Gå til innhold

Er det noen som har klart å bryte dette mønsteret?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Avhengighetsforhold, faller alltid for menn som ikke evner å være gode i et vanlig, trygt forhold, kontrollbehov og så videre. Jeg har lest mye om avhengighetsforhold og at det henger sammen med ens egen barndom, og at dette nok gjelder for meg. Problemet er at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med det, jeg har gått til psykolog i flere omganger gjennom livet, men det har ingen virkning for meg, for når jeg sitter der og skal snakke om ting, så aner jeg ikke hva jeg følte da og slik og sånn, og så finner jeg bare på noe....

Jeg husker ikke noe fra barndommen min, og derfor vet jeg ikke hva jeg skal bearbeide...

 

Anonymous poster hash: f5aa1...b1f

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Det er ikke alltid sånn at ting må snakkes ihjel. Og om du har fortrengt noe så kommer det når du er klar eller blir borte for alltid, sånt skal ikke tvinges frem. Har du ikke fortrengt noe så sitter du med samme utgangspunkt.

Men jeg synes du virker veldig bevisst på det selv, så jeg tror du kan endre mye uten å grave noe særlig mer i årsak. Det er ikke alltid det er en grunn heller. Hva med å være alene en stund, være bevisst på å gå sakte inn i evnt nye forhold, få med deg ei venninne til å se og bli kjent med nye i tilfelle du blir "blind". Har du barn så tenk på de og selvfølgelig deg selv, dere fortjener å ha det bra, fortjener en som er glad i dere og kan være god mot dere.

Jeg tror du klarer deg bra hvis du husker på å holde øynene åpne. Så fort du merker at noen ikke er ålreite så går du vekk med en gang. Vit at du er verdt mer enn det! :)



Anonymous poster hash: 3d131...c59
Skrevet

 

Det er ikke alltid sånn at ting må snakkes ihjel. Og om du har fortrengt noe så kommer det når du er klar eller blir borte for alltid, sånt skal ikke tvinges frem. Har du ikke fortrengt noe så sitter du med samme utgangspunkt.

Men jeg synes du virker veldig bevisst på det selv, så jeg tror du kan endre mye uten å grave noe særlig mer i årsak. Det er ikke alltid det er en grunn heller. Hva med å være alene en stund, være bevisst på å gå sakte inn i evnt nye forhold, få med deg ei venninne til å se og bli kjent med nye i tilfelle du blir "blind". Har du barn så tenk på de og selvfølgelig deg selv, dere fortjener å ha det bra, fortjener en som er glad i dere og kan være god mot dere.

Jeg tror du klarer deg bra hvis du husker på å holde øynene åpne. Så fort du merker at noen ikke er ålreite så går du vekk med en gang. Vit at du er verdt mer enn det! :)

 

Anonymous poster hash: 3d131...c59

Tusen takk for et veldig fint svar :)

 

Anonymous poster hash: f5aa1...b1f

Skrevet

Enig med nr. to, det er ikke alt som alltid må snakkes så mye om, det kommer om det er meningen.

 

Hi, du skriver at når du har vært hos psykolog og ikke har visst hva du skulle snakke om (fordi du ikke husker noe fra barndommen?), så har du bare funnet på noe. Kanskje du skal gjøre et forsøkt til? Vær akkurat så ærlig som du var i hovedinnlegget ditt. Si at du ikke husker noe av barndommen, du er ikke alene om det. Noen får tilbake minner, andre gjør det ikke. Man må ikke hente frem minner heller. Men du kan si til en psykolog at du ser at du har et mønster når det kommer til menn og at du ønsker hjelp til å bli bevisst dette slik at du unngår "drittsekkene" fremover. Det er en prosess som tar tak i her og nå, hvor du står i dag som voksen. Det er mulig du også vil føle at det blir mer nyttig for deg

 

