Klarer du deg fint uten mann?

[Anonym bruker]

Er du alene med barn og uten kjæreste?

Klarer du deg fint?

 

Anonymous poster hash: eab4f...41c

[Anonym bruker]

Selvsagt. Det er da et minstekrav.

Anonymous poster hash: a27cf...aa9

[Anonym bruker]

Jeg er helt alene,uten avlastning!Det er klart tøffe tak innimellom,og noen ganger litt trist å være alene om alt uten å kunne dele gleder og sorger med noen.Men,alt i alt går det veldig fint😄Travelt er det med alt som skal gjøres og følges opp når en ikke kan dele på oppgavene,men sånn er det!

 

Er i full jobb,har fått kjøpt oss hus,bil og hytte og vi har det godt.

 

Anonymous poster hash: 029f1...7e2

[Anonym bruker]

Ja, nokså nyseparert. Har tre barn.

Klarer meg helt fint!!

Anonymous poster hash: a8827...b83

[Anonym bruker]

Jeg har kjæreste, men svarer likevel, siden han ikke er en del av familien (enda) og jeg derfor er alene med barnet når han er hos meg. Jeg må si jeg savner å ha noen der til å dele dagene med. En voksen å snakke med som er der og opplever gleder og sorger som oppstår med barnet. Jeg gleder meg til vi er der i forholdet at vi kan flytte sammen, evt få barn sammen osv. Jeg blir rett og slett litt ensom av å bare være sammen med sønnen min. Vi har det fint også altså, men det er et savn der.

 

Anonymous poster hash: 08dc6...3af

[Anonym bruker]

 

Ja, nokså nyseparert. Har tre barn.

Klarer meg helt fint!!

 

Anonymous poster hash: a8827...b83

Hvor gamle er barna dine?

 

Anonymous poster hash: eab4f...41c

[Anonym bruker]

Jeg er helt alene,uten avlastning!Det er klart tøffe tak innimellom,og noen ganger litt trist å være alene om alt uten å kunne dele gleder og sorger med noen.Men,alt i alt går det veldig fint😄Travelt er det med alt som skal gjøres og følges opp når en ikke kan dele på oppgavene,men sånn er det!

 

Er i full jobb,har fått kjøpt oss hus,bil og hytte og vi har det godt.

 

Anonymous poster hash: 029f1...7e2

Hvor mange barn har du og hvor gamle?

 

Anonymous poster hash: eab4f...41c

[Anonym bruker]

Jeg har kjæreste, men svarer likevel, siden han ikke er en del av familien (enda) og jeg derfor er alene med barnet når han er hos meg. Jeg må si jeg savner å ha noen der til å dele dagene med. En voksen å snakke med som er der og opplever gleder og sorger som oppstår med barnet. Jeg gleder meg til vi er der i forholdet at vi kan flytte sammen, evt få barn sammen osv. Jeg blir rett og slett litt ensom av å bare være sammen med sønnen min. Vi har det fint også altså, men det er et savn der.

 

Anonymous poster hash: 08dc6...3af

Det er dette jeg frykter..

 

Anonymous poster hash: eab4f...41c

[Anonym bruker]

Det er dette jeg frykter.. Anonymous poster hash: eab4f...41c

 

Er du på vei ut av et forhold? For jeg må bare si at det er tusen ganger bedre å være ensom alene med barn enn ensom i et forhold med barn. Av positive sider må også nevnes at jeg føler meg veldig mye nærmere sønnen min etter bruddet. Det kan jo være fordi han er eldre og er en knakande kjekk og smart gutt (6 år nå, 4 da det ble slutt med pappaen) som er morsom å snakke med om alt mulig. Vi har mange gode samtaler! Men det er ikke det samme å fortelle om de fine samtalene på telefonen med kjæresten, eller mange dager senere med pappaen, som å ha noen der til å oppleve det sammen med meg.

 

Anonymous poster hash: 08dc6...3af

[Gjest Stjerneklart]

Jeg er har barnet 100% og stortrives som alenemamma. Det er helt klart et lite savn å ha noen å dele sorgene og gledene med, men når valget står mellom å være sammen med en man ikke er lykkelig med eller å være alene, så var det ikke noe å tenke over. Jeg koser meg alene med henne. Kanskje dukker det opp en ny mann en gang i fremtiden, men jeg er ikke på leting og for min del kan det godt vente hvertfall 5 år. Jeg har det så fint slik ting er nå

[Anonym bruker]

Jeg var alene med min datter fra hun var 1 til hun var 4, og det gikk helt fint. Jeg har eget hus med stor hage og en veldig krevende jobb, men ved å ansette noen som kan ta seg av hage og å vaske/holde huset i orden så har vi klart oss veldig godt, og har mye kvalitetstid sammen. Når det er sagt så hadde jeg savnet om å ha noen å dele med, men ensom følte jeg meg aldri da hverdagen var meget krevende og når hun var hos sin far jobbet jeg. Nå er hverdagen veldig forandret da jeg har solgt firmaet mitt og sitter veldig godt i det økonomisk, og jeg har bevilget meg fri frem til min datter skal begynne på skolen høsten 2017. Min eksmann ønsker ikke samvær med vår datter lenger (det er et sårt punkt, men han kan ikke tvinges), jeg har hatt en kjæreste i snart 1,5 år nå som skal flytte inn til oss neste helg og min kjæreste skal også jobbe mindre dette året. Min datter skal fortsatt gå i barnehage, men få korte dager og mye fri og vi skal reise mye og skape mange gode minner før hun blir skolejente. Min samboer (fra neste helg) tar veldig godt vare på meg, og han og min datter har en veldig god kontakt. De finner gjerne på ting alene uten meg, og det er som regel han som f.eks hopper på trampoline med henne da han er mye mer leken enn meg. Det er også han som har lært henne å sykle og han tar gjerne omsorgsjobben når hun er syk hvis det er behov for det. Han elsker barn og at han fikk hele pakka når vi ble sammen er noe han er meget glad for. Etter litt "press" fra både han og min datter så skal vi også prøve å få et barn til. Når alt dette er sagt så er min opplevelse at jeg klarer meg veldig godt alene, men det er så mye hyggeligere å ha en mann å dele livets opp og nedturer med.

Anonymous poster hash: 07bfc...79c

[Anonym bruker]

Må bare legge til at det her er nok veldig personlighetsavhengig. Jeg er typen som har få men gode venner, og inni meg kan jeg lett overanalysere situasjoner og følelser osv., slik at jeg på en måte trenger å snakke om ting med andre for å sortere ting. Spesielt vanskelig blir det for meg om jeg ikke kan drøfte problemstillinger som gjelder barnet mitt, fordi jeg lett går dit at jeg ikke gjør en god nok jobb som forelder. Jeg får lett dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til og sånn. Da er det gull verdt å ha en partner som ser situasjonene og kan gi meg perspektiv på saker og ting. I tillegg har jeg ikke noe familie som stiller opp, ingen å dra til om ting blir tøft, ikke foreldre som kjenner meg eller barnet, ingen av "mine" som kan passe barnet om jeg plutselig må på legevakta f eks (dette har ikke skjedd enda, men tanken på det gjør meg litt bekymra). Eks-svigermor ville selvfølgelig stilt opp, samme med pappaen til barnet, men jeg føler på det likevel at jeg er litt alene i verden og må skape meg et nettverk selv. Når nettverket ikke er familie er det på en måte litt mer skjørt - man kan ikke bruke folk på samme måte som man kan med egne foreldre f eks.

 

 

Ensomme anonym over

 

Anonymous poster hash: 08dc6...3af