Nå går det lukt til H..

[Anonym bruker]

Jeg er så deprimert.. gråter og gråter.. Nå har jeg begynt å få en konstant uro i meg også. Klarer ikke å være en god mamma, og har vondt i magen av dårlig samvittighet! Jeg har gjort et par tabber de siste dagene som har ført til tårer og redsel hos mitt eldste batn. Tenker mer og mer på at det kanskje ville være bedre for dem å bo hos pappan sin. Jeg fikser ikke å lage middag, få oss opp om morgenen, få dem i seng, gi dem opplevelser. . Jeg har ingen energi og alt er så mørkt. Hodet mitt fungerer heller ikke, jeg glemmer ting fra et øyeblikk til et annet.. alt står på hodet liksom, jeg kommer aldri ajour med husarbeid selv om jeg ikke synes jeg gjør annet enn å rydde. Det er kaotisk her. Ungene har kommoden sine fulle av for små klær og jeg greier ikke å få handlet inn til dem. Jeg har sendt demavgprde med hullete sokker, og de bader/dusjer en gang i uken.. Jeg har bare lyst til å sove..

 

Jeg trenger hjelp men det eneste jeg får en henvisning til psykolog med beskjed om å ringe rundt. .. jeg kommer bare på telefonsvarere hele veien..

 

Jeg har bare lyst til å forsvinne. .

 

 

Anonymous poster hash: 05eaf...689

[Anonym bruker]

Først av alt en god klem til deg! Så fint at du søker hjelp her inne! Jeg tror det kan være lurt at barna bor hos pappaen sin en stund til du får orden på deg igjen. Hvis ikke det er en mulighet bør du kontakte barnevernet mtp på avlastning. Dette kan ikke fortsette sånn!

 

Anonymous poster hash: 95462...cdc

[Anonym bruker]

Ta kontakt med lege og be om henvisning til ambulant Akutteam. De kan komme hjem til deg og hjelpe deg i en akutt fase.

 

Anonymous poster hash: 6030d...c47

[Lektor Doppler med tillegg]

Kontakt barnas far og få han til å ta over med en gang, og så skaffer du hjelp til deg slv. NÅ.

[Anonym bruker]

Ta kontakt med lege og be om henvisning til ambulant Akutteam. De kan komme hjem til deg og hjelpe deg i en akutt fase.

 

Anonymous poster hash: 6030d...c47

Legen mente jeg ikke kvalifiserte til annet enn vanlig psykolog. Ikke dps og ikke andre kommunale tilbud. Har begynt på antidepressiva da.. får håpe det hjelper etterhvert. Utrolig dårlig tilbud synes jeg. Jeg er syk og får ikke hjelp. Det nøter opp under forestillingen om at en bare må "ta seg sammen" og at det igrunn er ens egen feil.. en tenker feil, føler feil..

 

Jeg er egentlig ganske rasende på at jeg ikke får hjelp!

 

 

Anonymous poster hash: 05eaf...689

[Anonym bruker]

Ambulant Akutteam er ikke langvarig behandling. Men det kan hjelpe deg i en akutt fase og til å hjelpe deg til å se noen løsning i forhold til barna og sånn... Du kan ta kontakt med legevakt i helgen hvis situasjonen er akutt....

 

Anonymous poster hash: 6030d...c47

[Anonym bruker]

Ambulant Akutteam er ikke langvarig behandling. Men det kan hjelpe deg i en akutt fase og til å hjelpe deg til å se noen løsning i forhold til barna og sånn... Du kan ta kontakt med legevakt i helgen hvis situasjonen er akutt....

 

Anonymous poster hash: 6030d...c47

Men det er ikke akutt. Jeg ville aldri ta livet mitt - er for redd til det. Jeg er bare deprimert. Når jeg sier jeg ikke lager middag så mener jeg det jo ikke bokstavelig, men det blir mye veldig enkel mat.. og når jeg sier jeg ikke får dem opp til rett tid så betyr det at vi har forsovet oss et par ganger den siste måneden.

 

Det er ikke akutt.. jeg gråter ikke foran barna mine.. og jeg er verken voldelig eller hysterisk.. men jeg er heller ikke noen spesielt god mamma.. lesestund på kvelden er byttet ut med lydbok feks..

 

Det er ikke dårlig nok til at jeg får hjelp.. men jeg gråter fra ungene har sovnet til utpå natten en gang og jeg begynner å bli litt skremt nå over hvor tappet og tom jeg er.. det går ikke riktig vei rett og slett..

