Rettssak neste..

[Ellemelle89]

Det første jeg må få sagt tydelig: Jeg som mor ønsker at barnet mitt skal få bli kjent med pappaen sin (så lenge dette er til det beste for barnet så klart), få en nær relasjon til han og ha jevnlig med samvær slik at barnet blir trygg på pappaen sin - og motsatt. Dette er svært viktig for meg, og er hovedmålet mitt i denne saken.

 

Det andre jeg må si: Jeg skriver her i håp om å få noen gode og reflekterte råd og tilbakemeldinger. Usaklige kommentarer blir ikke besvart. Takk på forhånd til dere som tar dere tid å lese og eventuelt svare meg. Og beklager, men dette tror jeg blir et langt innlegg..

 

Saken er den: Jeg har to barn med to forskjellige fedre. Eldste barnet mitt er fire år, og har en fantastisk pappa som jeg beundrer, og som fortsatt den dag i dag er min aller beste venn. Vi var sammen i mange år, men det skjærte seg da sønnen vår bare var noen måneder gammel. Vi var ganske unge da vi ble foreldre, og pappaen var ikke klar for det på den tiden. Nå har han sønnen sin to dager den ene uka (på overnatting) og tre dager den påfølgende uken. Vi finner også av og til på ting sammen med begge barna i helgene. Dette fungerer kjempefint, og vi har samarbeidet godt fra så og si første stund. Tross uenigheter og konflikter oss to i mellom (har selvsagt vært tøffe tider innimellom) så har vi aldri sluttet å samarbeide og fokusere på sønnen vårt sitt beste. Jeg har også svært god kontakt med familien hans.

 

For ca. ni måneder siden ble jeg mamma på nytt til enda en nydelig gutt, men denne gangen med en annen mann. Vi var kun kjærester inntil nylig (vi var sammen ca. ett år) da jeg valgte å gå fra han. Dette har jeg prøvd mange ganger tidligere, men etter å ha fått lange taler om at han skal endre seg og bli en bedre kjæreste, har jeg hatt vanskelig for å gi slipp på håpet. Men nå er det helt over, og det har vært slutt i ca. tre måneder.

 

Disse månedene (egentlig siste året..) har vært et helvete. Barnefar til yngste barnet mitt er ingen enkel person, sett fra mitt ståsted (og andres..). Mye av dette vil jeg påstå skyldes hans tøffe og urettferdige barndom med omsorgssvikt fra han var liten (mor var rusmisbruker), og et tungt rusmisbruk selv fra han var ca. 17-22 år. Han var svært dårlig de siste årene han ruset seg. Han var uten hjem ett år (sov ute og hos kompiser), og han har også sonet for medvirkning til kidnapping. Jeg dømmer IKKE barnefar ut fra fortiden og oppveksten hans. Jeg er derimot stolt over at han i dag er rusfri (hva han er per dags dato vet jeg jo ikke, men mens vi var i et forhold var han helt uten rus), og har fast jobb.

 

Men bruddet var stygt. Han ble veldig såret og har kjempet for meg og oss lenge, uten hell. Nå tror han på toppen av det hele at jeg er gått tilbake til eksen min, altså pappaen til eldste barnet mitt, og dette gjør han svært ustabil, bitter, sjalu og hevngjerrig. Og dette får jeg nå svi for.

 

Han har hatt et variert engasjement i vår felles sønn og samværet med han. Det har gått opptil to uker før jeg har hørt fra han, men etter at det ble helt over har han kommet én dag hver uke (bortsett fra to ganger da han den ene gangen var fyllesyk og en gang da han ikke møtte opp). Samværet foregår hos min mor foreløpig som en midlertidig løsning (håper jeg..), da barnefar er veldig frustrert og skaper konflikt i møte med meg. Dette gjør at jeg ender opp med å bli kjempelei meg og veldig fortvilt hver gang vi treffes pga. ting han sier. Derfor har min mor (og jeg) ønsket å skåne meg for dette til barnefar har roet seg. Min mor er helt fantastisk, og stiller så opp for meg og barna mine! Hun, på lik linje med meg, ønsker at sønnen min skal bli kjent med pappaen sin, og har derfor gitt barn og far denne midlertidig løsningen og muligheten.

