Noen med erfaringer med store barn og skolevegring?

[Anonym bruker]

Skulle så gjerne hatt tips og høre erfaringer fra noen med store barn som har opplevd skolevegring. Vi har en 16-åring som ikke har gått på skolen i det hele tatt det siste halvåret på grunn av sterk skolevegring og vi er helt rådløse. H*n er i utgangspunktet en veldig sosial og godt likt ungdom, med et godt nettverk av gode venner og h*n har også kjæreste. Problemet oppstod etter at h*n fikk en fysisk diagnose som gjorde h*n engstelig for å skille seg ut fra andre, samt at en nær venn slet psykisk og vårt barn fungerte som psykolog for denne vennen i alt for lang tid.

 

H*n har gått i samtaler med psykolog på helsestasjonen og BUP, noe som ikke har hjulpet i det hele tatt på skolevegringen. Kurs i Mindfulness er også forsøkt til ingen nytte og nå er vi helt rådløse! BUP virker veldig tannløse i denne sammenhengen og jeg er overrasket over at de virkelig ikke har flere/andre tiltak å foreslå. Jeg har også forsøkt å Google, men det ser ikke ut til at det finnes NOE opplegg for selve skolevegringen.

Har noen tips å komme med? Finnes det interessegrupper for dette problemet? Vi er desperate med tanke på vgs til høsten. Akkurat nå ser det fullstendig håpløst ut.

 

Anonymous poster hash: 8134f...e77

[Anonym bruker]

 

Skulle så gjerne hatt tips og høre erfaringer fra noen med store barn som har opplevd skolevegring. Vi har en 16-åring som ikke har gått på skolen i det hele tatt det siste halvåret på grunn av sterk skolevegring og vi er helt rådløse. H*n er i utgangspunktet en veldig sosial og godt likt ungdom, med et godt nettverk av gode venner og h*n har også kjæreste. Problemet oppstod etter at h*n fikk en fysisk diagnose som gjorde h*n engstelig for å skille seg ut fra andre, samt at en nær venn slet psykisk og vårt barn fungerte som psykolog for denne vennen i alt for lang tid.

 

H*n har gått i samtaler med psykolog på helsestasjonen og BUP, noe som ikke har hjulpet i det hele tatt på skolevegringen. Kurs i Mindfulness er også forsøkt til ingen nytte og nå er vi helt rådløse! BUP virker veldig tannløse i denne sammenhengen og jeg er overrasket over at de virkelig ikke har flere/andre tiltak å foreslå. Jeg har også forsøkt å Google, men det ser ikke ut til at det finnes NOE opplegg for selve skolevegringen.

 

Har noen tips å komme med? Finnes det interessegrupper for dette problemet? Vi er desperate med tanke på vgs til høsten. Akkurat nå ser det fullstendig håpløst ut.

 

 

 

Anonymous poster hash: 8134f...e77

 

Bør vel legg til at h*n har fått diagnose sosial angst og mild depresjon. H*n er ikke blitt utsatt for noen form for mobbing.

 

Anonymous poster hash: 8134f...e77

[Anonym bruker]

Da min slet som mest tvang vi han på skolen og fikk en lærer til å møte han så han ikke stakk av. Bup var veldig tydelige på at vi ikke måtte la han få være hjemme, det ville bare gjøre alt verre. 

Anonymous poster hash: 8f727...106

[Anonym bruker]

 

Da min slet som mest tvang vi han på skolen og fikk en lærer til å møte han så han ikke stakk av. Bup var veldig tydelige på at vi ikke måtte la han få være hjemme, det ville bare gjøre alt verre. 

 

Anonymous poster hash: 8f727...106

 

Ja, det er jeg enig i - men det tok lang tid før vi skjønte hva problemet egentlig var (da h*n også hadde mange fysiske symptomer) og når vi endelig fant ut av det, var skaden allerede skjedd. Og å tvinge en 16-åring lar seg dessverre vanskelig gjør. H*n ønsker selv desperat å gå på skolen, men klarer det bare ikke. "Vegring" er i grunnen et dårlig ord for det, det høres ut som barnet "ikke har lyst", men faktum er at det er en nesten uoverkommelig angst inne i bildet. Takk for at du tok deg tid!