 

Har planer om å handle klær i morgen! Sokker og litt forskjellig.. det er ikke så ille at jeg ikke får til det.

 

 

Anonymous poster hash: 05eaf...689

[Anonym bruker]

Ta kontakt med mental helse, de har både telefon og nettchat du kan benytte deg av, anonymt om du ønsker det.

 

Der kan du prate med noen som kanskje kan hjelpe deg i overgangsperioden nå frem til du finner en psykolog? Sender over en styrkeklem.

 

Anonymous poster hash: dddc4...493

[Anonym bruker]

Finnes det HomeStart der du bor, Hi? Hvis så, kanskje du en periode kan få hjelp av dem. Du trenger selvfølgelig hjelp til å bli frisk også, men alle monner drar.

 

Har du et nettverk rundt deg som du tør fortelle hvordan du har det?

I så fall, se om du kan be familie eller en/flere venninner om hjelp. Si at nå trenger du hjelp. Kanskje de kan sette av en dag eller to - eller bare noen timer vil hjelpe! - til å hjelpe deg med å komme i orden hjemme, få ryddet bort klær som ikke lenger kan brukes, rydde og vaske ellers og kanskje også handle inn. Det er lettere om du har noen å gjøre dette sammen med.

 

Er ellers enig med deg i at det er for dårlig når man ikke får god nok hjelp til psykologtjenester når man har det slik som du har det nå! Men hold ut, ikke gi deg.

Tenk løsninger på det du kan gjøre noe med. Kanskje faren kan ha barna 100 % et par uker mens du får hjelp av familie/venner til å få ting i orden hjemme? Får du orden i det så vil du i hvert fall føle det litt bedre.

Du kan også høre om Frivillighetssentralen kanskje kan hjelpe deg med noe, koster ikke noe å spørre.

Et annet tilbud er psykiatrisk sykepleier i kommunen du bor i, der kan det hende du får hjelp mens du venter på å komme til psykolog.

Anonymous poster hash: beb1d...565

[Anonym bruker]

Uansett om du fikk et tilbud i psykisk helse i morgen vil det ta tid å bli frisk. Jeg synes du skylder dine barn å tenke på deres beste, som nok akkurat nå er å bo hos far. De merker garantert at du er deprimert.

 

Tøff tilbakemelding, men jeg ser deres hverdag fra et barneperspektiv.

 

Anonymous poster hash: 40b96...d49

[Anonym bruker]

Uansett om du fikk et tilbud i psykisk helse i morgen vil det ta tid å bli frisk. Jeg synes du skylder dine barn å tenke på deres beste, som nok akkurat nå er å bo hos far. De merker garantert at du er deprimert.

 

Tøff tilbakemelding, men jeg ser deres hverdag fra et barneperspektiv.

 

Anonymous poster hash: 40b96...d49

Jeg har bedt om veiledning fra kommunen ifht barna og har fått det, dvs, det starter opp om få uker. Jeg er ikke dum men jeg er syk. Jeg tenker å spørre dem om de kan hjelpe meg å vurdere.. jeg har også veldig dårlig selvtillit og er selvkritisk til det skammelig. . Og akkurat nå greier jeg ikke avgjøre ondet er så ille som jeg tenker eller om jeg kan komme meg litt med hjelp til å holde i gang rutiner osv..

 

Anonymous poster hash: 05eaf...689

[Anonym bruker]

Jeg vil nok tippe at barna dine er mer bekymret for at du er annerledes, fjern og glemsk enn at det er mer rotete, at sokkene har hull etc...

 

Rutiner er kjekt, men hva depresjonen Gjør med deg som person er nok mer skremmende for dem.

 

Å gi barna fri fra dette en periode vitner om en sterk mamma...

 

Anonymous poster hash: 40b96...d49

[Anonym bruker]

Takk for alle svar i tråden : ) I går var jeg ute og handlet klær til barna. Gikk gjennom alt av klær og la masse i poser som skal i Uff boks. Jeg ryddet, organiserte og betalte regninger. Men.. jeg gråt hele dagen også. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å ikke ha barna mine her, men så må jeg tenke på dem også.. Jeg snakket med barnas far om tankene mine men han mente at barna har det fint her og at jeg er viktig for dem.. Han sa at han selvfølgelig kunne ha dem mer en stund men han tenkte ikke at det burde være nødvendig. Han mente dette bare var mørke tanker hos meg sammen med høye krav om å være "perfekt".