 

Men barnefar er ikke samarbeidsvillig. Han krever og krever, uten å være villig til å møtes på halvveien, inngå kompromisser og prøve å komme til den beste løsningen for oss alle. Den siste konflikten, og den siste gangen vi hadde kontakt, var over SMS for ca. syv uker siden. Da fikk jeg en melding der han spurte om han kunne få ta med seg sønnen vår til familien hans på besøk (jeg har ingen kontakt med familien hans, da de tydelig har tatt parti i saken og ikke tatt kontakt med meg siden fødselen). Forrige gang barnefar fikk ta med seg sønnen vår på besøk uten meg fortalte barnefar at han hadde begynt å gråte og blitt redd. Jeg syntes derfor det var veldig vanskelig å skulle si ja til dette igjen, pga. barnets reaksjon forrige gang. Jeg tok dette opp med helsesøster, og hun sa hun var enig med meg: Barnet er for lite enda og er i en spesielt sårbar alder. Ettersom at far kun ser sønnen sin én time i uken og barnet er så liten, bør dette besøket vente. Barnet trenger å ha sin hovedomsorgsperson i nærheten, altså meg, samt være i trygge og kjente omgivelser. Jeg formidlet dette til barnefar på en veldig ydmyk måte, og la til at helsesøster var enig. Hun sendte også dokumenter han skulle få lese. Videre skrev jeg også at jeg ikke ønsket å være vanskelig, og at vi måtte prøve å samarbeide så godt vi kan for sønnen vår sin del og at han bør komme oftere (da foregikk samværet hos meg). Det jeg fikk som svar (i ni meldinger etter hverandre..) var at jeg var en stor egoist, satte mine egne behov fremfor barnet vårt, at "skinnet bedrar" og at jeg passet godt sammen med min eks. Dette valgte jeg ikke å svare på.

 

Etter dette har jeg ikke hørt noe fra han selv. Han begjærte meg til mekling for noen uker siden, og kom med sine krav. Han ønsker å ha delt foreldreansvar (jeg har det alene), mer samvær (har maset på han om dette i mange måneder), han ønsket ikke å ha samværet hos min mor og han ønsket faste dager. Dessverre kunne jeg ikke innfri noen av disse kravene.. Samvær foregår hos min mor som en midlertidig løsning fordi han ikke klarer å oppføre seg i møte med meg. Min mor kan videre ikke binde seg opp til faste dager da hun har to jobber, en funksjonshemmet sønn, en kjæreste, en syk mor og to barnebarn - altså et hektisk liv med mange forpliktelser. Min mor og barnefar avtaler ny dag for samvær fra gang til gang, altså fra uke til uke. Delt foreldreansvar vet jeg at han ønsker kun for å sette kjepper i hjula på meg, da dette er noe han gjør hver gang han blir frustrert og såret.. Jeg har sagt at vi kan snakke om det igjen når han får roet seg og ikke er så ustabil, men at foreløpig ønsker jeg ikke det. Jeg ønsker ikke å ta fra han retten til informasjon og deltakelse, men vet at han blir å gjøre seg vanskelig. Jeg orker ikke mer konflikter. Delt foreldreansvar blir kun (!) et tema når vi krangler om helt andre ting. Jeg kjenner barnefar veldig godt, både på godt og vondt, og vet at han er svært hevngjerrig akkurat nå.

 

I en samtale med min mor der hun forsøkte å formidle at han måtte gi meg fred siden jeg har nok (studerer sykepleien, er alene med to barn, var i praksis på den tiden og var rett og slett sliten) ble det blant annet diskutert passiv røyking. Far så ikke problemet med at barnet var hos farfar på besøk (han har også nevnt at han vil overnatte der i helgene med barnet når tiden er inne for overnattinger..) der det røykes inne 24/ 7. "Jeg har jo ikke tatt noe skade av det?!" var argumentet han kom med. Han mener altså at det er helt i orden at barnet vårt blir utsatt for ekstrem passiv røyking så lenge han får ta han med seg til faren. Han og familien mener også at jeg nekter familien å se barnet (har prøvd å ta dette opp med personene det gjelder uten hell), til tross for at jeg har vært med på mange besøk da jeg og barnefar var kjærester, og ingen av dem har kontaktet meg etter fødselen. Ingen har sendt meg en melding og spurt om jeg og barnet vil komme på besøk, eller i det minste hvordan vi har det.

