Hvordan "overleve" at en foreldre dør?

[Anonym bruker]

Min mor kommer til å dø om kanskje et halvår....vi har ikke et tett forhold der vi snakker om ting men hun er jo mammaen min. Jeg bor noen timer unna med min familie men ringer hver uke. Jeg kjenner at jeg er livredd for hvordan jeg kommer til å reagere! Bare nå blir alle gode gamle minner vonde minner for det ikke blir mer. Skjønner ikke hvordan jeg skal fungere på jobb og ellers etterpå. Hvordan gikk det for dere?

 

Anonymous poster hash: d638f...f5d

[Anonym bruker]

Du kommer deg gjennom dagene fordi fu må.. Du tar deg sykemelding i starten og bygger deg sakte opp. Begynn allerede med strategier på hvordan du kan bygge deg opp igjen under en depresjon eller sorgopplevelse. Hva trenger du for å finne ro i hverdagen? Liker du å ha folk rundt deg? Har du det best alene? Isåfall sørg for at du har tenkt igjennom om noen kan passe barna en periode Osv? Du vet kanskje ikke heller hvordan du vil reagere eller hva du vil trenge.. Da må du støtte deg på dine nærmeste og bare ta dag for dag. Det er viktig å snakke med din mamma nå. Snakk med henne om det er noe uoppgjort. Fortell henne du er glad i henne. Bruk til sammen. Det er ikke enkelt å miste en forelder. De har alltid vært der. Var din nøkkel til trygghet i så mange år. Husk at du ikke er alene. Husk at folk sørger forskjellig. Prøv å bruke den tiden dere har igjen til å fokusere på nåtiden! Dagen i dag har dere sammen. Døden vil komme en dag, men ikke la den påvirke hvordan dagen i dag skal bli. Prøv å finne små gleder sammen i tiden som er igjen. Ikke lag deg vonde minner om fortiden allerede. Du skal tenke på hvor heldig du er som har opplevd disse tingene sammen, dere har hatt eg liv sammen og har enda tid til å skape nye gode minner. Livet er urettferdig og til tider veldig vondt. Man trenger hverandre 💓

 

Anonymous poster hash: afa47...292

[Nyttårs barn]

Jeg føler med deg.

Du kommer til å overleve dette. Det er vondt å miste foreldre men det er livets gang.

Bruke tid med moren din nå. Hjelp henne og snakk om det dere må snakke om.

[Anonym bruker]

Jeg mista pappa for 2,5 år siden. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle leve videre.

Men en ting vet jeg nå.. jeg skulle tatt meg tid til å sørge. Hadde 2 unger som trengte meg, som trengte trøst. Minstemor var bare 6 mnd, så samboer tok seg av henne.

Men de to eldste trengte mamma. Derfor lot jeg meg selv komme sist. Og jeg knakk ikke før lenge etterpå.

Mitt råd er å snakk med en god venn, la følelsene få utløp. Ikke steng det inne.

Men joda, du overlever. Føles kanskje ikke sånn akkurat der og da, men du gjør det.

Jeg kan skrive under på at det er helt forjævlig vondt. Sorgen sitter enda, men ikke så sylskarp som den var.

Ikke tenk på at din reaksjon er unormal, for alle reagerer forskjellig. Du må ta din sorg i ditt tempo, ikke la andre fortelle deg hvordan du skal reagere og sørge. Det er DIN sorg, ingen andres.

 

Anonymous poster hash: 782ff...6b4

[Yellow Brick Road]

De tingene der er nesten mer skremmende før det skjer enn når det skjer, føler jeg.  Jeg tror det er helt normalt å tenke at en ikke klarer å komme gjennom det å miste en forelder, og kanskje er det også en måte å forberede seg på.  Men forberede seg kan man egentlig aldri, ikke ordentlig i alle fall. Men nå er det nå sånn at det er en naturlig del av livet, det er det å ikke miste foreldre som strider mot det normale, for det betyr jo at foreldre mister barn, og det er i alle fall ikke "riktig".

