Eeeeeeeensom !

[Anonym bruker]

Er det noen andre som føler seg ensomme her? Jeg er ufør etter en bilulykke, jeg er 32 år,har ikke jobb eller venner. Nå er jeg gravid med nr 2. Akkurat nå klarer jeg ikke å tenke på hva jeg har,bare det jeg ikke har .føler meg deprimert 😕 Jeg har stor familie og en flott Mann., men jeg føler meg så underlegen og ensom 😕Nå har jeg fått det for meg at ingen bryr seg om meg.Jeg klarer ikke å komme meg opp på hesten igjen.

Det er alltid jeg som ringer alle i familien, nå tenkte jeg nei,nå skal jeg se hvor lang tid det tar før noen gidder å kontakte meg! Pappa feks har ikke ringt meg på straks 1 mnd 😂 jeg ringer 1 gang i uka ellers. Jeg bor litt unna resten av familien. Jeg vet alle har nok med seg og sitt.men litt sårt at den som roper høyest får oppmerksomhet og ingen som gidder å spørre: Hvordan går det egentlig med DEG ? Jeg sliter så mye etter ulykken.jeg vil bare at noen skal bry seg litt om meg.

 

Anonymous poster hash: 4b663...623

[Anonym bruker]

Jepp. Jeg er også ufør, men pga psyken. Så jeg føler meg underlegen alle andre og tør ikke prøve å bli kjent med noen for jeg tenker de bare kommer til å bli skuffet når de oppdager hvor kjedelig/rar/teit jeg egentlig er. Men... man lærer seg å leve med det etter hvert. I alle fall har jeg begynt å gjøre det nå. Vært sånn i ca 15 år.

Anonymous poster hash: 493c5...ef9

[Anonym bruker]

Hei. Hmm det er så trist at man tror at man er underlegen og dårligere enn andre 💛 Jeg har endelig klart å begynne å tenke at jeg er allright.men føler at de nærmeste gjør meg usikker.😕

 

Anonymous poster hash: 4b663...623

[Anonym bruker]

Eg er ikke ufør, men er arbeidsledig og sykemeldt pga en del plager. Har det også på samme måten.. Har mistet kontakten med alle vennene mine.. Sliter å bli kjent med nye. Er sjenert og usikker.. Hadde en god veninne, trodde eg. Men var lei av at det alltid var eg som måtte ta kontakt og spørre om vi sku møtes osv.. Håpte hun kunne gjøre det tilbake.. Har nå ikke snakket med henne på snart to år.. 😯 min feil som ikke har tatt kontakt, men når eg ikke har hørt noe heller, hvor gode venner var vi egentlig? Sårt.. Har hatt mye styr med en sønn som var mye syk. Og dette visste hun jo sånn halvveis.

Er bare hjemme, prøver komme meg ut, men kjedelig aleine. Så lenge eg er arbeidsledig er det vanskelig å komme i kontakt med folk. Familien er det som oftest eg som må ta kontakt med også.. Har to søstre som sender meldinger jevnlig, så snakker mye med de... Men de har aldri tid å møtes.. Blir litt lei av å bare se min sønn og mann også, selv om de er fantastisk begge to. 😉

 

 

Anonymous poster hash: 7db7a...286

[Anonym bruker]

Hei. Hmm det er så trist at man tror at man er underlegen og dårligere enn andre 💛 Jeg har endelig klart å begynne å tenke at jeg er allright.men føler at de nærmeste gjør meg usikker.😕

 

Anonymous poster hash: 4b663...623

[Anonym bruker]

Du finner garantert termingrupper der du kan bli kjent med damer som har termin samtidig som deg.. + barselgrupper og åpen bhg når den tid kommer. Babysvømming, kino, felles lunsj for foreldre med babyer har jeg sett de holder i min by.. Babytiden kan faktisk være ganske sosial  

Anonymous poster hash: 69a6a...603

[Lagertha]

Åh 💛jeg kjenner meg sååå godt igjen. Takk for at du/dere deler. Da føler man seg ikke heeeelt alene. Jeg hadde 1 venninne.men det er som du sier: hva er vitsen når det bare er du som spør og tar kontakt. Jeg har vært kronisk syk i 9 år,jeg skjønner at folk ikke kan spørre om hvordan jeg har det hver eneste dag. Men jeg som har mistet så mye,trenger en : Hei.har du det bra eller? Noe vi kan hjelpe deg med eller no.Hadde min søster eller datter hatt det sånn her så hadde jeg jo brydd meg. Mannen min er grei og sier at de kanskje tror at jeg klarer meg så fint og har det bra,men hvis jeg sier at ting er ikke så greit og lufter litt,så virker det som jeg har svart feil og burde holde meg til: ja,jeg har det bra. Jeg har en ihvertfall jeg kaaaan bli bedre kjent med,men holder igjen pga helsa mi gjør at jeg må avlyse planer og planlegge mye.Der også har ikke familien forståelse.sukk.