 

Anonymous poster hash: 8134f...e77

[Anonym bruker]

Søsteren min jobber som miljøterapeut på ungdomsskole (hun er sosionom) og hvert barn må gjerne ha et litt individuelt opplegg, men en ting som gjelder alle, alltid, er at de aldri får slippe skolen.

 

De skal på skolen, de skal tvinges på skolen. Skolevegringen blir bare verre av at de får slippe, de må rett og slett tvinge seg på skolen også får en ta det derfra. Søsteren min som da er ansatt som miljøterapeut er hver morgen hjemme og henter to elever, blir sluppet inn i huset av foreldrene og helt inn på soverommet til ungdommene, de skal på skolen...

 

De følger ikke nødvendigvis all undervisning, noen ganger sitter de alene på et kontor, noen ganger er de i en mindre gruppe, noen ganger går det greit å være i klassen, men de skal til skolebygget.

 

På skolen jeg har barn er det samme opplegget, det er aldri greit å skulke. I klassen til sønnen min (9.klasse) er det en gutt med skolevegring (og div diagnoser). Han har nå et opplegg hvor han må på skolen 3 dager i uken, og mammaen hans belønner han med penger for å gå, også er han utplassert i en bedrift 2 dager i uken.

Har forstått at det også her er sånn at det eneste som overhodet ikke er greit er å være hjemme, de skal ut av huset. Gir man etter på det, lar de være hjemme, er det nesten umulig å få de på skolen igjen...

Anonymous poster hash: d2b3f...13e

[Iiiiik]

Som ved andre angsttilstander er vel eksponering en naturlig tanke. Altså lage en opptrappingsplan for tilbakeføring til skolen. Begynne med å komme seg til skolen mens det ikke er andre elever? Finne ut hva skrekken består i når det gjelder det somatiske? Er det noe som kan redusere muligheten for å miste kontroll og bli ydmyket? Lage en plan for hva de andre elevene skal si ved tilbakevending? Kjøre forbi skolen og måle ubehag? Hvor mange ganger må han/hun passere før angsten synker? Hvor lang tid tar det før ungdommen kan gå ut av bilen? Altså en gradvis tilbakeføring, ikke alt på en gang. Ønsker eleven selv å vende tilbake? Evt hvorfor ikke?

[Anonym bruker]

Naboen har en ungdom med angst som ikke er på skolen. Jeg må dessverre si at foreldrene der er for redde for å forverre angsten ved å tvinge han. Så mitt eneste råd ville vært å følge han til skolen hver dag

 

Anonymous poster hash: 0694f...85b

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle sammen. Jeg opplever som forelder at det omtrent er umulig å tvinge barnet vårt på skolen. Det optimale hadde vært om noen andre kom hjem til oss og fikk ham/henne ut av huset. Har alle skoler en miljøterapeut?

 

Godt forslag, Iiiik, med å ta barnet med til skolebygningen og nærme seg steg for steg, gjerne utenom skoletiden. H*n vil absolutt tilbake til skolen, har ønsket det hele tiden, h*n er i utgangspunktet en elev som har lett for å lære og gode karakterer, nå har h*n ikke karakter i et eneste fag, og det er så utrolig trist å se på!

Anonymous poster hash: 8134f...e77

[Optatium]

På min skole har vi flere skolevegrere. Noen kommer seg ikke tilbake, noen gjør det.

Jeg tror hemmeligheten ligger å komme til bunns i hva som er verst med skoledagen. Jeg har en elev som kommer til andre tine fordi han ikke takler ventingen på læreren, opprop og fokus pp fravær. En annen elev kommer til første time, men reiser til mat, fordi spisingen og det sosiale er vanskelig.

En tredje elev har en avtale om å komme på skolen tre dager i uken, men velger selv dager (og kan da velge bort dager med prøver, fremlegg, eller andre vanskelig aspekter).

 

Mitt råd er å få ungdommen din med på laget, hva kan han/hun klare.

Dessverre er det meget lite tilrettelegging på vgs, skjønner godt du bekymrer deg for det. Problemet med p begynne nå er at snart er skolen slutt, også blir det lang pause før dere skal i hang igjen.

En dialog med vgs kan også hjelpe..

