Gå til innhold

6åringen kom hjem fra samvær med far, og sier...


Anbefalte innlegg

Skrevet

at når hun er 12 år får hun bestemme selv hvor hun skal bo, og da skal hun bo hos pappa. Der skal de bare kose seg hele tiden, og hun vil ikke være hos meg fordi hun kjeder seg her. Hun vil være på det blå laget, ikke det rosa.

 

Jeg var sjokkert.

 

Forhistorien med faren hennes, er at han har hatt minimalt med samvær, og ikke har vært egnet til å være forelder, annet en hel i måneden. Han har slitt med rusproblemer, bor hos foreldrene (ja, han er en voksen mann), ingen jobb, og har brutt alle samværskontrakter vi har hatt til nå. Nå denne også.

Det er jo tydelig at han mater henne med ting hun skal slippe å ta stilling til. Hun er sur og tverr på meg etter hun har vært hos faren, og vil knapt se på meg. Denne samværskontrakter var en siste sjanse før det evt blir rettsak. Jeg kjenner jeg MÅ gå til rettsak, og da håper jeg at jeg får foreldreansvaret også, som nå er delt. Pr dags dato har jeg hovedomsorgen for henne, og far ser henne en helg i måneden.

 

Samtidig kvier jeg meg enormt for å gå til rettsak, for hva HVIS...

 

Noen som har gode råd for hva og hvordan jeg kan ta opp med datteren min når det gjelder faren hennes og at samværet mest sannsynlig stopper opp, igjen, for hvertfall en periode? Tidligere har jeg sagt at noen ganger er det slik at voksne trenger litt tid og hjelp til å bli voksne, og at det er slik det har vært med faren hennes. Dette slo hun seg ganske til ro med. Han selv fortalte til datteren sin at han jobbet svært mye og måtte reise en del i jobben. Men jeg ønsker ikke at hun skal tro det lenger.

 

Råd? Og hvordan ville du ha reagert dersom ditt barn sa dette til deg? Og nei, det er helt meningsløst å ta opp med faren at dette ikke er akseptabelt, han er ikke den skarpeste kniven i skuffa, og han tar det ikke til seg.



Anonymous poster hash: 4f153...859
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Hi

Og jeg ser nå at jeg har skrevet dette innlegget ufattelig dårlig og rotete..Beklager



Anonymous poster hash: 4f153...859
Skrevet

Faren høres jo ut som han ikke kan snakkes fornuft med.

Jeg hadde bare latt barnet tro at det vil bli fryd og gammen hos pappa når hun blir tolv. Det er jo sårende at barnet sier slik men jeg hadde ikke gitt det så mye oppmerksomhet.

Her har også seksåringen forsøkt seg på at det er bedre hos den andre forelderen. Jeg sier bare at nå er du her og slik er det.

Å legge seg i en diskusjon med en på seks er jo fånyttes da de ikke forstår dette uansett.

Åpenbart har hun i det minste bra hos pappa.

 

Anonymous poster hash: 3da46...6ba

Skrevet

Far og jeg hadde en konflikt, men ikke slik som dere. Vi var på fvk og der luftet jeg også bekymring for hvordan datteren vår hadde det, og da fikk vi tilbud om at hun kunne snakke med en barnepsykolog der :) Mine bekymringer gikk på at jeg var redd hun ikke fortalte oss alt og at jeg var usikker på hvordan hun faktisk hadde det. Vi valgte å vente da, og ting ser ut til å ha løst seg, men jeg tenker at kanskje deres barn hadde hatt nytte av å prate med en utenforstående?

 

Anonymous poster hash: 02659...400

Skrevet

Jeg ville nok blitt såret av å få en slik beskjed, men likevel så må man prøve å forstå det. Det er jo det typiske "tivolipappa-syndromet". Når han bare har henne én helg i mnd er det klart at han finner på mye morsomt, og hun tenker at "hver dag jeg er hos pappa, er det gøy. Men hos mamma er det ikke gøy hver dag. Hvis jeg bor hos pappa så blir det gøy hele tiden". Men realiteten er ikke det sånn selvfølgelig.

 

Du må bare stole på at hun finner det ut av seg selv etter hvert. Hun er såpass liten enda at jeg ikke ville ha begynt å si negative ting om faren eller prøvd å påvrke henne til å innse hvor mye du faktisk gjør for henne. Dette vil hun også skjønne selv når hun er moden for det. Vær "the bigger person", tilrettelegg for at hun skal få et godt forhold til faren sin, og vær der for henne og støtt henne når/hvis faren skuffer henne.