[Anonym bruker]

Takk for at du foreslo termingrupper. 😊 Jeg skal ha det i bakhodet 😊For mitt vedkommende er det ikke alt jeg kan bli med på pga mange helseplager. Føler meg alene og ensom selvom jeg har mann og familie 😕

 

Anonymous poster hash: 4b663...623

[Anonym bruker]

Klem til deg, HI <3 jeg tror gravidhormonene kan bidra litt til den følelsen også, jeg følte meg veldig ensom da jeg var gravid, som om ingen brydde seg

 

Anonymous poster hash: 0f388...447

[Anonym bruker]

Takk for meld 😊 Da skal jeg roe meg ned litt og tenke at det bare er hormonene 😊 Jeg var nok litt redd for å havne i gamle mønstre.Har vært mye trist opp i gjennom pga barndom og helsa. Endelig har jeg det bra, og vips! Kommer dumme tanker opp igjen. 😂 jeg føler at INGEN bryr seg ja. Takk for at du delte.Føler jeg meg mindre alene

 

Anonymous poster hash: 4b663...623

[Anonym bruker]

Takk for meld 😊 Da skal jeg roe meg ned litt og tenke at det bare er hormonene 😊 Jeg var nok litt redd for å havne i gamle mønstre.Har vært mye trist opp i gjennom pga barndom og helsa. Endelig har jeg det bra, og vips! Kommer dumme tanker opp igjen. 😂 jeg føler at INGEN bryr seg ja. Takk for at du delte.Føler jeg meg mindre alene

 

Anonymous poster hash: 4b663...623

[Anonym bruker]

Takk for meld 😊 Da skal jeg roe meg ned litt og tenke at det bare er hormonene 😊 Jeg var nok litt redd for å havne i gamle mønstre.Har vært mye trist opp i gjennom pga barndom og helsa. Endelig har jeg det bra, og vips! Kommer dumme tanker opp igjen. 😂 jeg føler at INGEN bryr seg ja. Takk for at du delte.Føler jeg meg mindre alene

 

Anonymous poster hash: 4b663...623

[Anonym bruker]

 

Jepp. Jeg er også ufør, men pga psyken. Så jeg føler meg underlegen alle andre og tør ikke prøve å bli kjent med noen for jeg tenker de bare kommer til å bli skuffet når de oppdager hvor kjedelig/rar/teit jeg egentlig er. Men... man lærer seg å leve med det etter hvert. I alle fall har jeg begynt å gjøre det nå. Vært sånn i ca 15 år.

 

Anonymous poster hash: 493c5...ef9

Har det akkurat som deg! Men er ikke ufør. Går på aap og det er "ingen" som egentlig forstår skikkelig at jeg er syk.. 😐

 

 

Anonymous poster hash: db1c6...a61

[Anonym bruker]

Jeg tror nok folk bryr seg men tiden går veldig mye fortere når man sjonglerer jobb, barn, familieliv og egne interesser.

Jeg har en kronisk syk venninne. Hun ringer nok meg oftere enn jeg henne. Det er koselig når hun ringer og vi er gode venninner. Plutselig går det bare opp for meg at vi ikke har pratet på 14 dager og jeg tenker, nå skal jeg ringe i kveld. Og så er det hjem fra jobb, hente i barnehage og SFO. Hjem og lufte hund mens mannen lager middag. Så skal mannen trene og jeg hjelper med lekser og leker parallelt med hun på tre. Mellom dette skal jeg henge opp en klesvask, bade minste, legge henne, så litt kos og bok med eldste. Når mannen kommer hjem legger han eldste og jeg rydder kjøkkenet og vips er kl 22:00 og jeg skjønner ikke hvor tiden ble av.

Enda verre er det de dagene eldste skal på trening.

Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg men dagene og timene flyr virkelig avgårde.

 

Anonymous poster hash: b293f...540

[Anonym bruker]

Prøv å huske at du har mye å være takknemlig for:-)Skjønner ensomhetsfølelsen.Er veldig ensom jeg også.Har mistet både min mor og min far.Er ufrivillig barnløs og har i tillegg kreft.Har kun min mann og min søster!

 

Anonymous poster hash: 4f7d1...0d3

[Anonym bruker]

Har det akkurat som deg! Men er ikke ufør. Går på aap og det er "ingen" som egentlig forstår skikkelig at jeg er syk..

 

 

Anonymous poster hash: db1c6...a61

 

Samme her, jeg forstår det nesten ikke selv en gang. Må hele tiden minne meg selv på det når jeg tar meg i å være deppa og full av selvforakt fordi "alle andre" klarer det og det i tillegg til full jobb og jeg klarer det ikke uten å være i jobb engang.

 

Anonymous poster hash: 493c5...ef9