 

Når du er midt oppi det, så må du bare komme gjennom det, og det gjør du også, uansett hvor utrolig det høres ut akkurat nå.  Jeg visste en god stund på forhånd at min mor kom til å dø av sykdommen hun hadde.  Hvordan man håndterer den tiden før den aller siste, kommer nok helt an på hvordan man er som personer og familie.  For oss var det ikke naturlig å ha de helt dype samtalene og plutselig bli helt annerledes enn vi ellers var.  Men jeg var veldig nøye på å prioritere å dra på besøk (vi bodde et stykke unna), ikke utsette det til neste helg eller helga etter der.  Jeg var heldig å ha anledning til å jobbe inn noen timer, så jeg jobbet litt ekstra sånn at jeg kunne ta en ekstra fridag for å få en langhelg hos dem med forholdsvis jevne mellomrom.  Det var viktig for meg å ikke angre på at jeg burde har dratt dit, men hadde prioritert noe annet.  Uten at jeg prioriterte bort hele livet mitt, for det var viktig å ha mitt eget liv også.  Føler du at du har noe spesielt du vil / må snakke om, så gjør det før det er for sent.  Men ellers føler jeg at i en sånn situasjon er det på mange måter opp til den som skal dø hvor mye hun eller han vil snakke, så lenge man viser at man er åpen til å snakke om det.  

 

Når den siste tiden kommer føler jeg at det er viktig å være klare til å være der.  Vi skjønte et par måneder i forveien at nå gikk det det virkelig mot slutten, så vi var heldige å kunne avtale med våre arbeidsgivere om at vi kunne ta ferien på sparket det året, ikke alle som kan det selvfølgelig.  Men jeg er veldig glad for at vi kunne det, sånn at den helga vi var på "rutinebesøk" og så at nå gikk det virkelig nedover, kunne vi reise hjem og legge alt til rette for å i løpet av en uke eller to dra tilbake på ubestemt tid og dermed fikk vi med oss de siste vonde og vanskelige ukene og kunne være til hjelp og støtte både for min mor og min far, og delvis oss selv også.  Det er veldig viktig når det gjelder sorgprosessen også, tror jeg.  Det er vondt og tungt, men ikke bare vondt, tror det eller ei.  Oppi det vonde, er det en god tid også.  Det er godt å kunne være der, godt å være sammen med den delen av familien som leve videre og på en måte er det begynnelsen på å komme seg videre også, så rart det enn høres ut.

 

Men vi mennesker er forskjellige, du må finne din vei.  Jeg tror likevel at det er få som angrer på at de er tilstede eller det de gjør, man angrer mer på det man ikke gjør og det er vanskeligere å angre på også.

 

Du kommer deg videre, helt sikkert, og du overlever.  Sånn er vi laget.

[Anonym bruker]

Når min far lå på dødsleie, så ga han meg et råd jeg prøver å følge hver eneste dag: "Når jeg dør, så må du leve livet videre for meg, ta deg tid til å sørge, men ikke kast bort døden min på sorg"

 

Jeg var 21 år når han døde, nå er jeg 28 år, jeg ga meg selv et år hvor jeg kunne føle på sorgen av å miste han, jeg var sønderknust i 7 mnd, så gikk det rolig oppover igjen. Innen året var gått, så startet jeg så smått å finne på ting, Det er fortsatt tungt, savnet etter han, enda vi ikke hadde jevn kontakt.. Men med årene har jeg forstått hva han mente med å fortelle meg det på dødsleie, livet stopper ikke av at de man er glad i dør, beste måten å minnes de på, er å leve videre, smile, være glad..

Anonymous poster hash: d059d...a35

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode og lange svar. Dere er snille som tar dere tid. Kjenner jeg blir helt på gråten bare av svarene.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 84f93...0c5