Jeg oppdaget at jeg hadde et mønster når det kom til menn. Jeg prøvde å finne de som kunne snakke om følelser siden jeg kom fra et hjem hvor det nærmest var tabu. Og jeg fant dem... den ene etter den andre som snakket så fint om følelser og andre ting. Og likevel så stod jeg igjen som et spørsmålstegn når det uten forvarsel ble slutt. Det tok meg mange år å oppdage hva fellestrekket mellom disse mennene var. Jeg var jo bevisst på hvorfor jeg hadde valgt dem, men ikke hvor det gikk galt. Jeg hadde valgt å høre på alt de sa og tro det. Ord måtte jo være beviset på følelsene deres... i min logikk, siden det var et mål jeg hadde satt for meg selv for hvordan kjærlighet blir vist. Jeg søkte en bekreftelse som hadde manglet i barndommen, spesielt fra min far som aldri snakker om følelser, som er nærmest panisk redd for å uttrykke følelser.

Jeg er i tillegg veldig glad i gode og dype samtaler, og det kunne disse snakkesalige mennene ofte gi meg, de har stort sett vært veldig intelligent, høyt utdannet osv.

Det jeg hadde oversett totalt, det var alle de små tegnene på at disse mennene ikke viste i handling det de sa meg i ord.

 

Da jeg oppdaget dette ble jeg nesten litt flau, for det var jo så opplagt ;)

Jeg hadde valgt - for det var mitt valg - å overse alle de små tegnene på at de ikke var så inni forholdet som de sa med ord at de var. For tegnene var jo der, som regel kom de veldig tidlig også. Små tegn som at de utsatte avtaler, kom for sent uten å gi beskjed, ble veldig av/på med meldinger, måtte prioritere jobb/kompiser/familie.... men alltid fortalte de meg gode grunner for at de måtte gjøre dette. Og jeg valgte å tro dem, jeg valgte å se det som tegn på hvor gode disse mennene var som stilte opp for alle andre. Jeg glemte meg selv oppi det hele. Jeg lot ikke meg selv være viktig nok, ikke en gang for meg selv. Så jeg var fornøyd med de smulene jeg fikk. Jeg stilte opp, jeg gjorde det jeg kunne for at de skulle føle seg elsket, jeg var tålmodig. Om noe var problematisk for meg så lot jeg meg ved neste møte forføre av alle de gode ordene igjen. Jeg tenkte det ikke var noe poeng i å ta opp eller krangle om slike småting når vi hadde det så bra når vi møttes.

Det jeg ikke hadde innsett - eller ikke ville se - det var at ord er helt fullstendig tomme uten handling som viser at man ikke bare sier noe, men også mener det.

 

Jeg har fremdeles behov for en mann som ikke er redd for å snakke, men det jeg har blitt bevisst er at menn også må vise i handling at de faktisk er glade i meg og ønsker å prioritere forholdet til meg. Det er sikkert banalt for mange, men for meg så ble det å oppdage eller innrømme dette en aha-opplevelse.

Og ikke nok med det, jeg måtte stille meg selv et ganske ubehagelig spørsmål. Hvorfor hadde jeg i flere år akseptert å bli respektert så lite? Svaret lå i mitt eget selvbilde som aldri ble sterkt i barndom og ungdom. På mange måter var jeg blitt vist at jeg ikke var verdt å elske. Mine ønsker, mine behov var aldri viktig. Problemet lå i at selv om jeg logisk sett visste jeg hadde mye å gi en mann så følte jeg meg ikke verdt å elske. Så jeg klamret meg til de store ordene til disse mennene og overså glatt at de egentlig ikke viste at de mente det i handling.

Jeg innså at jeg måtte jobbe med mitt eget selvbilde først og fremst. Jeg måtte føle meg mer verdt. For da kunne jeg også forvente mer, ikke bare si meg fornøyd med smuler som egentlig bare forsterket mitt eget dårlige selvbilde.

