Gå til innhold

Jeg vil ha ett barn til...han vil ikke. Jeg forakter han for det....


Anbefalte innlegg

Skrevet

Vi har ett barn på 10. Det er prøverør. Vi prøvde ett par fryseforsøk, for å få søsken, men det gikk ikke.

 

Men årene gikk, og nå er jeg 41 år.

Flere rundt meg er nå gravide med atpåklatter, livets desserter, nye iamantet osv. De er båd 40, 41 og 44 år.

 

Misunnelsen tar meg, jeg blr overvel et av ønske om en til.

Men gubben sier NEI.

Ikke talom, jeg vil ikke ha en unge til, sie han.

 

Han påstår at med fobroen min, og migrenen min går de ikke.

Jeg et hjemme på aap, og han sief hvis jeg et for sjuk til å jobbe så er jeg for sjuk til å få en ungge til.

 

Jeg blr knust, føker at han bare kastet meg ut i en drpresjon, og sorg. Føer at han gir blanke faan i mine følelser. Jeg føler sorg, sinne, tomhet, fortvilelse og alt ved tanken på å ikke få ett barn til.

 

Han skjønnet ingenting, akkurat no føler jeg bare at han er verdens største idiot.

Jeg får tanker om at jeg burde gått for 5-6 år sidrn, funnet meg en anna en å fått barn med.

-det er sædkvaliteten hans som gjør at vi ikke får barn sammen uten hjelp.

 

Jeg kjenne at jeg ser på han med forakt, viser han fucke fingern når han går ut.

 

Han skjønnet åpenbart Ikke at HAN burde gi seg. For konsekvensen av at han ikke gir seg er jo at jeg for altid komme til å ha bare 1 barn, min drøm er knust, jeg blir deprimert, trist, lei meg, jeg føler dyp, dyp endløs sorg.

 

Konsekvensn av at han faktisk gir seg er ei bedre kone, lykkeligere kone, og ei friskere kone, OG ett hærlig lite barn.

 

Men ei da, forbanna idioten vil bare sitte på dataromet å spille. Han sitter de hele ettemiddsg og kveld.

 

Aldrig om HAN tar noe initiativ til å gjøre moe med datteren vår.

 

Jeg sliter med negative tanker, ..... og tenker at derdom datteren min dør har jeg ingenting å leve for,derfor skulle jeg hatt en unge til.....tenk om hun dør...da har jeg ingen....

 

Jeg føler jeg trenge psykolog, nå e d for det første laaang ventetid på psykolog, og det er ingen privat i nærheten.

 

Når jeg sier dette depper meg til at jeg måvtil psykolog sier han bare "javel".

 

Jeg VET at i måtte hatt assistert befruktning, jeg vet det koster penger, jeg VET sjangsen for å lykke med prøverør i min alder er liten. Men er det ike bedre å råve og misslykkes, enn å ikke prøve ???

 

Jeg er så fortvilt ovet at jeg ikke sto mer på når vår ente far mindre, for at ueg bare la det bort.

 

Å herregud som jeg angrer.

 

Jeg forakter mannen min no, greier ikkefinne noe positivt, blir sur bare jeg ser han?......

 

Hvordan skal jeg ha ett liv med bare ett barn? Datteren min maser og ber om søsken.

 

Jeg får voldsomme gråtetokter, og jeg forakter mannen min. Den forbana dritten.

 

Samnheten er vel at hqn ikke gidder. Tosk.....

 

Gi meg tilbakemeldinger, bør jeg "get over it" og kose meg med henne jeg ar, eller?

Jeg ser bare sorg og tragedie....

 

Anonymous poster hash: cd3d4...3f6

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Du bør ikke få et barn til slik du beskriver din situasjon. Helt enig med din mann. Kos deg med barnet du har, og finn deg heller noen hobbyer eller andre syssler du kan drive med nå som barnet ditt blir større og mer selvstendig. Kos deg med livet du har. Om du vil gå fra mannen så gjør det, men ikke få flere barn uansett.



Anonymous poster hash: b5619...2d9
Skrevet

Er faktisk enig med din mann... Sålenge helsesituasjon din er slik som den er, er det ikke den beste situasjon og sette er barn til verden i. Hva dersom dere får er barn med spesielle behov, har du da helse til å følge barnet godt nok opp?