 

Jeg har en avtale med familieenheten i kommunen i morgen - de må hjelpe meg å vurdere det.. men så er jeg redd for barnevernet også. Jeg vil nødig at de melder bekymring dit og barna må utsettes for en undersøkelse, samtaler osv. Jeg mener jeg har styrke til å ta de rette valgene men jeg trenger hjelp til å se hva som er rett.

 

Jeg er ikke viktig, det er barna mine som er viktig.. har de det bedre uten meg trekker jeg meg ut på sekundet..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 05eaf...689

[Anonym bruker]

Takk for alle svar i tråden : ) I går var jeg ute og handlet klær til barna. Gikk gjennom alt av klær og la masse i poser som skal i Uff boks. Jeg ryddet, organiserte og betalte regninger. Men.. jeg gråt hele dagen også. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å ikke ha barna mine her, men så må jeg tenke på dem også.. Jeg snakket med barnas far om tankene mine men han mente at barna har det fint her og at jeg er viktig for dem.. Han sa at han selvfølgelig kunne ha dem mer en stund men han tenkte ikke at det burde være nødvendig. Han mente dette bare var mørke tanker hos meg sammen med høye krav om å være "perfekt".

 

Jeg har en avtale med familieenheten i kommunen i morgen - de må hjelpe meg å vurdere det.. men så er jeg redd for barnevernet også. Jeg vil nødig at de melder bekymring dit og barna må utsettes for en undersøkelse, samtaler osv. Jeg mener jeg har styrke til å ta de rette valgene men jeg trenger hjelp til å se hva som er rett.

 

Jeg er ikke viktig, det er barna mine som er viktig.. har de det bedre uten meg trekker jeg meg ut på sekundet..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 05eaf...689

Barnas far kjenner deg godt.

Er du en sånn person som fremstår utad som den perfekte, med støkent hjem med pynteting som er in, som bare går i perfekte matchende klær, som er sparklet og sminket og har løsvipper?

 

 

Så må du bare ta deg sammen. En trenger ikke å ha alt på stell til enhver tid.

 

Jeg kjenner ei som hele tiden skal fremstå som perfekt, og hun holder på og slite seg ut pga det. Alt hun gjør, gjør hun fra scratsh.. Baker og lager alt av mat fra bunnen av. Hun har kjempemangel på søvn og hvile, likevell skal alt være helt 100% strøkent. Da blir jeg bare litt oppgitt.

Jeg baker og lager også det meste fra bunn, men noen dager blir det for mye, og jeg kjøper et butikkbakt brød, eller en posesuppe til middag.

 

En må lære seg til at en må ta ting som det kommer, at ikke alt er perfekt. Det har gjort meg til en mye roligere og avslappa person ihvertfall😀 Inviterer folk inn, selv om det er rot både her og der.

 

Et hjem med litt rot, er et hjem med mye kjærlighet.

Størst av alt er kjærlighet!

 

 

Men

 

Er du " en vanlig" mor som det bare flyter fullstendig over for, der du ikke klarer å få endene til å møtes, syns jeg du bør snakke mere med barnefar, og la han ha barna i en periode fremmover. Slik at du kommer deg ovenpå igjen.

 

Bare noen uker kan hjelpe.

 

Anonymous poster hash: 47d63...781

[Anonym bruker]

Jeg er ikke en sånn perfekt mor med løsvipper og trendy pynteting, eller hjemmebakte boller til enhver tid. Overhodet ikke! Det er heller det at jeg ønsker å ta barna på alvor, hjelpe dem med vanskelige følelser, bidra til at de utvikler selvstendighet, trygghet på seg selv.. Jeg tenker at min største oppgave som mor er å ivareta mine barn med sensitiv omsorg og empati.. at jeg skal klare å forstå deres behov og gi dem det de trenger, ikke nødvendigvis bare det de ber om.. jeg spises opp av å ikke ha energi nok til å møte dem slik jeg ønsker nå.. og til å gi dem nok opplevelser, til å føle seg verdsatt.. Jeg sier til dem hver dag at jeg elsker dem, men jeg ler ikke like ofte med dem, gleder meg ikke like mye sammen med dem, er ikke kreativ når jeg gir dem oppgaver, så det blir heller til formaninger og mas..

 

Jeg er dønn sliten.. rett og slett..

 

Anonymous poster hash: 05eaf...689