I takt med at selvbildet mitt ble bedre ble jeg også mer glad i meg selv - og da ble jeg også mer bevisst på hva jeg egentlig trengte. Og jeg turde kreve i et forhold. Når jeg sier kreve så er det fordi det for meg føltes som å kreve på en nesten ufin måte til å begynne med. Men det var ingen overdrevne krav, det var bare helt normale ting som andre vil se på som en helt naturlig selvfølge i et sunt forhold. Og egentlig så bunner det ned i respekt.

 

Etter at jeg oppdaget at ord uten handling er tomt, da kunne jeg også i stormende forelskelser være mer "edruelig" når jeg så på nye menn. Det har gjort at jeg ikke tar hvilken som helst mann bare fordi han tilsynelatende liker meg. Nå er det ikke lenger nok å sjarmere meg, en mann må også vise meg i handling at han vil noe mer enn bare flørt, forelskelse, sex.

Til å begynne med hadde jeg nesten mentale lister for min egen del når jeg møtte en ny mann.

Viste han at han var interessert i meg utover forelskelse/flørt/sex - var han interessert i meg som person, stilte han spørsmål om mitt liv, mine livsvalg osv.? Brøt han ofte avtaler - hvor ofte? (Å måtte endre avtaler skjer jo alle, spørsmålet er hvor ofte og hvor du står på hans prioriteringsliste.) Presenterte han meg for sine venner eller familie? (i mine yngre og mer usikre år syntes jeg den forelskede boblen uten at andre var involvert var romantisk - men det er jo ikke nok om man ønsker noe seriøst, da må man ut i den virkelige verden som et par). Når han snakket om fremtiden, snakket han som om jeg var en del av den, planla han noe sammen med meg 3-6-12 måneder frem i tid? Var han interessert i hva mine ønsker for fremtiden var?

 

Jeg måtte rett og slett ha en del slike "kontrollspørsmål" jeg stilte for meg selv til å begynne med. Og når jeg gjorde det så fant jeg ut at jeg ikke stod igjen som et uforstående spørsmålstegn om en mann snudde rund og ikke var slik jeg trodde, eller gjorde det slutt. Jeg begynte også å gjøre det slutt med menn som ikke stilte mine behov for et forhold - det var nytt for meg!

 

Man må selvfølgelig finne en balanse i dette, ikke bli for skeptisk, ikke for krevende. Men når man har hatt et slikt mønster som jeg hadde så tror jeg ikke man står i stor fare for å bli urimelig krevende.

Det å oppdage dette mønsteret hos meg selv gjorde at jeg fikk bedre selvtillit. Jeg har jobbet mye for å få et bedre selvbilde. Jeg er blitt snillere med meg selv, jeg vil ikke ha folk i livet mitt om de ikke er gode med meg. Jeg begynte å se på hva jeg ønsket å gjøre, hva gjorde meg glad, hva fikk meg til å føle meg bra. Jeg fant ut at jeg ikke ville være avhengig av en mann for å gi meg den følelsen. For det hadde jeg vært. Men det gjorde meg også forferdelig sårbar - ikke minst når jeg valgte feil menn ;)

 

Det jeg tror du kan få hjelp til hos en psykolog (eller en annen dyktig terapeut eller coach), det er å jobbe med ditt eget selvbilde og å finne det mønsteret du har mtp. menn, hva du må endre hos deg selv, hva må du åpne øynene dine for.

Det kan ta tid og det er ikke alltid lett, man kan også midlertidig falle tilbake til et gammelt mønster i prosessen - men man blir mer bevisst underveis, og det i seg selv gir deg en bedre følelse for deg selv.

 

Jeg har gått til psykolog for å bearbeide en del ting fra min barndom. Men akkurat disse tingene som jeg har skrevet om her, det har jeg ikke gått til psykolog for. Jeg har hatt god hjelp i prosessen av både yoga og mindfullness. Det å bli snill med egen kropp og egne tanker kan føre til store endringer i deg.

