielivet her.

 

Hjeeelp

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

Jeg kan faktisk ikke gå i dusjen mens de er våkne begge to, for det går alltid galt. Jeg prøver konstant å separere de, men det er som at de MÅ plage den andre HELE tiden. Klikker snart for meg, og jeg er veldig tålmodig av meg.

 

Nå er de ute i haven og jeg hører allerede at munnhuggeriet er igang, så nå må jeg gå å dempe de før de dreper hverandre

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

Og, det hørtes ekstremt ut ja. Hvordan håndterer dere voksne det? For uansett hvor kjedelig det er å høre det, så må endringen skje gjennom dere. Barna finner ikke ut av dette uten veiledning og en god måte å bli møtt på.

 

Anonymous poster hash: eab67...4f6

[Anonym bruker]

Kjeft! Husarrest. Inndrivelse av goder(trampoline, mobil, ipad etc.)

Du må la det svi.

Anonymous poster hash: 7dfeb...0f2

[Anonym bruker]

Og, det hørtes ekstremt ut ja. Hvordan håndterer dere voksne det? For uansett hvor kjedelig det er å høre det, så må endringen skje gjennom dere. Barna finner ikke ut av dette uten veiledning og en god måte å bli møtt på.

 

Anonymous poster hash: eab67...4f6

Jeg snakker utrolig mye med de, om hvordan vi skal oppføre oss. Vi reflekterer masse rundt hvorfor de krangler. Jeg prøver å få de til å 'omstille' seg, men det gjør de ikke. De er veldig sjalu på hverandre.

 

far påstår de aldri krangler hos han, men alle barna sier at han bare kjefter på eldstejenta. Så det hjelper jo lite. Jeg merker bedring her hjemme siste dagen før de drar til far, så kommer de hjem derifra og hater hverandre igjen.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

 

Kjeft! Husarrest. Inndrivelse av goder(trampoline, mobil, ipad etc.)

Du må la det svi.

 

Anonymous poster hash: 7dfeb...0f2

Vil legge til at jeg tenkte på ganske stikk motsatt av en slik reaksjon da jeg skrev at endringen må skje med dere voksne tett innpå.

 

Anonymous poster hash: eab67...4f6

[Anonym bruker]

 

Kjeft! Husarrest. Inndrivelse av goder(trampoline, mobil, ipad etc.)

Du må la det svi.

 

Anonymous poster hash: 7dfeb...0f2

Ja, det gjør jeg hele tiden. Men det driter de tydeligvis i. I går satt de på hvert sitt rom uten noe å gjøre, og kjedet seg, jeg ba de komme opp når de kunne snakke sammen som normale folk, men det skjedde selvsagt aldri. De provoserer hverandre HELE tiden...

Eldste hater feks smattelyder, så da gjør yngste det hele tiden. De er skikkelig drittunger med hverandre.

 

Men hver for seg er de kjempegreie!

 

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

Dette bunner kanskje i at eldstejenta er ensom?

Anonymous poster hash: 7dfeb...0f2

[Anonym bruker]

Vil legge til at jeg tenkte på ganske stikk motsatt av en slik reaksjon da jeg skrev at endringen må skje med dere voksne tett innpå.

 

Anonymous poster hash: eab67...4f6

Av og til må jeg faktisk gjøre sånt, siden snakking ikke hjelper.

 

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

 

Dette bunner kanskje i at eldstejenta er ensom?

 

Anonymous poster hash: 7dfeb...0f2

 

Nei, hun har venner. Er hun yngste som ikke har det, her i nabolaget. Men ingen vil være med henne hjem fordi hun og søsteren krangler. Og det er ganske trist. Kranglingen går utover alt

 

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Hos oss fungerer det å på de løse det selv til en vis grad (så sant de ikke skader hverandre, griper vi ikke inn, de må finne løsninger selv.) Hos oss blir begge straffet,ille fritidsaktiviteter, samt andre goder, de får oppgaver de må løse sammen, som eks vaske bil, lage middag, rydde mm. Da får de beskjed om hva som skal gjøres og hvilket resultat som er forventet, resten må de samarbeide for å løse. Vi er nøye med å få tid og opplevelser med barna hver for seg og sammen, men reiser hjem hvis de krangler. Vi roser ønsket oppførsel, snakker mye om hvordan de og vi ønsker å ha det før å bevisstgjøre hva vi alle ønsker. spiller spill, går på turer sammen, trener litt sammen. overnatter ute sammen med fokus på å ha det hyggelig, itillegg er vi klare og tydelige på hva vi forventer i en hver situasjon. Familieforholdet har blitt bedre, men vi jobber fortsatt mye med dette. Håper du finner noe som virker for dere.

 

Anonymous poster hash: 10e7d...ca8

[Anonym bruker]

Jeg dro faktisk på jentetur til utlandet med bare jentene for at vi skulle 'bygge gode relasjoner med positive opplevelser', og det var en hyggelig tur det, men de skal alltid ha det den andre har, og de har ikke engang like interesser. Jeg hadde bestilt hotellrom med tre senger, og de kranglet faktisk om hvem som skulle logge på høyre eller venstre side!!!!!