Anonymous poster hash: 5bd10...34a
Skrevet

Dersom han kun har henne 1 helg i mnd, hva er grunnlaget for en rettsak? hun har uansett godt av å ha et forhold til sin far, på tross av at han ikke er årets far. Hvis han kan argumentere for at foreldrene stiller opp den helgen, og at han ikke er slem mot jenta så vil han ikke bli tatt fra omsorgen. Det å ha delt foreldreansvar betyr jo ikke all verden for samværet heller.

 

Utover det synes jeg ikke du skal bry deg om hennes uttalelser. Hun vet godt hvem som stiller opp mest for henne, men blir tydeligvis vartet fælt opp denne helgen ( og det er jo bra sånn sett ) At hun flytter når hun er 12 er nok sikkert ikke aktuellt når den tid kommer. Da er hun større og ser sammenhengen. 

Hun er lojal mot sin far, og vil nok tilfredstille han på et vis, og det er enkelt å si slikt til deg, for deg er hun tryggest på..

 

Lykke til, det går fint :Nikke:

Skrevet

hvorfor skulle du gå til rettsak på disse kriteriene? 

Far kan si mye rart, men innen den tid er nok myyye forandret. 

jeg gikk også rundt og trodde jeg kunne flytte til pappan min da jeg ble 12, da jeg faktisk ble 12 hadde jeg både mens og pupper, og følte ikke at hos pappa var det rette stedet å bo. ville ikke be han om å kjøpe bind, ville ikke bo sammen med pappa om også forøvrig bor med sine foreldre osv. det løste seg av seg selv. 



Anonymous poster hash: 441c8...507
Skrevet

HI

Jeg har vært kjempeglad for min datter det siste halvåret, da det har virket ut som samværet med far har gått bra. Det hører til historien at far flere ganger tidligere har prøvd å påvirke datteren min til å tenke negativt om meg, og han har generelt gjort henne svært utrygg tidligere, noe barnehagen også påpekte. Hun er så liten enda, og det er synd at det lille samværet hun har nå med far, skal bli gjennomsyret av hans fantasi om å en dag få ha henne 100%. Det er helt sinnsykt at han i det hele tatt nevner dette for henne. Tenk å være 6 år gammel, og vite at det er du selv som må velge mellom mamma og pappa! Blir forbanna! 

 

Flere bekjente av meg har sagt at de har sett datteren min sammen med faren sin på upassende tidspunkt på kvelden, når han har henne. Feks en sen, sen kveld, da datteren min sto utenfor et hotell mens faren røyket med noen kompiser..

 

Jeg blir ikke såret når hun sier dissse tingene, jeg skjønner at hun ikke forstår dette helt selv, og at hun bare er frustrert over at hun er så lite med faren sin, som hun tross alt elsker. Det står på samme dag som hun kommer hjem, også går det over dagen etterpå.

Etter dette siste samværet, har hun også begynt å spurt mye om jeg er glad i henne. Og det finner jeg hvertfall mistenkelig, og jeg er blitt veldig bekymret for hva hun må høre når hun er hos far.



Anonymous poster hash: 4f153...859
Skrevet

dytter litt for å høre om det er andre med lik erfaring, og hvordan dere taklet der ift barnet. Nå er hun blitt så gammel at hun nærmest forlanger en forklaring på hvorfor ting er som de er, og hvorfor jeg er den slemme som nekter mer kontakt med far (dette kommer selvsagt fra fars munn)



Anonymous poster hash: 4f153...859
Skrevet

Mitt råd er å vurdere sterkt om du skal ta det til retten. Å frata far alt samvær krever veldig alvorlige forhold og slik du beskriver ting så er de alvorlige, men ikke så alvorlige at alt samvær bør stoppe. Husk også at det er sakkyndige som skal vurdere barnet i samspill med begge foreldrene, og ikke minst snakke med henne. Muligheten er da absolutt til stede at din datter sier at hun vil være mer hos far, og at dommen blir mer regelmessig samvær til far. Hvis dommen ikke blir mer samvær til far, er sannsynligheten meget stor for at det blir som nå.

 

Anonymous poster hash: 6caba...069

Gjest Gul stjerne
Skrevet

Jeg tror det vil gå seg til.

 

Det første du må gjøre er å finne troen på deg selv og at du er bra nok, at du er god for din datter, at hun elsker deg. For du er god nok.

Når du har funnet troen på deg selv og dine morsegenskaper vil du takle slike kommentarer, om at din datter vi flytte til sin far, mye bedre.

Saken er jo at vi foreldre blir såre og fornærmet når barna sier slik. Men det kommer til å bli lettere for deg, og du vil finne din styrke mer og mer ettersom tiden går.