 

Ditt mønster kan være veldig forskjellig fra mitt, men se om du greier å være åpen og ærlig med deg selv. For "problemet" ligger delvis hos disse mennene du velger, men kanskje like mye hos deg. Men det som er så flott er at løsningen bare ligger i deg selv, alt du trenger har du i deg selv om du bare du tar jobben med å utvikle deg selv. Når du finner ditt mønster, da kan du endre det, og da vil du trolig også greie å styre unna slike trøblete menn i fremtiden. Det er jo ikke alle som er drittsekker (selv om de finnes), noen av disse mennene har kanskje egne problemer som gjør at dere - slik dere begge har vært - ikke har vært kompatible selv om det har vært en tiltrekning der.

 

Så bare vær åpen og ærlig med deg selv. Og som nr. to sier, merker du at en mann i fremtiden ikke er ok, eller gjør flere ting som ikke er ok - avslutt forholdet med det samme. Ikke kast bort tiden på tomme lovnader om bedring om de ikke viser i handling at de mener det de sier. Bestem deg for at ord og handling er to faktorer som må gå hånd i hånd i fremtiden.

 

Det ble mange detaljer her, men det var bare for å prøve å få frem prosessen det var for meg å begynne å forstå mitt eget mønster og mennenes mønster. Viktigst var mitt eget mønster, for det er jo bare det jeg kan gjøre noe mer.

Og som nr. to også avslutter med - det å innse at du er mer verdt, ikke bare vite det logisk, men føle og mener det selv.

 

Lykke til :)

 

 



Anonymous poster hash: 65c13...42e
Skrevet

 

Enig med nr. to, det er ikke alt som alltid må snakkes så mye om, det kommer om det er meningen.

 

Hi, du skriver at når du har vært hos psykolog og ikke har visst hva du skulle snakke om (fordi du ikke husker noe fra barndommen?), så har du bare funnet på noe. Kanskje du skal gjøre et forsøkt til? Vær akkurat så ærlig som du var i hovedinnlegget ditt. Si at du ikke husker noe av barndommen, du er ikke alene om det. Noen får tilbake minner, andre gjør det ikke. Man må ikke hente frem minner heller. Men du kan si til en psykolog at du ser at du har et mønster når det kommer til menn og at du ønsker hjelp til å bli bevisst dette slik at du unngår "drittsekkene" fremover. Det er en prosess som tar tak i her og nå, hvor du står i dag som voksen. Det er mulig du også vil føle at det blir mer nyttig for deg

 

Jeg oppdaget at jeg hadde et mønster når det kom til menn. Jeg prøvde å finne de som kunne snakke om følelser siden jeg kom fra et hjem hvor det nærmest var tabu. Og jeg fant dem... den ene etter den andre som snakket så fint om følelser og andre ting. Og likevel så stod jeg igjen som et spørsmålstegn når det uten forvarsel ble slutt. Det tok meg mange år å oppdage hva fellestrekket mellom disse mennene var. Jeg var jo bevisst på hvorfor jeg hadde valgt dem, men ikke hvor det gikk galt. Jeg hadde valgt å høre på alt de sa og tro det. Ord måtte jo være beviset på følelsene deres... i min logikk, siden det var et mål jeg hadde satt for meg selv for hvordan kjærlighet blir vist. Jeg søkte en bekreftelse som hadde manglet i barndommen, spesielt fra min far som aldri snakker om følelser, som er nærmest panisk redd for å uttrykke følelser.

Jeg er i tillegg veldig glad i gode og dype samtaler, og det kunne disse snakkesalige mennene ofte gi meg, de har stort sett vært veldig intelligent, høyt utdannet osv.

Det jeg hadde oversett totalt, det var alle de små tegnene på at disse mennene ikke viste i handling det de sa meg i ord.

