Han vil vente to år med barn.

[Anonym bruker]

Jeg har egentlig hatt et litt ambivalent forhold til dette med barn hele livet. Det vil si at jeg ønsker å bli gravid og få barn, men så har ikke forholdene vært tilrettelagt og jeg har derfor dyttet det fremover til noe som kan skje senere i livet og så går det lange perioder før jeg tenker på det igjen.

 

I det siste har jeg tenkt MYE på det og jeg har muligens blitt litt ekstra verpesyk da så mange rundt meg har blitt gravide i det siste. Jeg har snakket litt med samboeren før om dette og jeg trodde frem til i går at vi var på samme side av boka, det vil si at om et halvt til et års tid kunne vi begynne å prøve. Vi har begge faste og trygge jobber i det vi er utdannet som (jeg søker midlertidig på andre jobber, så vil at dette skal være på plass før vi eventuelt begynner å prøve). Vi har kjøpt hus og har romslig økonomi. Ikke har vi behov for å "rase fra oss" noe mer heller, da vi begge har reist en del og festing og lignende har aldri vært vår greie.

 

Da jeg tok opp dette i går om vi ikke kunne begynne å prøve etterhvert, så fikk jeg til svar at vi kan jo begynne å prøve i 2018. Jeg bare kjente jeg døde litt innvendig.

 

Begrunnelsen var at vi akkurat har kjøpt hus og vi skal jo pusse opp litt (male litt og legge gulv, men jeg tenker at vi blir ferdig med det lenge før 2018 i hvert fall. Vi har jo bare vært sammen et par år, men helt siden første gangen jeg møtte HAN så var jeg helt sikker på at dette skal bli mannen til mine barn, så det er ikke et alternativ å gå fra han for å muligens få barn med noen andre.

 

Det som bekymrer meg er at da jeg var 16 mente legen at alt tydet på at jeg har endometriose, men han ville ikke undersøke dette før jeg eventuelt får problemer med å bli gravid og jeg har en abort bak meg da jeg var veldig ung (ble voldtatt, så har ikke behov for abortmotstandere) og er 28 år nå.

 

Jeg vil jo helst ha to barn, så må si jeg kjenner klokka tikke...Samboeren min er 27 forresten. Jeg vil jo selvsagt vente til han er 100 prosent klar også, men har dere noen tanker om hvordan jeg skal få tankene bort fra dette uten å skape "surhet" i forholdet?

Jeg kjente litt på at siden vi skulle vente to år, så kunne vi like gjerne vente tre år og dermed sette inn p-stav, men jeg svelget bitterheten min.

 

Ting har ikke gått helt min vei i livet, så jeg ble egentlig skuffet over at jeg ikke kunne si at denne gangen er det min tur. Føler meg selvsagt litt egoistisk som har slike tanker, da mange har opplevd verre enn meg og så jeg skal alltids klare å vente litt til, men jeg er bare så redd for at det plutselig er for sent.

 

Har dere noen gode tips for at jeg skal klare å slappe av frem til mannen finner det for godt at han vil bli pappa i nærstående fremtid?

 

 

Anonymous poster hash: 9ee9a...af1

[Anonym bruker]

Tipper han er en av de "skal-bare-skal-bare-først"-typene og om 5 år sitter dere fortsatt, uten barn, fordi han ikke er klar og skal bare noe først. Male garasjen eller pusse opp en sykkel først?

Anonymous poster hash: 236f0...491

[klg,2 boys now:)]

Jeg tenker også at han er typen som ikke tør å kaste seg uti det.sånn var det her også.

Du kan si som sant er at du har fått høre at det kan være vanskelig for deg å bli gravid så derfor sluttet du på prevensjon så skjer det så skjer det..det ble avgjørelsen her og det tok nesten 1,5 år før vi ble gravide.mye hormon dritt som henger igjen lenge hos enkelte

[amandine]

Min erfaring er at det egentlig aldri passer for det er alltid noe man har på tapetet. Og om det formodentlig skulle passe kan du banne på at du ikke får det til med en gang.. Nei, hopp i det, ingen vet når det klaffer og hva som må til. Nå eller om to år spiller ingen rolle. og når du blir gravid har dere jo 9 måneder å forberede dere på, dere rekker alt mulig rart på den tiden!  Hvis du ikke har fortalt ham om evt endometriose er det på tide med en prat.

[Pobie]

Kompromiss og si dere begynner å prøve om et år? Si klart og tydelig at dette er planen, og gjennomfør når den tid kommer.

 

Synes forøvrig ikke tiden løper fra deg når du er 28. Jeg venter min første og er 34 nå (gravid med IVF). Planen er to barn her og. 

Endret 25. mai 2016 av Pobie

[Anonym bruker]

Min ville også vente noen år når vi møttes. Men vi var jo unge 21 og 22 år. Nå er det gått 8 år og han ble plutselig klar nå. Jeg fyller 31 i år og er litt skuffet over at jeg måtte vente så lenge. Har et barn fra før på 11 år så det blir en del aldersforskjell.

Hadde jeg da visst at det tok så lang tid før han ble klar så hadde jeg nok gått fra han. Han sa først et par år så ville han vente enda et par år dom tilslutt da ble 8 år.

 

Usikker nå om jeg egentlig vil begynne på nytt.

 

Hadde jeg Vært deg hadde jeg fortalt han om den eventuelle diagnosen din og hvorfor det er viktig å ikke vente for lenge.

 

Anonymous poster hash: 9bb89...29c

[Anonym bruker]

Nå er vi snart i juni, så teknisk sett er det "bare" 1,5 år til 2018

Du skal i tillegg prøve å få deg ny jobb, si det tar 3-4 mnd, da er vi i slutten av 2016. Er det også noen mnd/uker til tiltredelsesdatoen så er det kanskje blitt 2017 alt.

Er jo også litt greit å ha jobbet noen mnd (ihvertfall ut prøvetiden som ofte er på 6 mnd) og da er vi godt inn i 2017..

 

Så sånn sett går jo 1,5 år fort

 

Anonymous poster hash: 5819f...876

[Anonym bruker]

Tenker også dere har god tid. Nyt hverandre litt lenger først, dere har bare vært sammen i to år. Når først barnet kommer, blir det aldri det samme igjen. (Jada, vet det finnes noen som blir "enda mer forelsket" når barnet kommer, men de er ikke i flertall!) Jeg skjønner du er verpesyk, hadde det på samme måten, men er så glad nå for at mannen insisterte på 18 mnd ekstra etter bryllupet. Vi hadde vært sammen fem år da eldste ble født. På den tiden hadde vi reist, kjøpt leilighet og blitt ordentlig kjent med hverandre. Kom godt med de neste to og et halvt år med søvnløse netter.

Jeg var 31 da første ble født.

 

Anonymous poster hash: adb89...ca4

[Anonym bruker]

Som 27- og 28-åringer løpet ikke tida fra dere ennå.

Du skriver at ny jobb må være på plass først, det kan jo ta tid. Og vil ikke anbefale deg å bli gravid første uka i ny jobb.

Har mannen venner som har barn da? plutsrlig er han klar hvis kameratene stiftet familie.

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: e1a1e...d48