Hvordan kom dere over SA/MA?

[Anonym bruker]

Jeg opplevde en SA i forrige uke når jeg var 13+0. Var på kontroll et par dager før og fikk se et sprell levende foster og fikk beskjed om at nå var det veldig liten sjanse for at ting kunne gå galt..Natt til fredag lå jeg med rier og kraftige blødninger før jeg ble innlagt på sykehus, med beskjed om at fosteret var ute og at de måtte utføre en utskrapning.

 

Nå sitter jeg igjen med en enorm tomhet og er utrolig trist. Jeg er vanligvis ikke en følsom person, men har nå grått en uke i strekk. På 17.mai skulle familien samles og jeg hadde da planer om å fortelle alle om det kommende medlemmet, men dagen endte med meg gråtende på rommet mitt.

 

Er det noen som har hatt det på samme måte? Hvordan kom dere over det?

 

Anonymous poster hash: c6611...9f3

[Anonym bruker]

Tid.

Det er greit å sørge, det er helt vanlig. Som med annen sorg blir det bedre etterhvert.

 

Klem

 

Anonymous poster hash: b9d47...705

[Anonym bruker]

Tid hjelper... Jeg måtte ta abort i uke 13 pga ikke-levedyktig foster. De første ukene var grusomme... husker lite av det nå faktisk.

 

Men tiden leger sår..det blir litt lettere.

 

For min del hjalp det å starte prøving igjen. Men det tok faktisk 3 år (pga ivf) før vi fikk det til.

 

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: b1be1...798

[Anonym bruker]

Jeg vet det høres ut som en tom klisjé, men det eneste du kan gjøre er å ta tiden til hjelp. Jeg synes at de første ukene var utrolig tøffe. Jeg gråt og gråt og var ikke særlig å være i hus med. Begynte på jobb etter ei uke, det var utrolig tungt og jeg gråt tvert jeg kom hjem. Det ble gradvis bedre. Etter en måneds tid fikk jeg det litt på avstand, men følte meg likevel litt mørk.Nå har det gått et år, og jeg har det fint. Det stikker litt i hjertet innimellom, men det går bra.

 

Jeg tror bare du må tillate deg å føle på skuffelsen og sorgen. Vær trist og lei, gråt når du må. Det blir gradvis bedre. Helt sikkert! 💙

 

Anonymous poster hash: 0e2c2...bfa

[*flux*]

Jeg har hatt 5. For meg gikk det helt over når jeg fikk ungene mine. Har to. Nå tenker jeg aldri på det og har et helt pragmatisk forhold til det. Før jeg fikk barna opptok det tankene mine ofte.

[Anonym bruker]

Det gikk over med at jeg prøvde å bli gravid igjen... Det gjør jeg hver gang for å ha andre ting å tenke på. Har mistet 3 ganger på rad nå. Men jeg gir meg ikke

 

Anonymous poster hash: 926e0...6ee

[Kakao1234]

Uff, så trist å høre HI.

Som de andre skriver; ta tiden til hjelp! Det er lov å sørge! Jeg hadde en SA i uke 17 for et par år siden. Ble helt ødelagt av det. Alle visste at jeg var gravid, vordende besteforeldre gledet seg og det gjorde selvfølgelig vi også. Jeg ble sykemeldt og begynte med samtaler hos en fantastisk psykolog. Hjalp massevis! Når jeg ble gravid igjen i fjor så var jeg livredd, -turte ikke tro det skulle gå bra før jeg hadde den lille perfekte velskapte babyen min i armene. Tenker fortsatt på SA'en, og lurer ofte på om den babyen hadde vært lik den jeg nå har fått, men tenker også at dersom det der ikke hadde skjedd, så hadde jeg ikke vært mamma til solstrålen jeg nå har fått. Bruk tiden til hjelp HI, snakk om det så mye du føler du vil og bruk menneskene rundt deg til støtte. Masse lykke til videre!

Endret 20. mai 2016 av Kakao1234

[Hannepålandet]

Man gråter! Mye!

Første gangen var på ordinær ul uke 19. Baby hadde dødd ca uke 12. Etter det skulle jeg aldri ha barn...

15 år seinere får jeg en sønn. Jeg var livredd hele tiden. For å miste. For å ikke vite. Grufullt.

Søsken til vårt lille ungekrek har vist seg være svært vanskelig.

Tok 9 mnd å bli gravid. Mista uke 7. Tok et år før jeg ble gravid igjen. Ma uke 7 oppdaget ul uke 10. Ul som jeg skulle få fordi jeg var urolig... Mista nå forrige uke. 6+6.