 

Nå har jeg derimot fått brev fra advokaten til barnefar der det blir spurt om hvorvidt jeg kan innvilge fars krav og komme til enighet med ham. Det er veldig vanskelig for meg å komme til "enighet" når det kun er snakk om at jeg får servert krav på krav fra barnefar. For det er slik det er blitt, dessverre. Far kommer med krav og sine behov, og hvis jeg ikke kan innfri dem tar han saken et steg videre. Spesielt vanskelig blir det da jeg mener barnefar kun tenker på seg selv og sine behov fremfor sønnen vår. Jeg har nå skaffet meg en dyktig advokat, og skal i møte med henne til mandag.

 

Det skal også nevnes at far ved én anledning kom hjem til meg (ubedt) svært beruset, tok kvelertak og prøvde å ha sex med meg (mot min vilje) mens sønnen vår var hjemme. Eldste barnet var heldigvis hos sin pappa. Etter denne hendelsen innrømmet barnefar at han var svært ustabil og trengte hjelp. Han var hos en slags psykolog (miljøterapeut?) i terapi én gang etter dette, men vet ikke hvordan det er nå. Barnefar har også behandlet eldste barnet mitt ugreit flere ganger, og dette var grunnen til at jeg gikk fra han én av gangene. Barnefar tåler ikke når verken eldste barnet mitt eller vårt felles barn gråter. Han blir sint, og går rundt og kjefter og banner på seg selv. Dette har han selv sagt både til meg og min mor. Han har også kommet med mange kvasse kommentarer i fht. eldste sønnen min, vært unormalt mye opphengt i at sønnen min må ha respekt for han osv. Da var sønnen min to år.. Dette har skremt meg veldig, og jeg har skånet sønnen min lenge nå mot å treffe han. Sønnen min er mye roligere nå enn det han var før da barnefar til yngste barnet mitt var mye hos oss. Vi har endelig et hjem uten konflikter og det føles trygt og godt å være her..

 

Så ja.. Jeg søker rett og slett bare noen tanker, råd og tilbakemeldinger, evt. spørsmål på dette. Beklager hvis det ble rotete og langt. Det er vanskelig å fatte seg i korthet når noe har vært så komplisert og konfliktfylt i halvannet år. Håper noen har noen gode tilbakemeldinger for jeg er ganske forvirret og sliten i topplokket. Ønsker også å legge til at jeg ikke er perfekt og har mine feil og dårlige egenskaper. Selvfølgelig! Men føler jeg klarer å legge til side mine negative følelser om barnefar til fordel for sønnen vår sine behov! Og føler det er så urettferdig og trist, mest av alt på barnet vårt sine vegne, at far skal få bruke han som et middel i en hevngjerrig maktkamp for å gjøre livet mest mulig vanskelig for meg. Ser mørkt på 18 års samarbeid hvis dette er starten..

[Anonym bruker]

Ingen..?

 

Anonymous poster hash: 06289...bc6

[Anonym bruker]

Ut fra det du beskriver, er det ikke kjempesannsynlig at han vil bli en strålende samarbeidspartner med det første. Jeg er enig med deg i at barnet bør kjenne faren sin, men samtidig skeptisk til ham som omsorgsperson. Emosjonell instabilitet er ikke veldig forenlig med småbarn.

 

Jeg foreslår at du:

-Anmelder ham for vold og voldtektsforsøk mot deg, om du ikke har gjort det tidligere.

-Anmoder via din advokat om at all kontakt skal skje skriftlig.

-Tar vare på all skriftlig kommunikasjon.-

-Tilbyr det samværet du er komfortabel med, med din mor som tilsyn, og avventer om han tar saken til retten.

-I en rettsprosess er tydelig på at du ønsker at barnet skal kjenne ham, men at du er bekymret. Foreslå en periode med støttet tilsyn, og ny evaluering i rettsmøte med rapporter fra dette. Det er konstruktivt og vil gi et greit vurderingsgrunnlag.

(Støttet tilsyn er en ordning hvor familievernkontoret fører tilsyn under samvær, samtidig som de veileder far ved behov. Kan pålegges av retten i inntil seksten timer, fordelt på f.eks åtte uker som en evalueringsperiode. Dette kan advokaten din antagelig).

 

Du bør være forberedt på at han vil få del i foreldreansvaret. Nesten alle får det.

