Utakknemlige unger. Hva har jeg gjort galt.

[Anonym bruker]

Jeg blir GAL av seksåringen og føler meg som en elendig mamma.

Hun er i den verste perioden noensinne. Svarer ikke når jeg snakker til henne, har gå-sakte-aksjon, furter, lager drama av den minste ting og gjør stikk motsatt av det jeg sier.

Er ikke bortskjemt med å få ting likevel er hun ekstremt utakknemlig.

På lørdag hadde jeg lovet henne å kjøpe et legobyggesett. Hun har spart og skulle få resten av pengene fra meg.

Først klarte hun ikke velge i butikken, ville ha det dyreste men det sa jeg vi ikke hadde råd til. Hun valgte noe og var fornøyd. Så i bilen hjem begynte hun med furtestemme, det var ikke den hun ønsket seg og at det var uuuuurettferdig at hun ikke fikk den dyre.

Lunta mi var ganske kort da så jeg stoppet bilen og sa ett eneste ord til om at det er urettferdig og jeg tar hele esken så kan du få den igjen når du har tenkt å oppføre deg. Jeg var så streng jeg aldri har vært før og hun skvatt over det faktum at jeg stoppet og "truet". Hun ble stille da.

Det er ikke første gang hun viser denne utakknemlige siden og jeg blir flau og lei meg.

Hvor har jeg feilet liksom? Og jeg skammer meg fordi jeg tillater henne å provosere meg til jeg nesten sprekker.

Normal oppførsel? Føler jeg må gjøre noen grep men aner ikke hvor.

Hjertesukk fra en håpløs mamma.

 

Anonymous poster hash: 10200...d7f

[Anonym bruker]

'de fleste barn rundt 6 år står ovenfor en 6-årskrise. Fra å være det balanserte, harmoniske barnet på 5 år vil et barn i 6-årsalderen oppleve en slags katastrofe. Dette blir den andre store omveltende fase siden trassalderen. 6-årskrisen blir ofte vanskelig både for 6 åringen og foreldrene. I seksårsalderen er det samme barnet nesten ikke til å kjenne igjen, og ikke minst kjenner barnet seg selv nesten ikke igjen! I takt med at 6-åringen skyter i været, virker det som om hans indre krøller seg sammen. Om barnet forandrer seg mye for en periode, betyr ikke dette at noe er i veien.

 

Framfor alt er ofte 6-åringen full av mistro. Ingen er egentlig glad i meg, forstår meg eller trenger meg. Selv om venner og familie bekrefter dette, er det så vanskelig å tro på. 6-åringens vanskeligste selskap er ofte ham selv. At han mistror andre, bunner i at han mistror seg selv.

 

Da barnet var 5 år hadde det en uknekkelig tro på at det nærmest var perfekt. Plutselig ser 6-åringen at dette ikke er riktig. Det er mange ting han ikke klarer eller forstår. Og han er ikke flinkest eller best. Akkurat det er et stort problem. Barnet liker spill og konkurranser, men HATER intenst å tape. Forsøk på juks forekommer hyppig. Egentlig liker ikke 6-åringen å vinne heller. Da er det jo noen andre som må tape, og om 6-åringen vinner vil han jo bli den som forårsaker at andre får et nedverdigende tap, og enda større grunn får andre til å hate ham'

 

http://www.mammanett.no/barn/6

 

Anonymous poster hash: af97a...51e

[Anonym bruker]

Kanskje du burde ha vært tydeligere før?

 

Du sier det er første gangen. Barn liker tydelighet. Om du først sa dere skulle kjøpe et byggesett burde du kanskje spesifisert litt mer, så det ikke blir sånn "nei, ehm, den deer er nok for dyr", da virker du vinglete og som om reglene er til å tøyes på.

 

Før dere dro til lekebutikken kunne du sagt (tallene jeg sier nå er eksempler, forandre dem til det som passer:)

 

"Du har spart opp 200 kr, jeg kan bidra med 150 kr, så du kan velge et legobyggesett som kostet opp til 350 kr"

 

Om hun ikke forstår sånne tall kan du på forhånd sjekke prisene og vise henne de hun kan velge mellom.