 

Man blir etterhvert litt avmålt til alt. Jeg grua meg utrolig til tidlig ul denne gangen. Har grua meg så mye at jeg gråt mer før ul, enn etterpå. Da jeg fikk beskjed om at det ikke var noe baby der.

 

Etter man er ferdig å gråte, blir man litt besatt på å prøve på ny. Man trenger å bli gravid på ny! Helst umiddelbart.

 

Jeg er utreda for habituell abort. Ingen funn. Skal ha ivf til nesteår dersom vi ikke klarer det selv. Men jeg klarer ikke håpe at det skal hjelpe oss.

 

Likevel nekter jeg å gi opp. Hvertfall enda. Jeg finner meg ikke i å gi opp. Jeg legger meg ikke ned. Jeg bretter opp erma og tar i et tak. Nå er jeg sykemeldt noen dager for å få orden på tankene. Men er supermotivert for ny prøving! For å jobbe! For å være mamma til en treåring. For å være kjærest. Rett og slett leve livet mens jeg venter. For jeg gidder ikke vente på livet. Livet er nå. Med skuffelser, sorger, gleder og nye dager.

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine ord og historier❤️

 

På en måte vil jeg vente litt med prøvinga, men på en annen måte så lengter jeg etter den gravidfølelsen igjen. Jeg gruer meg liksom til neste gang. Mest fordi jeg tror jeg kommer til å uroe meg mye, noe som heller ikke er bra..

 

Anonymous poster hash: c6611...9f3

[Hannepålandet]

For meg er det bedre å være prøver enn gravid. Da blir jeg pisseredd med en gang. Det gnager i sjela.

 

Jeg tenker at du merker når du er klar for prøving.

[Anonym bruker]

Jeg har mistet 4 ganger, den ene gangen tvillinger. Alle gangene var tidlig.

Man må bare gråte, sørge og det er så lov. Man har en enorm tomhetsfølelse og termindatoen vil være printet fast i lang tid. 

 

Men det blir bedre, og ny prøving hjelper veldig. Jeg ba selv gyn ta blodprøver av meg for å sjekke for leiden mutasjon, helt tilfeldig at jeg hadde lest om det redd før, det er arvelig og min mor hadde blodpropp i ung alder. Jeg hadde leiden mutasjon og ble satt på blodfortynnende hele svangerskapene, ble 2 vellykkede svangerskap:)

 

Lykke til, bruk tiden du trenger!

 

God klem

Anonymous poster hash: 5c9c2...19f

[Ylva og Mathilde]

Min siste MA var i uke 18, fosteret hadde dødd i uke 14+4, så friskt, sprellende foster på UL i uke 12, og det var så vondt! Alle planer og drømmer forsvant.

MEN, jeg hadde følt at noe var galt omtrent siden fosteret døde, selv om alle (inkludert fastlegen) avfeide bekymringene mine. Gikk tilslutt til privat UL på nytt og fikk det bekreftet.

Fikk svar på hva som hadde gått galt, fosteret hadde Downs, og jeg er så sjeleglad for at jeg ikke har termin om 2 måneder for å få mitt livs sjokk, og en uforutsigbar fremtid med potensielt mye sorg og et barn som aldri blir voksen. SA/MA er som regel en velsignelse i den forstand at det sparer deg for et liv med pleietrengende barn eller baby som dør under/like etter fødsel.

Jeg er ikke sikker på om jeg tør prøve flere ganger, men bare å få svar på hva som var galt lettet sorgen enormt her!

Endret 20. mai 2016 av Ylva og Mathilde

[Isola&Lille+julegave]

Det hjelper veldig å tenke at det mest sansynlig var et sykt foster. At det er bedre at det skjedde da, enn senere. Eller ennå værre, at jeg måtte velge å beholde eller ikke senere!

Realiteten er at deg er veldig vanlig å miste!! I dag tar de fleste deg som en selvfølge at hvis de blir gravid, får de et barn, men slik er det altså ikke!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde MA i uke 12. Mitt første svangerskap. Var så trist og følte meg helt tom. Ville bli gravid med en gang. Men det tok et år før jeg ble det. Er litt usikker på når sorgen over MA'en gikk over og det ble en sorg over å ikke bli gravid igjen. Det gikk vel litt over i hverandre. Når jeg ble gravid ble jeg engstelig for at det skulle skje igjen. Men har født tre barn siden. Bortsett fra at jeg har vært redd for MA/SA under svangerskapene, føler jeg ikke lenger noen sorg over MA'en.