 

I takt med at du blir tryggere blir også din datter eldre. Nå er hun bare et barn på 6 år som synes cola, potetgull og utømmelige mengder godteri er stas. Det vil hun forresten gjøre enda i mange år, så her må du bare stålsette deg og forstå at du ikke kan drive på sammen måten som far, nemlig å kjøpe sin populæritet med gaver og godter.

Dess eldre din datter blir, vil hun se at tryggheten hun har hos deg er det viktigste. Og innen hun er tolv har hun forstått mye om hva en god og trygg forelder gjør, og hva en ustabil forelder med hang til rus gjør.

 

Så lenge ungen og trygg og har det fint med far tror jeg det er viktig at de får ha kontakt. Og den kontakten må du støtte barnet på. Fortell henne at du er glad for at hun har et så,godt forhold til sin far og at ingenting gleder deg mer. Men vent med å si det til du faktisk mener det.

 

Ha tro på at far gjør en grei innsats, men stans samvær om du får bevis på det motsatte. Jobb for et godt samvær, ikke saboter det.

Skrevet

Jeg har også en sønn som forherliger den fraværende foreldren. Jeg har prøvd å ikke si for mye, men jeg blir rett og slett forbanna over at han liksom skal være superperson som kanskje dukker opp en gang i året eller anhvert år. Som knapt nok betaler 500 per mnd i bidrag og kjøper masse av ting til seg selv i stedet. Gutten husker bare 4-5 positive ting fra barndommen med far og har fortrengt det andre. Kanskje barn burde få vite hvordan den andre foreldren er når de er litt større slik at de faktisk ikke ender opp helt ødelagte som voksne? Om barnefaren hos deg forer datteren din med belønninger, moro og lovnader (som garantert ikke blir gjennomført) er det kanskje greit å få litt profesjonell hjelp. Slikt er helt håpløst... Barnefar her presterte å si at sønnen min kunne komme på besøk og ønske seg det han ville (ramset opp en haug med dyre ting) for å bestikke han til å komme. Jeg har satt foten ned for besøk da far er psykisk ustabil- min sønns helse og trygghet er viktigere enn årlige trusler om rettssaker osv.

Ønsker deg lykke til!

 

Anonymous poster hash: 1e235...c3a

Skrevet

Er ikke det litt sånn typisk da, når man bare har fridager sammen og ikke hverdager. Sønnen til en venninne var lei av at moren var så streng og maste så fælt, og mente at det var mye bedre å bo hos faren. Etter å hørt på det en stund lot hun han flytte til faren, 2 uker tok det så kom han luskende tilbake. Det var visst ikke så gøy med hverdager hos pappa



Anonymous poster hash: ad0fa...756
Skrevet

Hva med å bestille en time til familievernkontoret alene? Bare for å få luftet litt?

Skrevet

HI

Kjenner også at det er veldig viktig at datteren min får vite at pappa ikke er slik som han utgir seg for å være. Men, hun er altfor ung til det..Derfor føler jeg meg litt mellom barken og veden; jeg kan ikke si for mye om henne om virkeligheten rundt faren og deres samvær, samtidig kan jeg ikke la henne tro at det er slik det faktisk er. Huff.

 

Hun får gjøre ALT hun vil når hun er hos far, han behandler henne som en liten prinsesse. En gang møtte jeg de to på butikken da han hadde samvær, og datteren min gikk rundt i butikken uten sko på seg. Da jeg bemerket meg dette til far, forklarte han seg med at det var HUN som ville det. 

Da jeg tok opp med han at det ikke er greit at han har sagt til henne at hun kan bestemme selv hvor hun skal bo, så svarte han at det var hun selv som spurte. Skjønner dere, det er ikke en mann det er mulig å få fornuft av!

 

Nå spør datteren min meg ofte om jeg er glad i henne, blant annet fordi hun ikke får sove i min seng. Der sover bare jeg og kjæresten min, og jeg har vært ganske nøye på at mitt rom er voksenrom. Når hun er hos pappa, får hun sove sammen med henne fordi han er glad i henne...Det er så mange slike små ting han fyller henne opp med, at jeg skjønner ikke hvordan jeg bare skal bite det i meg!

 

Ei litt lenger opp her i innlegget skriver at jeg må finne troen på meg selv som mor og at jeg er god nok. Jeg VET at jeg er god nok, og mer enn det. Jeg kan helt ærlig ikke si at jeg kjenner til noen som har kjempet så mye for at datteren min skal ha et sunt forhold til sin far, samvær og samtidig være trygg, tross alt far har gjort mot både meg og datteren min. Mange av mine nærmeste kommenterer stadig at de er imponerte over hvor flink jeg er til å holde hode kaldt, og faktisk bare tenke på datteren min sitt beste. Men så kommer vi til den hårfine grensa, hvor for mye samvær med far ikke er bra, samtidig som for lite ikke heller er bra..

