Flere som har det slik ?

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 3 år, samboere i 2 og har det veldig bra sammen. Jeg har en datter fra før av på 4 år. Greia er at jeg var vant til å være alene med min datter fra begynnelsen av og dermed måtte gjøre alt av stell, oppgaver osv.. Men jeg hadde håpt min nye samboer hadde følt det litt naturlig å ta litt farsrolle etterhvert.. spesielt når vi fikk bodd sammen en stund.. Men nei..

 

Jeg står opp med henne hver dag, kjører i bhg, henter, lager middag, steller og legger henne. Han er flink til å leke med henne og gjøre ting med henne, men da når jeg spør.

Jeg tror ikke han har det inne enda at han er like mye foreldre som meg nå.. at han ikke bare kan finne på ting når det passer og så reise på de tingene.. Mens når jeg skal ting, må jeg alltid spørre om barnevakt.. Han føler nok han kan gjøre som han vil fordi jeg ALLTID tar ansvar.. Jeg får bare servert det noen dager før når han skal på ulike ting. Og det er helt greit å finne på ting, vi trenger "egen-tid" begge to, men hadde satt pris på at han spurte og tok det litt for gitt at han har like mye ansvar for å hente i bhg, lage middag og passe barn som meg...

 

Og det som er ekstra frustrerende er at jeg er nå gravid.. planlagt og ønsket, men jeg er redd det vil bli enda mer jobb på meg.. jeg har luftet dette for han, men han bare smiler det bort...

 

Når tok deres nye samboer/kjæreste farsrollen på alvor ?

Anonymous poster hash: 4340d...3ae

[Anonym bruker]

Slike ting som er lurt å snakke om før man flytter sammen, men som raskt glemmes i forelskelsesrusen. Samboeren din har ingen sjanse til å vite hva du ønsker og forventer uten at du tar det opp med han, og den samtalen er heldigvis ikke for sent å ta nå. Ikke sikkert at dere tenker likt her i det hele tatt, og hva gjør du om han ikke ønsker å ta det ansvaret? Jeg møtte min mann da jeg hadde tre forholdsvis små barn, og han tok 100% ansvar fra dag 1. Her var det en selvfølge at jeg kunne dra bort med jobb eller venninner når jeg ville. Han tok også like stort ansvar når det gjaldt å stå opp, handle klær og utstyr, var med foreldremøter osv. Vi hadde diskutert dette på forhånd, så det var ingen overraskelse at han var slik heller. Jeg vet ikke om jeg kunne vært i et forhold hvor han ikke gikk inn 100%, men der er man heldigvis forskjellige.

Lykke til med praten 😀

 

Anonymous poster hash: 067fa...006

[Anonym bruker]

Vi var kjærester i 2 år før vi flyttet sammen. Vi måtte pendle for bodde et par timer unna hverandre. I den perioden var det mest naturlig at vi hadde det slik dere har det nå. Husker en gang at jeg var bedt på fest hvor jeg ikke hadde noen som kunne passe mini. Da sa han at det var ikke noe problem, passer han jeg da.

 

Etter vi flyttet sammen har han vært far for han. Har bodd sammen i 4 år nå. Fikk felles barn for snart 1 år siden.

 

Men her har ikke biologisk far noe kontakt etter eget ønske. Aldri hatt. Så vi hadde mange samtaler om dette før vi flyttet sammen. Så han er like mye far for begge.

 

Jeg ville satt meg ned og snakket ordentlig med han om dette. Han tenker kanskje ikke på det. Har ditt barn kontakt med sin far?

Men ta det opp før det "sprekker" for deg for da blir det ingen hyggelig situasjon. Ta det i en rolig samtale så kommer dere nok frem til en løsning.

 

Anonymous poster hash: dc005...377

[Mandala]

Vi har bodd sammen i et år nå og var sammen i 2,5 år før det. Vi har fortsatt absolutt mest ansvar for egne barn. Om vi trenger hjelp med henting, bringing etc så spør vi den andre. Det betyr at når samboeren ikke har sine barn her så er han fri til å gjøre det han vil. Når mine barn er hos sin pappa så er jeg fri. Da må ikke jeg spørre om han syns det passer at jeg møter venner eller om han heller vil at jeg skal være hjemme å hjelpe han med barna. Men det er kanskje annerledes når vi begge har barn.