Anonymous poster hash: 62b33...c75

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Dette satt jeg stor pris på! Kan jeg spørre hvorfor jeg bør anmode at all kontakt foregår skriftlig? Mener du da at kontakten skal skje skriftlig via advokatene våre? Er så redd for å gjøre situasjonen verre, og for å ødelegge mulighetene for samvær mellom far og barn. Ønsker jo ikke å henge han ut, men er jo bekymret for om han er en god omsorgsperson..

 

Anonymous poster hash: 06289...bc6

[Anonym bruker]

At han får del i foreldreansvaret hadde ikke vært det "verste". Jeg er egentlig forberedt på det. Men tror nesten han har glemt hele foreldreansvaret, for nå er det de faste dagene og samvær en annen plass enn hos min mor, han er veldig opphengt i.

 

Anonymous poster hash: 06289...bc6

[Anonym bruker]

Jeg ville innfridd kravet om delt foreldreansvar, da har han ihvertfall "vunnet frem" på ett punkt og kanskje han da ikke føler seg så overkjørt av deg..?

Men støtter deg i alt det andre! Han er rusmisbruker og bør ikke ha barnet alene under noen omstendighet!

 

Ang delt ansvar, selv om han ruser seg på enten narkotika eller alkohol, gutten er fortsatt sønnen hans. Sånn sett bør han kunne få ha et ord med i laget ang visse ting (flytting, innsyn i info fra skole/barnehage osv), men jeg hadde aldri latt ham få uovervåket samvær når han viser seg som så ustabil!

 

Er også enig i at dere bør ha skriftlig kontakt, på den måten har du bevis om han truer deg osv..

 

Anonymous poster hash: 685f9...29a

[Ellemelle89]

Jeg vet jo ikke om han ruser seg nå, så det påstår jeg ikke. Får jeg mistanke så krever jeg urinprøver før han får videre samvær.

 

Tenkte det samme som deg - å "la" han få delt foreldreansvar, så han ikke føler seg overkjørt.. Vil jo ikke nekte han det så lenge han ikke bruker det kun som et middel i en maktkamp.. Hadde aldri flyttet langt vekk fra fedrene heller, så..

 

Han truer meg ikke med annet enn at han skal få gjennom kravene sine. Han har aldri truet med vold eller lignende.

 

Men det du skriver om at du aldri ville latt han få uovervåket samvær siden han er så ustabil. Hva kan jeg dokumentere med? Hva tenker dere ut fra det lille jeg har fått fortalt at han fremtrer som ustabil? Jeg er helt fjern i hodet nå, kjenner jeg. Kjempesliten av all tenking. Føler ikke at jeg bare kan si at han ikke får samvær uten tilsyn fordi han er ustabil, punktum. At han er ustabil er jo min mening bare.. Jeg, ene og alene, kan jo ikke si at han ER det.. Føler jeg? Årh..

 

Tusen takk for svar forresten! Evig takknemlig.

[Anonym bruker]

Jeg vet jo ikke om han ruser seg nå, så det påstår jeg ikke. Får jeg mistanke så krever jeg urinprøver før han får videre samvær.

 

Tenkte det samme som deg - å "la" han få delt foreldreansvar, så han ikke føler seg overkjørt.. Vil jo ikke nekte han det så lenge han ikke bruker det kun som et middel i en maktkamp.. Hadde aldri flyttet langt vekk fra fedrene heller, så..

 

Han truer meg ikke med annet enn at han skal få gjennom kravene sine. Han har aldri truet med vold eller lignende.

 

Men det du skriver om at du aldri ville latt han få uovervåket samvær siden han er så ustabil. Hva kan jeg dokumentere med? Hva tenker dere ut fra det lille jeg har fått fortalt at han fremtrer som ustabil? Jeg er helt fjern i hodet nå, kjenner jeg. Kjempesliten av all tenking. Føler ikke at jeg bare kan si at han ikke får samvær uten tilsyn fordi han er ustabil, punktum. At han er ustabil er jo min mening bare.. Jeg, ene og alene, kan jo ikke si at han ER det.. Føler jeg? Årh..

 

Tusen takk for svar forresten! Evig takknemlig.

Når han kommer uanmeldt på døra, full, og prøver å tvinge seg på deg og tar kvelertak på deg (i tillegg med barnet hjemme) så viser han at han er ustabil.