[Anonym bruker]

Søsteren min jobber som miljøterapeut på ungdomsskole (hun er sosionom) og hvert barn må gjerne ha et litt individuelt opplegg, men en ting som gjelder alle, alltid, er at de aldri får slippe skolen. De skal på skolen, de skal tvinges på skolen. Skolevegringen blir bare verre av at de får slippe, de må rett og slett tvinge seg på skolen også får en ta det derfra. Søsteren min som da er ansatt som miljøterapeut er hver morgen hjemme og henter to elever, blir sluppet inn i huset av foreldrene og helt inn på soverommet til ungdommene, de skal på skolen... De følger ikke nødvendigvis all undervisning, noen ganger sitter de alene på et kontor, noen ganger er de i en mindre gruppe, noen ganger går det greit å være i klassen, men de skal til skolebygget. På skolen jeg har barn er det samme opplegget, det er aldri greit å skulke. I klassen til sønnen min (9.klasse) er det en gutt med skolevegring (og div diagnoser). Han har nå et opplegg hvor han må på skolen 3 dager i uken, og mammaen hans belønner han med penger for å gå, også er han utplassert i en bedrift 2 dager i uken.Har forstått at det også her er sånn at det eneste som overhodet ikke er greit er å være hjemme, de skal ut av huset. Gir man etter på det, lar de være hjemme, er det nesten umulig å få de på skolen igjen... Anonymous poster hash: d2b3f...13e

Enig i denne. På skolen der jeg jobber har vi hatt ungdommer med ulike typer skolevegring. Noen pga sosial angst, andre pga depresjon, andre igjen pga ulike tyngre psykiatriske diagnoser.

 

Felles for alle er at vi (lærere) legger ett opplegg sammen med miljøterapeut, BUP, fastlege, rektor, foreldre m.m, og poenget er å få ungdommene på skolen. Vi legger til rette på alle måter, og har feks hatt en elev med sosial angst som har hatt et eget grupperom som sitt private klasserom. Eleven blir sluppet inn om morgen, og har undervisning alene, med lærer eller assistent.

 

Alt for å få de på skolen, for det å være hjemme forsterker bare angsten/vegringen.

 

Anonymous poster hash: 1a66a...3fa

[Anonym bruker]

Naboen har en ungdom med angst som ikke er på skolen. Jeg må dessverre si at foreldrene der er for redde for å forverre angsten ved å tvinge han. Så mitt eneste råd ville vært å følge han til skolen hver dag

 

Anonymous poster hash: 0694f...85b

Vet du, jeg har faktisk utrolig stor forståelse for det. Det er veldig vanskelig å være hard her, når man er usikker på om det vil gjøre problemet større eller mindre, og når man ikke har noen fagfolk i ryggen som kan støtte.

 

Anonymous poster hash: 8134f...e77

[Optatium]

Det burde forøvrig være mulig å få karaktergrunnlag selv for skolevegrere.

Og jeg er ikke enig i å presse dw på skolen, det gjør ofte vondt verre.

[Anonym bruker]

I min kommune jobber PPT tett med skoler og foresatte for å få elever som ikke går på skolen tilbake. De bruker konsekvent ikke "vegring", men snakker om alvorlig skolefravær, noe som kan ha mange årsaker. Har dere vært i kontakt med pp-tjenesten for råd og veiledning?

 

Anonymous poster hash: c8208...3a7

[Anonym bruker]

 

Takk for svar, alle sammen. Jeg opplever som forelder at det omtrent er umulig å tvinge barnet vårt på skolen. Det optimale hadde vært om noen andre kom hjem til oss og fikk ham/henne ut av huset. Har alle skoler en miljøterapeut?

 

Godt forslag, Iiiik, med å ta barnet med til skolebygningen og nærme seg steg for steg, gjerne utenom skoletiden. H*n vil absolutt tilbake til skolen, har ønsket det hele tiden, h*n er i utgangspunktet en elev som har lett for å lære og gode karakterer, nå har h*n ikke karakter i et eneste fag, og det er så utrolig trist å se på!

 

Anonymous poster hash: 8134f...e77

 

Det er vel dessverre ikke noe krav om at skolene skal ha miljøterapeut enda, rektor står fritt til å disponere budsjettene sine og langt fra alle velger å bruke penger på en miljøterapeut...