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

Har du forsøkt å tvinge dem til å være sammen over lengre tid, som bare de to og en voksen på telttur i skogen i en uke, uten elektriske dippedutter?

Noen ganger hjelper det.

 

Anonymous poster hash: 165f8...e29

[Anonym bruker]

Av og til må jeg faktisk gjøre sånt, siden snakking ikke hjelper.

 

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

Jeg hadde faktisk tenkt å tilføye i innlegget mitt "antakelig gjør hi dette allerede, uten effekt" og det stemte prima! Det er ikke det disse jentene trenger. De trenger voksne som er nære, som er engasjerte og som med varme og deltakelse lærer dem om konflikthåndtering. Hvordan lærer man å håndtere eller unngå konflikter ved inndragelse av goder? I min verden trenger barn å få vite hvordan de skal oppføre - ikke hvordan de Ikke skal oppføre seg. Da er det nemlig vanskelig for dem å selv "vite" alternativet. Har du selv noen gang prøvd å endre et fast mønster du har? Sluttet å røyke, begynne å trene, bli mer tålmodig etc? Vaner og reaksjonsmønstre som er godt etablert er kjempevanskelig å endre. Og spesielt for barn! De klarer ikke det alene, som oftest. Men for alle del, kjør på dere. Selv om det åpenbart ikke har effekt. Omtrent alltid når noen har vanskelige barn, så bruker de også straff aktivt.

 

Anonymous poster hash: eab67...4f6

[Anonym bruker]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Hos oss fungerer det å på de løse det selv til en vis grad (så sant de ikke skader hverandre, griper vi ikke inn, de må finne løsninger selv.) Hos oss blir begge straffet,ille fritidsaktiviteter, samt andre goder, de får oppgaver de må løse sammen, som eks vaske bil, lage middag, rydde mm. Da får de beskjed om hva som skal gjøres og hvilket resultat som er forventet, resten må de samarbeide for å løse. Vi er nøye med å få tid og opplevelser med barna hver for seg og sammen, men reiser hjem hvis de krangler. Vi roser ønsket oppførsel, snakker mye om hvordan de og vi ønsker å ha det før å bevisstgjøre hva vi alle ønsker. spiller spill, går på turer sammen, trener litt sammen. overnatter ute sammen med fokus på å ha det hyggelig, itillegg er vi klare og tydelige på hva vi forventer i en hver situasjon. Familieforholdet har blitt bedre, men vi jobber fortsatt mye med dette. Håper du finner noe som virker for dere.

 

Anonymous poster hash: 10e7d...ca8

Ja, mine trenger tydeligvis at man våker over de konstant. Når de en sjelden gang er venner ( det er de nå, selv om de burde vært inne og gjort lekser) så roser jeg der, så de tjener jo lite på diskusjonene sine, men det virker nesten som de er avhengige av å krangle med hverandre

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

Jeg hadde faktisk tenkt å tilføye i innlegget mitt "antakelig gjør hi dette allerede, uten effekt" og det stemte prima! Det er ikke det disse jentene trenger. De trenger voksne som er nære, som er engasjerte og som med varme og deltakelse lærer dem om konflikthåndtering. Hvordan lærer man å håndtere eller unngå konflikter ved inndragelse av goder? I min verden trenger barn å få vite hvordan de skal oppføre - ikke hvordan de Ikke skal oppføre seg. Da er det nemlig vanskelig for dem å selv "vite" alternativet. Har du selv noen gang prøvd å endre et fast mønster du har? Sluttet å røyke, begynne å trene, bli mer tålmodig etc? Vaner og reaksjonsmønstre som er godt etablert er kjempevanskelig å endre. Og spesielt for barn! De klarer ikke det alene, som oftest. Men for alle del, kjør på dere. Selv om det åpenbart ikke har effekt. Omtrent alltid når noen har vanskelige barn, så bruker de også straff aktivt.

 

Anonymous poster hash: eab67...4f6

Den der må du legge av deg, etter to år uten å straffe de så må man faktisk av og til inndra goder. Jeg har snakket med barna mine opp og ned i alle år, men det har ikke ført til bedring på noen måte. Det eneste som fungerer er å holde de separert, eleør mekle med de hele tiden. De blir bare verre og verre og verre. Når de bruker vold mot hverandre får de faktisk ikke LOV å gå ut sammen før de har snakket og tatt seg sammen. Det finnes grenser

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

Har du forsøkt å tvinge dem til å være sammen over lengre tid, som bare de to og en voksen på telttur i skogen i en uke, uten elektriske dippedutter?

Noen ganger hjelper det.

 

Anonymous poster hash: 165f8...e29

Hehe ja, flere ganger. Det hjelper i kanskje tre timer.

 

De har forøvrig ingen problemer med å være sammen med andre unger, men det skjærer seg sekundet de kommer inn i rommet.