Du sier du ikke vet om han ruser seg lenger, jo han gjør jo det. Han er en (tidligere?) rusmisbruker som nå ruser seg på alkohol istedenfor narkotika. Han er like (be)ruset uansett hva han får i seg, og når han da så tydelig viser at han mister kontrollen så kan han ikke ha ansvar for et barn

 

Å ha delt foreldreansvar trenger ikke bety krise, derfor tenker jeg det er "greit", men stå på krava mtp det andre. Det er ikke snakk om å sabotere, men å beskytte et barn.

Lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: 685f9...29a

[Ellemelle89]

Veldig enig med deg.. Tusen takk!!

[Anonym bruker]

Når han har tatt steget å ty til advokat, så må du også gjøre det. For guds skyld, ikke kommuniser med hans advokat selv! Og ja, alt skriftlig.

 

Han må samle sine krav i en liste slik at du kan gå gjennom denne med din advokat og se hva du kan imøtegå.

 

Ta vare på alt som kan bevises - meldinger, mailer osv.

 

Høres nesten ut som om du har litt dårlig samvittighet eller noe sånt pga måten du skriver på. Mulig jeg tar feil, men hvis det stemmer så skal du IKKE ha det.

 

Lykke til, det blir bedre :-)

 

Anonymous poster hash: fc2ad...eda

[<3 mine søte små<3]

Det skal mye til at han ikke får delt foreldreansvar.

Men er heilt enig med deg at samvær må skje gradvis og med ein trygg person til stede.

[Anonym bruker]

Min erfaring (lignende situasjoner hos nær venninne og i familie) er at du ikke bør

Tilby delt familieansvar. Da får han for eksempel rett til å nekte barnet pass (kan brukes som straff), og tilgang til barnets sparekontoer før fylte 18 år.

 

Mitt forslag vil være å jobbe hardt for å få til faste dager for samvær heller. Da "vinner" han noe, og det er en mindre inngripen på lang sikt. Dere kan få hjelp til samvær med tilsyn, på et nøytralt sted.

 

Anonymous poster hash: d2efe...0d2

[Anonym bruker]

Det at han tar kvelertak på deg og prøver å tvinge seg til sex er vold!

Anonymous poster hash: bd8e7...7a9

[Ellemelle89]

Tusen takk for svar alle sammen!

[Anonym bruker]

Du bør få deg en god advokat og ikke gå med på noe som helst. Her får far stille til mekling og ta saken til retten. Du må bare kjempe for at barnet ditt skal ha minst mulig samvær med en såpass ustabil mann som utøver vold og som ruser seg.

Jeg mener at han også får prøve sak om foreldreansvar for retten. Nå er jeg hard, men jeg hadde ikke gitt ham noe som helst. Retten får bestemme.

Anonymous poster hash: 11e12...761

[Anonym bruker]

Min erfaring (lignende situasjoner hos nær venninne og i familie) er at du ikke bør

Tilby delt familieansvar. Da får han for eksempel rett til å nekte barnet pass (kan brukes som straff), og tilgang til barnets sparekontoer før fylte 18 år.

Mitt forslag vil være å jobbe hardt for å få til faste dager for samvær heller. Da "vinner" han noe, og det er en mindre inngripen på lang sikt. Dere kan få hjelp til samvær med tilsyn, på et nøytralt sted. Anonymous poster hash: d2efe...0d2

Han får ikke tilgang, som i fri disponering, til guttens sparekonto, men begge må signere ved uttak.

Det kan lett løses ved å ikke ha kontoen i guttens navn.

Og det skal mye til for å få nektet et barn et pass. I så fall får man nødpass.

 

Heller det enn å la ham få samvær, slik situasjonen er nå, tenker nå jeg..

 

Anonymous poster hash: 685f9...29a

[Anonym bruker]

Han får ikke tilgang, som i fri disponering, til guttens sparekonto, men begge må signere ved uttak.

Det kan lett løses ved å ikke ha kontoen i guttens navn.

Og det skal mye til for å få nektet et barn et pass. I så fall får man nødpass.

 

Heller det enn å la ham få samvær, slik situasjonen er nå, tenker nå jeg..

 

Anonymous poster hash: 685f9...29a

 

Enig! Barnets ve og vel er viktigere enn pass og sparekontoer.

 

 

 

Anonymous poster hash: 11e12...761

[Ellemelle89]

Dette med at han kom hjem til meg svært beruset (alkohol) midt på natten, tok kvelertak og prøvde å ha sex med meg - veldig viktig for meg å påpeke at det var et engangstilfelle. Men selvsagt er det alvorlig! Bagatelliserer det IKKE, men bare påpeker at det har skjedd én gang.