 

Vær konsekvent, og klar og tydelig

 

Anonymous poster hash: 47b79...5ce

[Anonym bruker]

Det er nok ikke så uvanlig at barn på den alderen oppfører seg slik noen ganger. Det jeg tenker er at det er veldig viktig å inngå helt klare avtaler. I ditt eksempel har dere ikke gjort det. Jenta har trodd eller i det minste håpet at hun ville få den største Legoesker. Slik hun ser det var det det som var avtalen. Da er det ikke så rart at hun blir sur når hun ikke får det.

 

Jeg tror du vil redusere problemet litt ved å hele tiden være kjempehøye med å sikker deg at dere er enige om avtalene.

 

Anonymous poster hash: a911b...acb

[Anonym bruker]

Hun visste hun ikke ville få den dyreste. Avtalen var 300,- og hun klarer å lese priser.

HI

 

Anonymous poster hash: 10200...d7f

[Anonym bruker]

Jeg har lurt litt på det samme. Her har jeg tre gutter som en veldig takknemlige uansett hva de får, takker og ser oppriktig glad ut om det så er snakk om et par nye sokker. De har selvsagt hatt sine byer med negativ oppførsel, som å være furten, frekk og trassig (har ikke alle normale barn det?), men ikke utakknemlige. Datteren min på 6 år derimot! Jeg blir sprø av henne innimellom! Hun kunne funnet på å reagere akkurat som din. Om jeg f.eks. skal være grei å kjøpe en liten ting til henne, f.eks. en t-shorte med Elsa-motiv som jeg vet hun vil bli glad for, så er det syting over at hun ikke får buksen som passer til også. Får hun en is er det syting over hvorfor hun ikke kan få to osv. Jeg har sikkert hundre ganger siden hun begynte med dette for 1-2 år siden forklart henne at det ikke er ok. Jeg har vært forklarende, streng, tatt fra henne ting igjen, sagt at det er kjipt å gi henne ting fordi hun aldri blir fornøyd osv, men ingenting hjelper. Heldigvis er hun glad for gavene hun får til bursdager og jul og takker pent da, men sånn i hverdagen... Jeg har faktisk sluttet å gi henne ting. Og ikke skjønner jeg hvor det kommer fra heller for hun har _aldri_ fått grine seg til noe, og alle rundt henne viser stor takknemlighet over ting uten å be om mer osv. Ellers er hun en blir, empatisk og skjønn jente som gjerne deler og har masevis av venner, men utakknemlig når jeg gir henne ting, det er hun.

Anonymous poster hash: 86ce5...ffe

[Anonym bruker]

 

Jeg har lurt litt på det samme. Her har jeg tre gutter som en veldig takknemlige uansett hva de får, takker og ser oppriktig glad ut om det så er snakk om et par nye sokker. De har selvsagt hatt sine byer med negativ oppførsel, som å være furten, frekk og trassig (har ikke alle normale barn det?), men ikke utakknemlige. Datteren min på 6 år derimot! Jeg blir sprø av henne innimellom! Hun kunne funnet på å reagere akkurat som din. Om jeg f.eks. skal være grei å kjøpe en liten ting til henne, f.eks. en t-shorte med Elsa-motiv som jeg vet hun vil bli glad for, så er det syting over at hun ikke får buksen som passer til også. Får hun en is er det syting over hvorfor hun ikke kan få to osv. Jeg har sikkert hundre ganger siden hun begynte med dette for 1-2 år siden forklart henne at det ikke er ok. Jeg har vært forklarende, streng, tatt fra henne ting igjen, sagt at det er kjipt å gi henne ting fordi hun aldri blir fornøyd osv, men ingenting hjelper. Heldigvis er hun glad for gavene hun får til bursdager og jul og takker pent da, men sånn i hverdagen... Jeg har faktisk sluttet å gi henne ting. Og ikke skjønner jeg hvor det kommer fra heller for hun har _aldri_ fått grine seg til noe, og alle rundt henne viser stor takknemlighet over ting uten å be om mer osv. Ellers er hun en blir, empatisk og skjønn jente som gjerne deler og har masevis av venner, men utakknemlig når jeg gir henne ting, det er hun.