 

Anonymous poster hash: 0cc2a...c73

[Anonym bruker]

Jeg var helt knust etter sa'en i første trimester. Gråt i flere dager etterpå, men også over ett år etterpå kunne enkelte ting utløse gråting. Var et etterlengtet barn da vi hadde prøvd i flere år. Fant i etterkant ut at jeg hadde alvorlige celleforandringer. Hadde svangerskapet blitt gjennomført hadde det vært stor sannsynlighet for at kreft ble neste stopp. Fikk karantene i ett år og ble gravid igjen etter dette. De første dagene, ukene og månedene skrev jeg bare opp hver dag i en graviditetsapp.

Var supernervøs frem til uke 12. Fikk ultralyd i uke 6, 12, 13 og uke 18. Skal også inn for ul uke 27&35. Jeg får fortsatt litt småpanikk hvis babyen ikke sparker i sitt vanlige mønster. Det vil alltid henge igjen i hodet mitt fosteret som døde. Blir sikrere på at alt skal gå bra hver dag jeg kommer nærmere termin. En ting jeg lærte oppi alt var å smile hver dag på jobb selv om man er knust, og dele tanker med partneren. Det vil gjøre vondt lenge, men jeg håper at dere vil få et nytt barn snart!

 

Anonymous poster hash: f53df...d67

[Anonym bruker]

For meg hjalp det veldig å bli gravid igjen, selv om jeg skal innrømme at jeg var en nervebunt i første halvdel av neste svangerskap. Livredd for å miste igjen. Nå har vi verdens nydeligste baby, og jeg får litt dårlig samvittighet av det men jeg har ofte tenkt at jeg ikke ville hatt det på en annen måte for da hadde vi jo ikke fått akkurat den babyen vi fikk til slutt

 

God klem til deg! Akkurat nå er det kjempevondt, men det blir bedre med tiden. Jeg lover. Jeg var også helt knust da vi mistet og det tok ca et halvt år før jeg klarte å snakke om det uten å begynne å gråte. Det er helt lov å være lei seg og sørge over det som ikke ble. 

Anonymous poster hash: bc861...50c

[Anonym bruker]

På forhånd visste jeg (som egentlig alle vet) at oddsen for at det går bra er ganske høy, men at det er en ganske stor risiko for sa/ma også og at det er kroppens beskjed om at noe var galt. Jeg var veldig lei meg selvsagt. OG jeg hadde et blodtap av dimensjoner, så jeg var slapp som juling. Tror jeg var sykmeldt en uke. MEN jeg vet jo at det er sånn som kan skje og det gikk helt greit. En liten premie var at de to venninnene som har stått meg aller nærmest her i livet begge ble gravide med litt mellomrom etter det og jeg var så heldig å få være både fadder og gudmor! Så deilig å se nytt liv!  1,5 år etter aborten ble jeg mor til ei lita jente.

Anonymous poster hash: c53d7...bcc

[Jenta30]

Det er blytungt å oppleve å miste. Det eneste som hjalp meg var å gråte, gråte og atter gråte. 

Jeg var sykemeldt i tre uker etter min første MA.

Vi hadde slitt i over 1,5 år for å bli gravid, og lykken var enorm når det endelig gikk på pergotime. Ultralyd i uke 8 viste 2 døde embryo Måtte ha utskraping på sykehuset. Vi var helt knust.

 

Etter dette ble jeg gravid igjen på pergotime etter et halvt år. Denne gang fikk vi se et hjerte slå på tidlig ultralyd, men i uke 12 var det slutt. Hadde stoppet å utvikle seg rett etter den første ultralyden. Nok en utskraping.

 

Etter dette var vi livredde for å prøve igjen, og vi ønsket ikke å bruke pergo mer. Jeg hadde ikke egne eggløsninger så sjansen for å bli gravid uten hjelp var veldig små. 

 

Vi skulle inn til prøverør på høsten og hadde time i august. Det jeg ikke viste når jeg satt på første konsultasjon var at det allerede da bodde et lite hjemmelaga mirakel i magen <3

 

Vi klarte det helt på egenhånd! Jenta ble født i slutten av april og er velskapt og nydelig! Den vanskelige prøvetiden og MAx2 er nå glemt, men jeg var livredd omtrent hele svangerskapet for å miste på nytt

[Anonym bruker]

Mistet i 4mnd her. Det var ufattelig trist og jeg hadde en sorg jeg aldri troddejeg skulle bli kvitt. Nå er det straks tre år siden å det hele er mer ett vondt minne. Det første året var tøft men som flere sier, tid leger faktisk sår. Jeg gråt i lang tid men det gikk over da jeg fikk barnet mitt. Jeg vet at ting skjedde av en grunn og barnet var ikke friskt. Det er lettere å forholde seg til alt fordi jeg vet hvilket liv som kunne ha ventet meg med dette barnet. Likevel sørget jeg og det skal man få lov til. Jeg tar det med meg som en vond erfaring jeg i perioder trodde jeg ikke ville overleve men det ordnet seg. Svangerskapet med barnet mitt etterpå var tøft men det gikk det også. Ta tiden til hjelp og bearbeid deg som har skjedd. Det vil komme ett tidspunkt hvor ting bare blir ett vondt minne og ikke en endeløs sorg.