 

På ungdomsskolen min sønn går på har de en miljøterapeut i full stilling i tillegg til en rådgiver, virkelig gull for miljøet på skolen, de jobber masse med ungdommene og har en "åpen dør" 

 

 

Takk for svar, alle sammen. Jeg opplever som forelder at det omtrent er umulig å tvinge barnet vårt på skolen. Det optimale hadde vært om noen andre kom hjem til oss og fikk ham/henne ut av huset. Har alle skoler en miljøterapeut?

 

Godt forslag, Iiiik, med å ta barnet med til skolebygningen og nærme seg steg for steg, gjerne utenom skoletiden. H*n vil absolutt tilbake til skolen, har ønsket det hele tiden, h*n er i utgangspunktet en elev som har lett for å lære og gode karakterer, nå har h*n ikke karakter i et eneste fag, og det er så utrolig trist å se på!

 

Anonymous poster hash: 8134f...e77

 

Jeg tror ikke det er noe krav enda at alle skoler skal ha miljøterapeut, dessverre.

 

Ungdomsskolen her har en miljøterapeut i full stilling, det er så bra for miljøet på skolen og rektor her har heldigvis sett hvor viktig dette er så han prioriterer dette i sine budsjetter.

 

Men sjekk nettsiden til skolen barnet ditt går på, det bør stå der hva slags tilbud de har.... Her står dette på nettsiden:

Ressursteamet

Ressursteamet består av rektor, en avdelingsleder / sosiallærer, to lærere med spesialpedagogisk utdanning og miljøterapeuten. Ressursteamet skal hjelpe elever, lærere og foresatte rundt elevers faglige og / eller sosiale vansker.

Ressursteamets oppgaver:

• I samarbeid med lærere vurdere / kartlegge elevers vansker i forhold til fag og adferd.

• Ta imot bekymringer fra lærere vedr. elever som trenger oppfølging, og bidra til at disse får hjelp.

• Ved alvorlige lærevansker / lite eller ingen progresjon, skolevegring, atferdsvansker og annet, formidle behov for ekstern hjelp (PPT, BUP, BV og FABU).

• Gi råd til lærere angående tilrettelegging og materiell.

• Gi råd knyttet til arbeid med IOP (individuell opplæringsplan) og halvårsrapport.

• Delta på tverrfaglige møter og samarbeidsmøter med hjelpetjenester og foresatte

 

Anonymous poster hash: d2b3f...13e

[Anonym bruker]

Det er beintøft for alle mens dere står på, og det er ikke så lett å få en 16 åring til å gjøre noe bare fordi man bestemmer det. 

 

Mannen er rektor på en ungdomsskole og de har har folk som har hentet elever hjemme. Det er mulig å få til ordninger. Det blir verre på vgs. Flere lærere å forholde seg til og mindre kontroll. Ofte går det for lang tid før det gripes inn. 

Anonymous poster hash: 8f727...106

[Anonym bruker]

Min sønn er bare 12 år gammel, og går i 7.klasse, så han går nok ikke som "eldre barn".  Men erfaring har jeg. Her har jeg også hele veien hatt vansker med å definere hva som er fysiske og hva som er psykiske årsaker. Barnet mitt er disponert for angst, men dette skoleåret har han også fått en fysisk diagnose. En diagnose som går utover energi og som gir mageproblemer. To gode grunner for å vegre seg for å dra på skolen altså. Så kommer i tillegg den angstdelen inn i bildet. 

 

Her begynte jeg med å prøve å tvinge ham på skolen hver dag. De fleste dagene skar det seg totalt. Hvordan tvinger man egentlig barn og ungdom som ikke vil på skolen? Her endte det i hysteriske anfall, og jeg kan selvsagt ikke utsette barnet for ydmykelsen ved at alle på skolen får se det. Det er jo som en sykdom, barnet ønsker verken å vegre seg for skolen eller bli panisk ved tanken på skolen. 

 

Etter noen mnd med denne formen for forsøk på tvang ble jeg enig med skolen om at vi setter faste tider barnet skal være på skolen. I mange mnd har det vært tre (!!) timer i uka! To timer en dag, en time en annen dag, alle timene alene med lærer. Og da det ble bestemt så visste barnet hva det hadde å forholde seg til. Det var konkret og det var gjennomførbart. Da gikk det faktisk mer enn 2/3 av gangene. Men altså ikke alltid. Nå har vi nettopp begynt å utvide og vi er oppe i ca seks timer i uka. Det vanskelige er balansegangen mellom press og forståelse. Jeg tror ikke det er noen idè å pushe på med mange flere timer med èn gang man ser bedring hos barnet. Det må få samle opp litt energi først, før man kjører videre. 