 

Jeg synes nesten det er verre at han ikke takler barnegråt, verken fra vårt felles barn eller fra sønnen min på fire år som jeg har fra før. Barnefar sier han ikke takler "sutring", og at han går og kjefter og banner på seg selv. Dette gjør meg veldig utrygg? Han kritiserte også svært ofte min måte å oppdra eldste sønnen min på. Han mente blant annet at jeg måtte få lært han ikke å pille i andre sin mat da han var to år gammel.. Da hadde sønnen min pekt på en potetkule barnefar hadde og sagt at han også hadde lyst på.. Videre har vi hatt mange krangler der jeg ender opp med å forsvare sønnen min på to år liksom. Dett har barnefar uttalt selv ved å si: "Du bare forsvarer sønnen din du!" Videre har han som nevnt vært ekstremt opptatt av at sønnen min skal ha respekt for han. Det var mye konflikter som gjaldt eldste sønnen min før når barnefar var her med oss. Ved én anledning sa faktisk sønnen min at barnefar ikke skulle komme inn.. Da han ringte på og gikk inn i gangen vår sa gutten min: "Ikke du komme!" Dette har aldri skjedd med noen andre.. Og det at barnefar forskjellsbehandlet guttene mine. Og argumenterer FOR at vårt felles barn på ni mnd skal være inne i et røykfylt hjem hos farfar, samt tas med på besøk enda helsesøster sier han er for liten..

 

Jeg synes nesten disse tingene er verre, og tyder mer på at han foreløpig er nogenlunde uegnet som omsorgsperson.. Jeg stoler ikke på ham, og vil ikke en gang at han skal ta med seg sønnen vår på trilletur..

[Anonym bruker]

Han får ikke tilgang, som i fri disponering, til guttens sparekonto, men begge må signere ved uttak.

Det kan lett løses ved å ikke ha kontoen i guttens navn.

Og det skal mye til for å få nektet et barn et pass. I så fall får man nødpass.

 

Heller det enn å la ham få samvær, slik situasjonen er nå, tenker nå jeg..

 

Anonymous poster hash: 685f9...29a

Fylkesmannen kan frata far disposisjonsrett for barns bankkonto ved delt foreldreansvar.  Jeg søkte og far mistet disposisjonsrett for nåværende og fremtidige bankkontoer for våre felles barn.  Dessverre stjal far mange tusen fra sønnen før vedtaket fra fylkesmannen kom, banken var ikke spesielt hjelpsom.  

 

Anonymous poster hash: 74f51...006

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at han ønsker faste dager da livet hans blir enormt ustabilt ved å avtale fra gang til gang. Du føler kanskje at du gir mye, men det du ber han faktisk om er å ha samvær kun hvis han følger din og din mors vilkår. På akkurat dette området bør du tenke deg om flere ganger da dette er et meget vanskelig krav å innfri for de fleste. Jeg forstår at din mor har utfordringer i forhold til å ha samvær, men da bør du prøve å finne noen andre som har en forutsigbar hverdag som kan tilby faste dager.

 

Anonymous poster hash: 520a2...be2

[Anonym bruker]

Har ingen råd, vil bare ønske deg lykke til!

 

Anonymous poster hash: 1a1c1...c24

[Anonym bruker]

Har du ikke anmeldt voldtekstforsøket? De MÅ du.

Og desverre, jeg synes du har vært utrolig naiv som mener far har rett til samvær. Slik han er nå er han ikke skikket på en plass å ha ansvar for barnet.

Du burde ha skaffet deg advokat for lenge siden og fått avklart dette.

Skaff deg advokat nå, ikke kommunisere overhode med eksens advokat på egenhånd. Alt må gå gjennom advokaten.

Samværet ville jeg fått flyttet til en nøytral plass med nøytrale mennesker. Vet ikke hvordan det løses da jeg aldri har vært i den situasjonen men tenker kanskje BV kan bistå med dette.

Her må du faktisk beskytte din sønn med alt du har.

Eksen er åpenbart i alvorlig psykisk ubalanse og jeg tror nok ikke han vil skade barnet sitt med vilje men faren for at han kan gjøre det er stor.