 

Da jeg oppdaget dette ble jeg nesten litt flau, for det var jo så opplagt ;)

Jeg hadde valgt - for det var mitt valg - å overse alle de små tegnene på at de ikke var så inni forholdet som de sa med ord at de var. For tegnene var jo der, som regel kom de veldig tidlig også. Små tegn som at de utsatte avtaler, kom for sent uten å gi beskjed, ble veldig av/på med meldinger, måtte prioritere jobb/kompiser/familie.... men alltid fortalte de meg gode grunner for at de måtte gjøre dette. Og jeg valgte å tro dem, jeg valgte å se det som tegn på hvor gode disse mennene var som stilte opp for alle andre. Jeg glemte meg selv oppi det hele. Jeg lot ikke meg selv være viktig nok, ikke en gang for meg selv. Så jeg var fornøyd med de smulene jeg fikk. Jeg stilte opp, jeg gjorde det jeg kunne for at de skulle føle seg elsket, jeg var tålmodig. Om noe var problematisk for meg så lot jeg meg ved neste møte forføre av alle de gode ordene igjen. Jeg tenkte det ikke var noe poeng i å ta opp eller krangle om slike småting når vi hadde det så bra når vi møttes.

Det jeg ikke hadde innsett - eller ikke ville se - det var at ord er helt fullstendig tomme uten handling som viser at man ikke bare sier noe, men også mener det.

 

Jeg har fremdeles behov for en mann som ikke er redd for å snakke, men det jeg har blitt bevisst er at menn også må vise i handling at de faktisk er glade i meg og ønsker å prioritere forholdet til meg. Det er sikkert banalt for mange, men for meg så ble det å oppdage eller innrømme dette en aha-opplevelse.

Og ikke nok med det, jeg måtte stille meg selv et ganske ubehagelig spørsmål. Hvorfor hadde jeg i flere år akseptert å bli respektert så lite? Svaret lå i mitt eget selvbilde som aldri ble sterkt i barndom og ungdom. På mange måter var jeg blitt vist at jeg ikke var verdt å elske. Mine ønsker, mine behov var aldri viktig. Problemet lå i at selv om jeg logisk sett visste jeg hadde mye å gi en mann så følte jeg meg ikke verdt å elske. Så jeg klamret meg til de store ordene til disse mennene og overså glatt at de egentlig ikke viste at de mente det i handling.

Jeg innså at jeg måtte jobbe med mitt eget selvbilde først og fremst. Jeg måtte føle meg mer verdt. For da kunne jeg også forvente mer, ikke bare si meg fornøyd med smuler som egentlig bare forsterket mitt eget dårlige selvbilde.

I takt med at selvbildet mitt ble bedre ble jeg også mer glad i meg selv - og da ble jeg også mer bevisst på hva jeg egentlig trengte. Og jeg turde kreve i et forhold. Når jeg sier kreve så er det fordi det for meg føltes som å kreve på en nesten ufin måte til å begynne med. Men det var ingen overdrevne krav, det var bare helt normale ting som andre vil se på som en helt naturlig selvfølge i et sunt forhold. Og egentlig så bunner det ned i respekt.

 

Etter at jeg oppdaget at ord uten handling er tomt, da kunne jeg også i stormende forelskelser være mer "edruelig" når jeg så på nye menn. Det har gjort at jeg ikke tar hvilken som helst mann bare fordi han tilsynelatende liker meg. Nå er det ikke lenger nok å sjarmere meg, en mann må også vise meg i handling at han vil noe mer enn bare flørt, forelskelse, sex.

Til å begynne med hadde jeg nesten mentale lister for min egen del når jeg møtte en ny mann.

Viste han at han var interessert i meg utover forelskelse/flørt/sex - var han interessert i meg som person, stilte han spørsmål om mitt liv, mine livsvalg osv.? Brøt han ofte avtaler - hvor ofte? (Å måtte endre avtaler skjer jo alle, spørsmålet er hvor ofte og hvor du står på hans prioriteringsliste.) Presenterte han meg for sine venner eller familie? (i mine yngre og mer usikre år syntes jeg den forelskede boblen uten at andre var involvert var romantisk - men det er jo ikke nok om man ønsker noe seriøst, da må man ut i den virkelige verden som et par). Når han snakket om fremtiden, snakket han som om jeg var en del av den, planla han noe sammen med meg 3-6-12 måneder frem i tid? Var han interessert i hva mine ønsker for fremtiden var?