 

Anonymous poster hash: 7bce1...eb5

[Anonym bruker]

Jeg mistet også i uke 13. Jeg Var også på ultralyd uken før.

Jeg hulket og gråt mye jeg og. Det hjelper IKKE å tenke at barnet vårt er sykt.

For meg hjelper det å tenke at vi skal ikke glemme henne. Jeg og mannen snakker mye om henne og har ultralyd bilde fremme 💙❤

 

Jeg blir jo "alri" gravid igjen selv om vi prøver..

 

Mange klemmer til deg

 

Anonymous poster hash: a0a80...c95

[Anonym bruker]

Som alle sier. Tid.

Jeg gråt vel ikke så mye pga den lille. Jeg hadde ikke rukket å knytte meg så mye og fornuften vet jo at det ikke var levedyktig når jeg mister.

Jeg var så lei meg og trist fordi jeg måtte starte på nytt. Det første trimester er det lengste og mest nervepirrende. Ingen vet noe og faren for å miste er der. (Har mistet mange ganger)

Det virker så langt frem til jeg endelig kunne få bli mor. Starte på nytt, vente på EL og håpe. Så ny runde med å være nervøs i mange uker før jeg kunne senke skuldrene.

I tillegg er det jo alle hormonene i kroppen som tuller med hodet ditt.

Jeg var skikkelig nedfor i 14 dager. Jeg ble gravid en måned etter siste gang jeg mistet og nå leker hun på gulvet.

Gi deg tid, gråt deg ferdig og se lyst på det. Du kan bli gravid og du vil bli det igjen.

 

Anonymous poster hash: afc93...97f

[Anonym bruker]

Jeg mistet også i uke 13. Jeg Var også på ultralyd uken før.

Jeg hulket og gråt mye jeg og. Det hjelper IKKE å tenke at barnet vårt er sykt.

For meg hjelper det å tenke at vi skal ikke glemme henne. Jeg og mannen snakker mye om henne og har ultralyd bilde fremme 💙❤

 

Jeg blir jo "alri" gravid igjen selv om vi prøver..

 

Mange klemmer til deg

 

Anonymous poster hash: a0a80...c95

Det er nettopp det, jeg klarer ikke å tenke at han/hun var syk, siden alt var så fint på ultralyden..jeg hadde gått rundt og småblødd hele tiden og gynekologen mente at det var dette som utløste "fødselen". Da blir det jo ikke bedre akkurat, for nå går jeg rundt og tenker at det er noe vi kunne ha gjort..

 

Anonymous poster hash: c6611...9f3

[Anonym bruker]

Det er nettopp det, jeg klarer ikke å tenke at han/hun var syk, siden alt var så fint på ultralyden..jeg hadde gått rundt og småblødd hele tiden og gynekologen mente at det var dette som utløste "fødselen". Da blir det jo ikke bedre akkurat, for nå går jeg rundt og tenker at det er noe vi kunne ha gjort..

 

Anonymous poster hash: c6611...9f3

Huff ja,jeg vet hvor vondt det er.

Jeg bruker også mye energi på å være sint på meg selv og jeg klandrer meg selv.

Men prøv å ikke gjør det 💖💙

Prøv å se fremover og husk det er lov å være lei seg. Klem til deg

 

Anonymous poster hash: a0a80...c95

[Ylva og Mathilde]

Det er nettopp det, jeg klarer ikke å tenke at han/hun var syk, siden alt var så fint på ultralyden..jeg hadde gått rundt og småblødd hele tiden og gynekologen mente at det var dette som utløste "fødselen". Da blir det jo ikke bedre akkurat, for nå går jeg rundt og tenker at det er noe vi kunne ha gjort..

 

Anonymous poster hash: c6611...9f3

Som du ser, sier veldig mange her at alt var fint på ultralyd før de mistet. Gynekologen så en "perfekt jente" på min 12-ukers UL, så viste det seg at jeg mistet en gutt med Downs. Det var nok noe galt, enten med baby, eller morkake.