 

Jeg syns forøvrig at PPT her har vært ufattelig trege, tafatte og usynlige. De har vært til stede på noen få møter, men ikke hatt noe fornuftig å komme med. Pga diagnose her er det ikke BUP, men autismesenteret som er i bildet, og de har i det minste prøvd å undersøke muligheter for hjemmeskole noen timer i uka. Men skolen har altså vært de flinkeste og beste. Uten dem hadde dette halvåret (eller rettere sagt 8-9 mnd) vært veldig mye vanskeligere. Her ser jeg nå en lysning, jeg øyner et håp. Det er ungdomsskolen etter sommerferien, men heldigvis er det på samme skolen, med den samme ledelsen og de samme ressursene. 

 

Det var jo ikke direkte råd, bare egen erfaring, Det er håpløst å høre at man som foreldre bare må tvinge barna på skolen, som om vi ikke gjør vårt beste. 

Anonymous poster hash: 0ddee...10f

[Anonym bruker]

I min kommune jobber PPT tett med skoler og foresatte for å få elever som ikke går på skolen tilbake. De bruker konsekvent ikke "vegring", men snakker om alvorlig skolefravær, noe som kan ha mange årsaker. Har dere vært i kontakt med pp-tjenesten for råd og veiledning?

 

Anonymous poster hash: c8208...3a7

Glemte å si at de også har et tverrfaglig team som jobber med alvorlig skolefravær. En del av jobben deres er faktisk å reise hjem til ungdommen...

 

Anonymous poster hash: c8208...3a7

[Anonym bruker]

 

Min sønn er bare 12 år gammel, og går i 7.klasse, så han går nok ikke som "eldre barn".  Men erfaring har jeg. Her har jeg også hele veien hatt vansker med å definere hva som er fysiske og hva som er psykiske årsaker. Barnet mitt er disponert for angst, men dette skoleåret har han også fått en fysisk diagnose. En diagnose som går utover energi og som gir mageproblemer. To gode grunner for å vegre seg for å dra på skolen altså. Så kommer i tillegg den angstdelen inn i bildet. 

 

Her begynte jeg med å prøve å tvinge ham på skolen hver dag. De fleste dagene skar det seg totalt. Hvordan tvinger man egentlig barn og ungdom som ikke vil på skolen? Her endte det i hysteriske anfall, og jeg kan selvsagt ikke utsette barnet for ydmykelsen ved at alle på skolen får se det. Det er jo som en sykdom, barnet ønsker verken å vegre seg for skolen eller bli panisk ved tanken på skolen. 

 

Etter noen mnd med denne formen for forsøk på tvang ble jeg enig med skolen om at vi setter faste tider barnet skal være på skolen. I mange mnd har det vært tre (!!) timer i uka! To timer en dag, en time en annen dag, alle timene alene med lærer. Og da det ble bestemt så visste barnet hva det hadde å forholde seg til. Det var konkret og det var gjennomførbart. Da gikk det faktisk mer enn 2/3 av gangene. Men altså ikke alltid. Nå har vi nettopp begynt å utvide og vi er oppe i ca seks timer i uka. Det vanskelige er balansegangen mellom press og forståelse. Jeg tror ikke det er noen idè å pushe på med mange flere timer med èn gang man ser bedring hos barnet. Det må få samle opp litt energi først, før man kjører videre. 

 

Jeg syns forøvrig at PPT her har vært ufattelig trege, tafatte og usynlige. De har vært til stede på noen få møter, men ikke hatt noe fornuftig å komme med. Pga diagnose her er det ikke BUP, men autismesenteret som er i bildet, og de har i det minste prøvd å undersøke muligheter for hjemmeskole noen timer i uka. Men skolen har altså vært de flinkeste og beste. Uten dem hadde dette halvåret (eller rettere sagt 8-9 mnd) vært veldig mye vanskeligere. Her ser jeg nå en lysning, jeg øyner et håp. Det er ungdomsskolen etter sommerferien, men heldigvis er det på samme skolen, med den samme ledelsen og de samme ressursene. 

 

Det var jo ikke direkte råd, bare egen erfaring, Det er håpløst å høre at man som foreldre bare må tvinge barna på skolen, som om vi ikke gjør vårt beste. 