Skrevet

Get over it, oppsøk profesjonell hjelp så du får hjelp med de mørke tankene og kos deg med barnet dere allerede har...

 

Kan det være overgangsalderen som får deg til å føle det slik du gjør?



Anonymous poster hash: 15527...581
Skrevet

Jeg skjønte ikke alt du skrev her, pga skrivefeil. Men er det slik å forstå at du har tatt abort tidligere? For det er jo ingenting du kan gjøre med det nå uansett.<br /><br />Jeg forstår din mann. Spesielt hvis du er mye syk.

 

Anonymous poster hash: 4c260...be7

Skrevet

Jeg er så inderlig enig med din mann! Når du er så syk at du ikke kan jobbe så bør fokuset ditt være å ta vare på den familien du har, og ikke presse igjennom et barn til som du med stor sannsynlighet ville fått problemer med å følge opp pga din sykdom. Hvem skal ta seg av barnet når du er for syk med f.eks migrene? Mannen som ikke ønsker et barn til? Nei, slutt med egoismen og forhold deg til virkeligheten.

 

Anonymous poster hash: 57455...ffd

Skrevet

Det er mye oppfølging med barn. Og det er nok det din mann ser. At det blir mye på ham.

Skrevet

Det er ikke bare fibro og migrene du sliter med.

Ha heller fokus på å holde deg så frisk som mulig for den datteren du har og jobb med forholdet ditt.

 

Behandler du mannen slik du skriver kan det fort være at du bare får se henne annenhver helg.



Anonymous poster hash: 97358...5f5
Skrevet

Høres ut som om du har mer enn nok å slite med. Gled deg heller over barnet du allerede har fremfor å sørge over barn du ikke har.

 

Anonymous poster hash: 5e989...8ab

Skrevet

Jøss! Hvorfor i all verden vil du ha et barn til med en mann du tydeligvis forakter? Og siden han ikke stiller opp nok for barnet dere allerede har, hvorfor sette et barn til til verden...

Skjønner ønsket etter 1 barn til. Men, du er nå 41 år, så sjansene er kanskje små allerede. Du kan jo alltids gå ifra han. Men, så må du jo finne en ny mann, og det kan jo ta noen år. 

Dere burde absolutt søke profesjonell hjelp. Og er enig med mannen din. Om du er for syk til å jobbe, burde du kanskje heller fokusere på datteren fremover. Eventuelt fosterforeldre?



Anonymous poster hash: 1faa5...221
Skrevet

Du er på vei til uføre, din datter er allerede 10 år, du er over 40. Du har rett og slett ventet for lenge og jeg skjønner mannen godt, ikke alle som synes det er så stas med en attpåklatt og bli foreldre når man har bikket 40.

 

Jeg syns du burde legge bitterheten bak deg, du er ikke uskyldig i situasjonen heller, men legger alt ansvar og skyld over på han, t.o.m. at dere måtte ha hjelp til å få barn. Han virker ganske likegyldig når du sier at du kanskje trenger psykologhjelp, det høres ikke ut som deres forhold er veldig stabilt, da kan belastningen av en prøverørsbehandling være siste dråpen.

 

Jobb med deg selv, ikke klandre han for alt dritt i livet ditt og ikke tro at kun et barn gjør livet ditt fullkommen.



Anonymous poster hash: 4b263...ef2
Gjest Darwinia:-)
Skrevet

Beklager, men jeg er helt enig med din mann. Dere burde virkelig ikke få et barn til. Man får ikke flere barn med en mann man forakter og man får ikke flere barn når man er på vei til å bli ufør.

Skrevet

Jeg tror du skal stille deg selv noen spørsmål og prøv å vær ærlig med deg selv.

 

- Vil barnet gjøre slik at jeg får et fint forhold til min mann?

- Hvordan skal jeg ha energi til et nytt barn når jeg ikke klarer å jobbe?

- Er det lurt å satse alt av krefter på et nytt barn - vil jeg da ha nok energi til den eldste?

- Hva om barnet er kronisk syk?

- Hva viss forholdet ryker når jeg er gravid?

- Hvorfor er jeg EGENTLIG sint på mannen min?