 

Anonymous poster hash: 86ce5...ffe

Som å lese om min det.

Det blir aldri nok.

En fattig trøst at jeg ikke er alene.

Blir så provosert når jeg gjør noe hyggelig og hun mener det hadde vært bedre OM....

Hun er faktisk veldig empatisk og god ellers som din. Så helt gæli er det ikke.

 

Anonymous poster hash: 10200...d7f

[Anonym bruker]

Sånn er min 7 åring også til tider. Men når jeg blir streng så gir han seg, akkurat som din gjør. Og han har veldig gode sider og er empatisk, det er sikkert din også sånn er barn, de vil prøve et, men man må bare være streng og vise grenser da. Selvom barn ikke liker det der og da, så liker de å ha en autoritær forelder som setter grenser. Alle barn trenger det man kan ta fra dem goder når de ikke oppfører seg (fks ta legoesken for en liten stund til hun får tenkt seg om), men ikke ta fra dem kjærligheten

 

Anonymous poster hash: 5f4ee...27d

[Yellow Brick Road]

6-årsalderen er den verste alderen.  Det er da de kanskje søte, men i alle fall flinke, blide, morsomme, små - snart store ,blir noen sinte, høyt oppe og langt nede barn som plutselig har glemt alt det de har lært om å oppføre seg fint, både fysisk, psykisk og mentalt. De kjemper en stor kamp med seg selv om hvem de er og skal bli og vil være både store og små på en gang. Og den trygge gode verden de har levd i og gjerne vært om ikke midtpunket i, så i alle fall i miditsirkelen i, er i ferd med å bli større og de er ikke i midten lenger, de blir en av mange.  Akkurat som tenåringene som skjønner de at det er en stor forandring foran dem, men de er altfor små til å kunne skjønne hvordan de i alle dager skal kunne klare det.

 

6-åringene trenger masse trygghet og forståelse, og de trenger selvfølgelig grenser og kan ikke få oppføre seg helt som de vil.  Men det er en viktig tid for oss voksne å velge våre kamper og møte dem med mer kjærlighet og trygghet enn med kjeft.  Og plutselig en dag er det over og man står der gjerne med en ny og bedre unge og da er det vi voksne som må passe oss, så ikke vi forblir på 5-års-stadiet og ikke  innser at vi nå har fått en snart 7-åring som er i stand til å ta mer og mer vare på seg selv og som ikke trenger oss til å beskytte dem hele tiden og at de må få lov til å gå på trynet av og til og sloss litt med vennene sine uten av vi går helt av skaftet.

 

Lykke til, det går over!

Endret 22. mai 2016 av Yellow Brick Road

[Anonym bruker]

Barn er forskjellige!

Jeg har en slektning som har vært verdens mest fantastiske barn. Hun viste takknemlighet for hver lille ting hun fikk. Hun krevde aldri det flotteste og feteste. Dette selv om mora var veldig motebevisst og alltid skulle ha det siste i alt. Hun prakket på barnet de flotteste klær(dyrt) og alt av fritidsutstyr var siste mote hver år. selvsagt de dyreste julegaver(eks slalåmski til 15 000 som 10 åring og gikk lite på ski..)

Hun har aldri krevd noe!! Det er utrolig!

 

Alle andre barn jeg har vært rundt inkl mine egne setter krav. De ønsker helst det beste. Blir litt skuffet og sur når de ser at det ikke ble som ønsket. Naturlig men irriterende(!).

 

Jeg har med vilje ikke skjemt bort mine med nye flotte ting(med vilje for å prøve å få like flotte barn..) men jammen er de kravstore likevel..

 

Personlighet.

 

Anonymous poster hash: 230f3...949

[Anonym bruker]

Vær klar,streng og tydelig hver gang. Jeg mukker ikke med å "eksplodere" hvis det er det som må til.Sjelden jeg må det,de vet hvor grensen går.

 

Anonymous poster hash: c1250...039