 

Jeg måtte rett og slett ha en del slike "kontrollspørsmål" jeg stilte for meg selv til å begynne med. Og når jeg gjorde det så fant jeg ut at jeg ikke stod igjen som et uforstående spørsmålstegn om en mann snudde rund og ikke var slik jeg trodde, eller gjorde det slutt. Jeg begynte også å gjøre det slutt med menn som ikke stilte mine behov for et forhold - det var nytt for meg!

 

Man må selvfølgelig finne en balanse i dette, ikke bli for skeptisk, ikke for krevende. Men når man har hatt et slikt mønster som jeg hadde så tror jeg ikke man står i stor fare for å bli urimelig krevende.

Det å oppdage dette mønsteret hos meg selv gjorde at jeg fikk bedre selvtillit. Jeg har jobbet mye for å få et bedre selvbilde. Jeg er blitt snillere med meg selv, jeg vil ikke ha folk i livet mitt om de ikke er gode med meg. Jeg begynte å se på hva jeg ønsket å gjøre, hva gjorde meg glad, hva fikk meg til å føle meg bra. Jeg fant ut at jeg ikke ville være avhengig av en mann for å gi meg den følelsen. For det hadde jeg vært. Men det gjorde meg også forferdelig sårbar - ikke minst når jeg valgte feil menn ;)

 

Det jeg tror du kan få hjelp til hos en psykolog (eller en annen dyktig terapeut eller coach), det er å jobbe med ditt eget selvbilde og å finne det mønsteret du har mtp. menn, hva du må endre hos deg selv, hva må du åpne øynene dine for.

Det kan ta tid og det er ikke alltid lett, man kan også midlertidig falle tilbake til et gammelt mønster i prosessen - men man blir mer bevisst underveis, og det i seg selv gir deg en bedre følelse for deg selv.

 

Jeg har gått til psykolog for å bearbeide en del ting fra min barndom. Men akkurat disse tingene som jeg har skrevet om her, det har jeg ikke gått til psykolog for. Jeg har hatt god hjelp i prosessen av både yoga og mindfullness. Det å bli snill med egen kropp og egne tanker kan føre til store endringer i deg.

 

Ditt mønster kan være veldig forskjellig fra mitt, men se om du greier å være åpen og ærlig med deg selv. For "problemet" ligger delvis hos disse mennene du velger, men kanskje like mye hos deg. Men det som er så flott er at løsningen bare ligger i deg selv, alt du trenger har du i deg selv om du bare du tar jobben med å utvikle deg selv. Når du finner ditt mønster, da kan du endre det, og da vil du trolig også greie å styre unna slike trøblete menn i fremtiden. Det er jo ikke alle som er drittsekker (selv om de finnes), noen av disse mennene har kanskje egne problemer som gjør at dere - slik dere begge har vært - ikke har vært kompatible selv om det har vært en tiltrekning der.

 

Så bare vær åpen og ærlig med deg selv. Og som nr. to sier, merker du at en mann i fremtiden ikke er ok, eller gjør flere ting som ikke er ok - avslutt forholdet med det samme. Ikke kast bort tiden på tomme lovnader om bedring om de ikke viser i handling at de mener det de sier. Bestem deg for at ord og handling er to faktorer som må gå hånd i hånd i fremtiden.

 

Det ble mange detaljer her, men det var bare for å prøve å få frem prosessen det var for meg å begynne å forstå mitt eget mønster og mennenes mønster. Viktigst var mitt eget mønster, for det er jo bare det jeg kan gjøre noe mer.

Og som nr. to også avslutter med - det å innse at du er mer verdt, ikke bare vite det logisk, men føle og mener det selv.

 

Lykke til :)

 

 

 

Anonymous poster hash: 65c13...42e

Tusen hjertelig takk for et fantastisk svar!! Både dette og det første skal jeg skrive ut og ha på nattbordet ❤️

 

Anonymous poster hash: f5aa1...b1f

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...