Han må ikke være alene med barnet foreløpig. Ikke før barnet er så stort at det kan kommunisere med deg. Da har kanskje far også fått orden på hodet sitt.

Dette har gått så langt nå (for langt) at du ikke har noen tid å kaste bort. Jeg ville kontaktet alle tenkelige instanser som kan hjelpe deg. Din eks er i krig nå, du må faktisk forberede deg.

 

Anonymous poster hash: cb65c...5fc

[Anonym bruker]

Min erfaring (lignende situasjoner hos nær venninne og i familie) er at du ikke bør

Tilby delt familieansvar. Da får han for eksempel rett til å nekte barnet pass (kan brukes som straff), og tilgang til barnets sparekontoer før fylte 18 år.

 

Mitt forslag vil være å jobbe hardt for å få til faste dager for samvær heller. Da "vinner" han noe, og det er en mindre inngripen på lang sikt. Dere kan få hjelp til samvær med tilsyn, på et nøytralt sted.

 

Anonymous poster hash: d2efe...0d2

Han kan nekte pass, men man vil, med blant annet politiets hjelp, kunne få utstedt nødpass, og han må komme med en fryktelig god grunn i retten for å nekte pass. Han kan ha tilgang til konto, men når kontoen står på begge, må begge "gi lov" til den andre før uttak

 

Anonymous poster hash: 78598...d9c

[Ellemelle89]

Jeg har ikke anmeldt han for noe voldtektsforsøk, nei.. Jeg var naken da han kom til meg, og slapp han inn i huset i panikk og i ren refleks for å unngå at han skulle vekke sønnen min og knuse ruta. Så rakk ikke å kle på meg og stresset rundt i leiligheten uten linser (ser virkelig ingenting uten og spesielt i mørket), og prøvde å holde han igjen fra å gå inn på soverommet. Fikk han inn på badet der han fikk spydd, og det var der han tok kvelertaket. Så fikk jeg han inn i stua og lagt han på sofaen. Det var da han tok tak i meg og stakk noen fingre langt opp i skjeden på meg. Men han var dritings, så kom meg bort fra han og da bare la han seg til å sove. Var vondt å tisse dagen etterpå, men ikke noe mer. Den kvelden skulle jeg ha ringt politiet, men fikk vondt av han?!?!?! Heregud.... Angrer nå. Visste at han var ekstremt såra og lei seg, men snakket hardt til han dagen etterpå om at dette ALDRI skulle skje igjen. Det var han innforstått med, trodde jeg, men nå drikker han jo fortsatt alkohol og det tåler han ikke. Det sier hans far også. Jeg låser dørene om kveldene, for å si det sånn.

 

Ja, jeg har nok vært ganske naiv. Men barnefar er flink til å manipulere. Synd det tar så lang tid før man oppdager det. Det viktigste nå er at jeg er helt ferdig med han, og at jeg har skaffet meg en svært dyktig advokat som jeg skal i møte med førstkommende mandag. Jeg setter veldig stor pris på svarene til dere alle!

 

Til deg som sier at far bør få faste dager: Han må oppføre seg først. Bli stabil. Og jeg kan ikke pålegge min mor det ansvaret om at hun skal ha faste dager å forholde seg til. Så lenge barnefar ikke kan ha samvær hjemme hos meg, er det slik det må være. Men som jeg skrev i innlegget håper jeg det er en midlertidig løsning. Jeg sender heller IKKE sønnen min til fremmede. Samvær skal foregå i barnets trygge omgivelser, med enten meg eller min mor tilstede, da det er oss som står han nærmest og som han er tryggest på. Hadde barnefar bare oppført seg og hatt lyst til å samarbeide, så kunne han ha vært hos oss, slik som han var en periode tidligere. Men dette funket dårlig, og jeg skal ikke lengre ha konflikter i mitt hjem..

[Ellemelle89]

Og han vet nesten en hel uke i forveien når han skal se sønnen sin, pluss at min mor spør alltid om den dagen passer for ham! Hvis ikke finner hun en ny. Så han lider ingen nød.. Han kan ikke komme med krav på krav om hvordan han vil ha det, når han selv ikke klarer å være hyggelig og samarbeide en gang.. Han skal være sjeleglad for at min mor har sagt ja til å ha hennes hjem som møtepunkt for han og sønnen, der de kan ha samvær. Dette enda det er han som ikke klarer (ikke ønsker?) å samarbeide..