Dumpet av venninne....

[Anonym bruker]

Jeg har åpenbart blitt dumpet av en venninne. Hun er ikke en langvarig venninne, vi har hengt litt sammen pga barna, og st vi bor nære, de siste 3-4 årene.

Plutselig har hun trekt seg unna. Hun oppsøker meg aldri. Svarer ikke på meldinger, takker ikke ja til invitasjoner etc.

Vi har vært temmelig nære, og fortrolige.

 

Konfrontasjon eller ikke?

Vi trenger ikke forholde oss til hverandre. Vi er voksne og ingen av oss særlig glad i drama.

 

Anonymous poster hash: 6d30d...b1c

[Anonym bruker]

Hvor lenge har dette foregått? Her det skjedd noe mellom dere som gjør at hun trekker seg unna? Eller har det skjedd noe med henne, depresjon?

 

Anonymous poster hash: 75659...26d

[Anonym bruker]

Det har foregått noen måneder. 
Jo det har skjedd noe mellom oss, hun var den som sa "unnskyld", jeg sa OK, og tenkte vi var ferdige med det. Det var ikke en alvorlig sak.

Enten er hun litt flau over at hun tråkket i salaten, eller så har hun bare kommet til at hun ikke liker meg lenger. Fordi om jeg tener det er utenkelig å ikke like meg, så er det nok noen som ikke gjør det.

Jeg kommer nok ikke til å ta det opp, hun skylder meg jo ikke en forklaring. Det er annerledes med kjærester, da blir det "slutt" av en grunn. Andre vennskap jeg har hatt har jo tatt slutt av en grunn, at noen fikk seg en kjæreste sånn i ungdommen, eller at de fikk barn på annet statium i livet enn meg, at jeg fikk barn, at noen flyttet, eller at jeg flyttet. 
Sånne naturlige skifter. 

Jeg tror heller ikke hun er deprimert, hun er temmelig stabil. 
 

Anonymous poster hash: 6d30d...b1c

[Anonym bruker]

Jeg forstår følelsen din. Min beste venninne gjennom 26 år dumpet meg for et år siden da jeg midlertidig ble hennes sjef. Det taklet hun ikke, og ting ble veldig komplisert. Den dagen hennes vikariat gikk ut og hun sluttet er den siste dagen hun snakket til meg. Vi møtes tilfeldig en gang i blandt, men hun hilser aldri på meg uansett hvor mange ganger jeg hilser. Jeg har prøvd å snakke med henne også, men har innsett at for henne ble det så feil å ha meg som leder og det gjorde at hennes følelser mot meg ble negative. Jeg savner henne hver dag, men må bare innse at livet tok en annen retning i forhold til vennskapet, og at et vennskap holder ikke når kun en part ønsker det.

 

Anonymous poster hash: dd5fb...4c0

[Anonym bruker]

Hvis man er/har vært venninner bør man vel kunne snakke sammen??

Anonymous poster hash: 3c245...088

[Anonym bruker]

Takk for svar. 

Jeg har vridd hodet mitt, og kan ikke se at jeg skal ha gjort henne noe. Jeg er blid og inkluderende. 

 

Er det at hun er flau over å ha tråkket i salaten, så skal hun få være det i fred. Er det at hun ikke er så ebgeistra for meg mer, så skal jeg kunne leve med det. Er det en kombinasjon så skal jeg takle det også. 

 

Vi skulle nok ha kunnet snakke sammen, men hva kommer det ut av det? Dette var ikke et 26 år gammelt vennskap, men et vennskap som vokste frem pga fellesskap med barna. 

Barna holder jo kontakten, det er ikke det. Det er bare det at nå er det mannen som kommer til døren, det er mannen som kjører og hanter og alt går gjennom han, ingenting går gjennom henne. 

 

Det er aldri lenger en kaffekopp og en prat. Hun smiler og sier hei, men haster forbi, hun sitter med andre foreldre på stevner og turneringer, og jeg sitter med andre. Tidligere satt vi alltid sammen. Så etter hverandre i mengden om vi ikke møtte opp sammen. 

 

Hva skulle en slik samtale dreie seg om? Nei, det er best å holde ddet under drama. Jeg merker jo mer jeg skriver at konfrontasjon ikke er den beste løsning. 

 

Takker og bukker. 

Anonymous poster hash: 6d30d...b1c

[Anonym bruker]

Jeg forstår følelsen din. Min beste venninne gjennom 26 år dumpet meg for et år siden da jeg midlertidig ble hennes sjef. Det taklet hun ikke, og ting ble veldig komplisert. Den dagen hennes vikariat gikk ut og hun sluttet er den siste dagen hun snakket til meg. Vi møtes tilfeldig en gang i blandt, men hun hilser aldri på meg uansett hvor mange ganger jeg hilser. Jeg har prøvd å snakke med henne også, men har innsett at for henne ble det så feil å ha meg som leder og det gjorde at hennes følelser mot meg ble negative. Jeg savner henne hver dag, men må bare innse at livet tok en annen retning i forhold til vennskapet, og at et vennskap holder ikke når kun en part ønsker det.

 

Anonymous poster hash: dd5fb...4c0

Hun likte nok ikke hvordan du som person er som leder. 

 

Anonymous poster hash: 283d0...805

[Anonym bruker]

 

Hun likte nok ikke hvordan du som person er som leder.

 

Anonymous poster hash: 283d0...805

Det hun sa veldig klart når hun jobbet for meg var at det ble veldig feil for henne da en som hun hadde vært jevnbyrdige med gjennom så mange år plutselig skulle sitte med mer "makt" enn hva hun har. Hun har nok alltid vært den som styrte vennskapet litt i forhold til å bestemme ting, og da ble det helt håpløst for henne at rollene ble så snudd på hodet. Forøvrig kan det jo hende at hun mente jeg ledet dårlig og det er hun i sin fulle rett til, men da jeg alltid får gode tilbakemeldinger på min ledelse under medarbeidersamtaler og anonyme medarbeidersamtaler så kan jeg ikke være så ille.

 

 

Anonymous poster hash: dd5fb...4c0

[Anonym bruker]

Det hun sa veldig klart når hun jobbet for meg var at det ble veldig feil for henne da en som hun hadde vært jevnbyrdige med gjennom så mange år plutselig skulle sitte med mer "makt" enn hva hun har. Hun har nok alltid vært den som styrte vennskapet litt i forhold til å bestemme ting, og da ble det helt håpløst for henne at rollene ble så snudd på hodet. Forøvrig kan det jo hende at hun mente jeg ledet dårlig og det er hun i sin fulle rett til, men da jeg alltid får gode tilbakemeldinger på min ledelse under medarbeidersamtaler og anonyme medarbeidersamtaler så kan jeg ikke være så ille.

 

 

Anonymous poster hash: dd5fb...4c0

Tror hun ble sjalu og misunnelig.

 

Anonymous poster hash: 514bd...9cb