 

Anonymous poster hash: 0ddee...10f

 

Tusen takk for at du deler! Det er fortvilende at det sitter så mange slike elever rundt om i de tusen hjem og så finnes det likevel så utrolig lite hjelp å få. Jeg er utslitt av å måtte finne på kruttet selv hele tiden. Hadde et naivt håp om at når BUP kom inn i bildet så ville de ta regien, men nei ... Håper det fortsetter å gå bra med dere!

 

Anonymous poster hash: 8134f...e77

[Anonym bruker]

På min skole har vi flere skolevegrere. Noen kommer seg ikke tilbake, noen gjør det.

Jeg tror hemmeligheten ligger å komme til bunns i hva som er verst med skoledagen. Jeg har en elev som kommer til andre tine fordi han ikke takler ventingen på læreren, opprop og fokus pp fravær. En annen elev kommer til første time, men reiser til mat, fordi spisingen og det sosiale er vanskelig.

En tredje elev har en avtale om å komme på skolen tre dager i uken, men velger selv dager (og kan da velge bort dager med prøver, fremlegg, eller andre vanskelig aspekter).

 

Mitt råd er å få ungdommen din med på laget, hva kan han/hun klare.

Dessverre er det meget lite tilrettelegging på vgs, skjønner godt du bekymrer deg for det. Problemet med p begynne nå er at snart er skolen slutt, også blir det lang pause før dere skal i hang igjen.

En dialog med vgs kan også hjelpe..

Mitt barn har også hatt "carte blanche" til å komme og gå når h*n ville, men det har dessverre ikke vært tilstrekkelig for at h*n har greid å møte opp.

 

Anonymous poster hash: 8134f...e77

[Anonym bruker]

Det burde forøvrig være mulig å få karaktergrunnlag selv for skolevegrere.

Og jeg er ikke enig i å presse dw på skolen, det gjør ofte vondt verre.

 

H*n har kunnet levere oppgaver og jobbe hjemmefra, men problemet har vært at hodet har vært så fullt at h*n ikke har kunnet konsentrere seg om å få levert noe som helst. Veldig uvant for en som er vant med å få de beste karakterene.

 

Anonymous poster hash: 8134f...e77

[Anonym bruker]

Vi har og problemer med dette. Har en datter, som opplevde mobbing og en del annet på slutten av barneskolen. Så i starten av 9.klasse, så fikk hun diagnosen angst og alvorlig depresjon. Da ble det selvfølgelig lite skole, og skole var ikke viktig lenger, det viktigste var jo at hun skulle bli frisk. Hun var jo suicidal på den tiden, så fokuset var virkelig at hun skulle bli frisk. Og da vi kom til jul, var hun bedre, og har gradvis blitt bedre etter dette. Men da har hun fått inn vanen, at hun ikke er på skolen. Hun er og skolelei. Og dessverre så er ikke miljøet i klassen det beste. Ikke direkte mobbing. Men en jentegjeng som er bedre enn de andre. Så er de da 3 jenter som er utenfor. De 3 er jo selvfølgelig venner. Men min datter har jo følelsen av å ikke være likt av de andre jentene. Og rykter går.

 

Jeg klarer ikke å tvinge henne på skolen, har prøvd, og da får hun angstanfall. Skolen har prøvd å legge til rette, med få timer i uken, og det går litt. Men så skjer det noe, bare en liten ting er nok. Så er det rett tilbake igjen. I kommunen vår så er det et skolevegringsteam. De ble kontaktet for noen måneder siden, men vi fikk faktisk avslag, fordi de mener det er for omfattende problematikk. Og min datter er mye bedre av sine psykiske sykdommer. Depresjonen er vel helt borte. Men de mener at hun må ha hjelp til lese og skrive vansker. Noe hun ikke har, hun er veldig smart. Og får fortsatt bra karakterer på det lille hun leverer inn. Så eneste problemet er å få henne på skolen.

Nå er avtalen at fram til skoleferien, skal hun møte opp 1-2 dager i uken. Og da ta heldagsprøver, og noen andre prøver. Hun får da sitte på et rom for seg selv. Har avtale i dag, og jeg er så spent på om jeg får henne på skolen. Her er jeg helt alene med barna og, ikke familie, og en far som ikke bryr seg. Så jeg føler meg utrolig alene. Og skulle gjerne hatt mer hjelp.