 

Jeg vet ikke hvem jeg skal lufte disse tankene med; kommede helsesøster på skolen, barnevern, familievernkontor? Har jo en advokat, men det går mer på juss enn bekymringer rundt barnets psykiske helse



Anonymous poster hash: 4f153...859
Skrevet

Hun er 6 år og det er 6 år til dette. Da vet hun mer og forstår mer og far kan ikke skjule det like godt. Samme skjedde her og nå er hun 16 og vil fortsatt bo hos meg.

 

Anonymous poster hash: 29fb3...2e8

Skrevet

Du, det er med at hun vil bo hos ham når hun blir 12 år, det ville jeg tatt med knusende ro ;) han ser henne så sjelden, så klart det bare er lek og moro når man slipper unna hverdagsstress og mas.

Etterhvert vil hun kanskje drive med f.eks en idrett. Da kan det være cuper/stevner og kamper når hun er hos far, eller klassebursdager, og da må han bare stille opp med kjøring osv. Det kommer en tid hvor han også må begynne å ta litt mer ansvar..

 

Jeg er alene med 4 barn, og får innimellom "trusler" om at "da flytter jeg til pappa" om livet ikke går deres vei akkurat da.. Akkurat når de får et "nei" fra meg har de visst glemt at helgen før ble det krangling fordi de nektet å dra på samvær til faren :P

 

Min mor er verdens mest supre mormor og jeg har også fått trusler om at "jeg vil flytte til mormor for der får jeg lov til slik og sånn". Da sier jeg bare rolig at HVIS du skal bo hos mormor så er det HUN som kommer til å mase om lekser og rydding, hun er den som må nekte deg å dra alene til kjøpesenteret med venner, hun som må være streng osv... Da virker det ikke så lokkende allikevel ;)

 

Og mye forandrer seg innen hun blir 12 år. Som en skrev, når hun blir 12 har hun kanskje fått pupper og mensen, en "kjæreste" eller er opptatt med venner, fritidsaktiviteter osv og ønsker å være nær hjemmet.

 

Jeg skjønner at du blir frustrert, men jeg får litt inntrykk av at du henger deg litt vél mye opp i hva far gjør i sine helger med henne. Hva gjør det at hun sover i hans seng, han har jo plass til henne og syns sikkert det er koselig når han ser henne så lite? (Mine unger kommer også inn til meg ila natten). Kan du ikke bare si at det ikke har noe med å være glad i eller ikke, men pga plass? Du trenger jo ikke lage noe nummer ut av det?

 

Og hva så om jenta går uten sko på butikken (om sommeren?), dattera mi kan også finne på å gå barbeint på sommeren. Da må vi bare passe ekstra på så hun ikke tråkker på stein/glass osv.. Jeg har også gått barbeint selv på nærbutikken da jeg hadde tråkket i noe dritt på stranda før vi skulle hjem (og jeg kastet skoa mine) :P

 

Jeg har også eldre barn, så det hender innimellom at det blir litt sent i seng. I morgen er det bortekamp og den er ikke ferdig før kl 20. Så skal vi kjøre hjem, ta kveldsstell og så i seng. Klokka kan fort bli 21.30 innen 5 åringen kommer seg i seng. På en hverdag :o ( ;) )

I fjor sommer fisket vi krabber, dro ikke fra brygga før kl 22.30 og måtte innom matbutikken på veien. Da var 4 åringen i butikken kl 22.45 på kvelden. Dette var i ferien, da, men poenget var at noen ganger kan det bli litt seint..

 

Jeg ser også at du skriver at du sier at noen ganger trenger voksne hjelp til å være voksne (?) og han sier han jobber og reiser mye. Her syns jeg strengt tatt fars "forklaring" er bedre enn din. Her er det DU som prøver å sverte far og setter jenta i en slags lojalitetskrise. Det MÅ da være bedre for en 6 åring å tro at hun ikke kan være hos far fordi han er på jobb/reise enn at det er fordi noe galt med faren?

 

Anonymous poster hash: 7b219...b25

Skrevet

Faren til mine barn er pasient i psykiatrien.  Jeg har fått mye god hjelp fra familievernkontoret angående hva jeg kan si til ungene og hvordan.  Jeg har også tatt med ungene på familievernkontoret for samtale.  Ene barnet mitt har hatt en del samtaler med helsesøster på skolen.  Jeg har også fått råd hos PPT og skolen har hjulpet ene barnet mitt med bistand fra PPT.  

Jeg har også jobbet mye med å prøve å akseptere at jeg faktisk ikke kontrollere far.  Han gjør det han gjør, jeg gjør det jeg gjør.  



Anonymous poster hash: d9efa...b22

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...