 

 

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

Vi liker å spille brettspill, men de krangler der og. Beskylder den andre for å jukse osv selv om JEG er banken i monopol. Ender ofte med at den ene går og er rasende og den andre roper 'sånn går det når man jukser dritunge!!' Og da er selvsagt helvetet løs med en gang. Syns veldig synd på gutten for å være ærlig.

 

De hakker på hverandre konstant. Imorgen skal de til faren sin, så da er 'harmonien' over fra i dag.......

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

Jeg snakker utrolig mye med de, om hvordan vi skal oppføre oss. Vi reflekterer masse rundt hvorfor de krangler. Jeg prøver å få de til å 'omstille' seg, men det gjør de ikke. De er veldig sjalu på hverandre.

 

far påstår de aldri krangler hos han, men alle barna sier at han bare kjefter på eldstejenta. Så det hjelper jo lite. Jeg merker bedring her hjemme siste dagen før de drar til far, så kommer de hjem derifra og hater hverandre igjen.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

Det ligger vel ganske mye i svaret ditt her, vil jeg tro? Hvordan forhold hardt faren? Kopierer de noe atferd som dere har dere i mellom?

 

Du kan jo ikke la de dra på besøk sammen, hvis de krangler borte. Det får være "straffen".

 

 

Anonymous poster hash: bedda...01e

[Anonym bruker]

Lurer på hvem som har oppdratt dem, jeg.

 

Anonymous poster hash: c2109...f9e

[Anonym bruker]

Det ligger vel ganske mye i svaret ditt her, vil jeg tro? Hvordan forhold hardt faren? Kopierer de noe atferd som dere har dere i mellom?

 

Du kan jo ikke la de dra på besøk sammen, hvis de krangler borte. Det får være "straffen".

 

 

Anonymous poster hash: bedda...01e

Nei, jeg er helt uinteressert i å skjelle ut barna, og bare ett av de i tillegg. Det fungerer i alle fall dårlig.

 

Jeg er ikke så veldig glad i kjeft, men jeg irettesetter de en goood del, men jeg vil ikke te meg som faren deres som står og skriker at de er 'satans drittuger' osv. De er redd for faren når han er sint, og jeg vil heller at de skal lære seg å oppføre seg normalt enn å bli kuet. Som sagt er de godt oppdratt alle sammen, men jentene fungerer ikke sammen.

 

 

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

Far og jeg er skilt. Det har vi vært i seks år. Vi har et normalt forhold til hverandre, han er i nytt forhold. Far er veldig konfliktsky så han skyver gjerne krangler under teppet, enten med godteri eller at han lar jentene terrorisere hverandre til han får nok og klikker helt. Men han er ikke en ræva far altså, han er bare litt lite opptatt av grenser og tydelighet

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

[Anonym bruker]

Far og jeg er skilt. Det har vi vært i seks år. Vi har et normalt forhold til hverandre, han er i nytt forhold. Far er veldig konfliktsky så han skyver gjerne krangler under teppet, enten med godteri eller at han lar jentene terrorisere hverandre til han får nok og klikker helt. Men han er ikke en ræva far altså, han er bare litt lite opptatt av grenser og tydelighet

 

Anonymous poster hash: d862b...86c

 

Nå henger ikke det du sier på greip.. Han skriker at de er satans drittunger, men han er en god far? 

 

Anonymous poster hash: eab67...4f6

[Anonym bruker]

Lurer på hvem som har oppdratt dem, jeg.

 

Anonymous poster hash: c2109...f9e

😂😂😂 som om det er svaret på alt.

 

Noen ganger blir det krasj, selv om man har gjort "alt" rett.

 

Anonymous poster hash: cb5ea...154

[Anonym bruker]

 

Nå henger ikke det du sier på greip.. Han skriker at de er satans drittunger, men han er en god far?

 

Anonymous poster hash: eab67...4f6

Ja, han er en kjærlig far og er glad i barna sine. Han er derimot ikke så innmari flink til å sette grenser, og mangler en del på hvordan han håndterer 'bråk'. Det er det mange som gjør og er og derfor er ikke han en dårlig far, bare fordi han sier idiotiske ting når han er sint. Jeg tenker at jentene er drittunger hele tiden men jeg sier det ikke.

 

Han er heller ikke sint HELE TIDEN, men han blir sint for helt andre ting enn meg også. Vi er ulike, og derfor bor vi ikke sammen. Samboeren hans er visst veldig ettergivende og blander seg lite, så sånn sett fungerer det vel fint for de.

 

Barna mine liker å være hos faren sin, og de er der annenhver helg, og enn så lenge det fungerer og barna er glad i faren sin så gidder jeg rett og slett ikke å blande meg i hva som skjer der.

 

La oss nå helst ikke la dett handle om far, for jeg får ikke gjort noe med han og hans oppførsel, jeg er mer opptatt av at denne familien skal fungere

 

 

Anonymous poster hash: d862b...86c