Anonymous poster hash: 44d0c...07a

[Anonym bruker]

Jeg har ikke erfaring med dette (foreløpig!), men vil gjerne dele hva en bekjent fortalte meg om sin sønn.

 

Han gikk på videregående og satt på med henne til skolen hver morgen når hun kjørte til jobben.

Men så kom det for en dag at han hver dag hadde gått på en buss og dratt hjem igjen og lagt seg.

 

De bestemte sge for ikke å pushe ham. Men de sa at da måtte han i det minste jobbe. Så han fikk jobbe for faren i hans entreprenør-firma. Plutselig, etter to år, hadde han helt av seg selv bestemt seg for å ta opp igjen fag som privatist. Han hadde fått gode karakterer og begynt på en lokal høgskole. Her triveds han og gjporde det godt, og nå kom han inn på master på et prestisjetudium på NTNU.

 

Så, det er mange veier til suksess eller i hvert fall til at det går "godt" - og det kan helt fint gå bra med gutten din selv om han ikke orker den tradisjonelle, strake veien.

Anonymous poster hash: 23be6...50c

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noen personlig erfaring så jeg burde muligens ikke svare i tråden, men jeg gjør det likevell.

 

Ved så alvorlig skolevegring som det er snakk om her, har det ikke da vært forsøkt hjemmeundervisning? Jeg forstår jo at det ikke er enkelt for foreldrene, men er det ikke en mulighet?

 

Anonymous poster hash: 521e9...32b

[Optatium]

Jeg mente ikke komme og gå som han ville, men at dere mållaget en avtale sammen med ungdommen om når han skal gå på skolen. Altså hvor mye han kan gå med.

 

Til du over som skriver om hjemmeskole, det skal det vekdig mye til før skjer og det et kommuneoverlegen som må mene at eleven er for syk for vanlig undervisning. Jeg har bare opplevd det en gang, og det var ikke en skolevegrere.

[Iiiiik]

Jeg har ikke noen personlig erfaring så jeg burde muligens ikke svare i tråden, men jeg gjør det likevell.

 

Ved så alvorlig skolevegring som det er snakk om her, har det ikke da vært forsøkt hjemmeundervisning? Jeg forstår jo at det ikke er enkelt for foreldrene, men er det ikke en mulighet?

 

Anonymous poster hash: 521e9...32b

 

Hjemmeundervisning kan sikre at ungdommen får karakterer, eller at det er grunnlag for å vurdering. Det er imidlertid ofte problemopprettholdende for selve angsttilstanden. Ved å "tillate" at eleven holder seg hjemme, blir det vanskelig for eleven å bryte den vonde sirkelen.

 

Det er stort offentlig fokus på å sørge for at elever ikke faller ut av undervisning, så skolen burde hatt kommunale ressurser tilgjengelig som kan bidra. Noen skoler har egne miljøterapeuter, mange kommuner har "nærværsteam" eller tilsvarende, der de kan bistå med å komme hjem og hente eleven og å lage konkrete handlingsplaner som angir hva hvem skal gjøre. Ofte føler foreldrene seg helt maktesløse, og alene i vanskene. Det er lett å si på avstand at man må tåle at barnet reagerer, og at man skal "få ungen på skolen koste hva det koste vil". Vi alle er vel imidlertid slik laget at det å presse barnet vårt mens det gråter, kanskje hyperventilerer, roper, sier at det heller vil dø enn å ha det slik, det er vanskelig. "Du skjønner ingenting du, du bare kjefter og maser". Og sånn er det vel delvis, foreldrene skjønner ingenting og vet ikke hva de skal gjøre. De utenforstående skjønner "alt", men bistår ikke. Å bli en del av angsten er vanskelig å unngå, det er derfor det er lettere å skape endring hvis utenforstående faktisk bidrar. 

 

Med en 10. klassing (?) ville jeg nok fokusert på hva som skal til for å komme i gang med neste skoleår. Alle kommer jo inn på videregående skole, men hva tenker han/hun selv om skal til for at det ikke skal bli på samme vis etter sommeren? Vil det være lurt å øve litt nå før ferien? Hva er sjansen for å møte opp på eksamen? Hva skal til for at det skal gå?