Anonymous poster hash: dbf94...e61
Skrevet

Jeg forstår heller ikke ønsket ditt om å få et barn til med denne mannen. Dere har ikke en sunn familie å føde et barn inn i!

Et nytt barn vil ikke løse noen av problemene dine, det vil ikke gjøre forholdet mellom deg og mannen bedre, det vil ikke gjøre mannen din til en bedre far.

Fortjener ikke et nytt barn bedre?

 

Jeg synes du bør finne ut om du egentlig har det bra i det forholdet ditt, for slik du fremstiller det her så mistenker jeg at du kanskje kunne vært friskere om du levde alene uten mann. For du har det ikke godt i det ekteskapet ditt, har du?

Det er ikke bare mannens feil, selv om han helt klart har mye han bør forbedre. Men det virker som om dere ikke lenger har særlig respekt for dere lenger, ikke særlig omtanke for hverandre. Om du til ham viser halvparten av de holdningene du har mot ham som det du uttrykker her, da er det kanskje ikke så rart om han ikke er motivert å slite seg bort fra datamaskinen.

Husk at dere begge to har ansvar for forholdet.

 

Hvordan tror du 10-åringen har det med en syk, deprimert, bitter mor og en far som ikke gidder delta i familielivet? Hvordan tror du 10-åringen vil få det om ditt fokus plutselig skulle være 100 % rettet mot en baby (for du kan jo ikke regne med at mannen hjelper deg!). Hvem skulle ta seg av og se 10-åringen? Du som er for syk til å takle egen kropp enkelte dager?

 

Om du rydder opp i livet ditt, går fra mannen om det så er det som trengs, så kanskje du finner en annen å dele livet med og få et barn med. Blir du der du er nå så må du rydde opp før dere ev. får et barn til.

 

Bestill time til fvk, det får dere kanskje raskere enn du får time til psykolog. Hos psykologen bør du uansett fokusere på deg selv, hos fvk kan dere fokusere konstruktivt på forholdet.

 

Hvorfor vil du egentlig ha et barn til inn i en slik dysfunksjonell familie som du beskriver? Er ikke det litt egoistisk?

 

Jeg forstår veldig godt ønsket ditt om et barn til, men slik du ønsker å gjøre det er ikke riktig for noen av dere, hverken deg, din mann, 10-åringen eller et ev. nytt barn.

 

Jeg tror dere bør bestille time til familievernkontoret for å finne ut om dere skal fortsette sammen eller ikke.



Anonymous poster hash: aa7a1...d8b
Skrevet

Er det ikke du som har skrevet om dette her før, som er ganske overvektig også?

 

Du fikk akkurat de samme svarene forrige gang som du får nå, du romantiserer veldig det å få barn og du er slett ikke frisk. Du må selv ta tak i livet ditt, det vil ikke som ved et trylleslag bli bra fordi du får et spedbarn i armene...

 

Du er deprimert, lever i et forhold som ikke er bra, går mot uføretrygd pga fibromyalgi og migrene (og om jeg husker feil klarer du ikke få bukt med overspisingen din), et barn tar ikke vekk disse tingene. Mest sannsynlig vil det bli forverret. Et barn skal ikke fødes med den oppgaven å redde mamma fra depresjon og ekteskapet fra å ryke, det går aldri bra. 

 

Du må selv finne livsgleden igjen og ta vare på det du allerede har. Om du ønsker noe lite og nusselig å ta vare på anbefaler jeg en hund, det å måtte ut og gå tur hver dag vil også være bra for fibromyalgien og depresjonen din.



Anonymous poster hash: c4e91...5e3
Skrevet

Men du sier at du har sykdommer som gjør at du går på aap, at du er 41 år og at mannen din ikke er mye med datteren deres, at han prioriterer å spille og at fu ikke liker mannen din. Hvorfor vil du, når du er så oppi årene, og har sykdommer som hindrer deg fra å jobbe, få et til barn med en mann som du forakter og prioriterer å spille fremfor å være med deg og deres datter? Ærlig talt... Vært glad for datteren du har og prøv å finne lykken med noe annet enn en baby som hverken du eller mannen din har overskudd til å ta seg av

 

Anonymous poster hash: d5f0e...634

Skrevet

Hva tror du blir bedre av å få et barn til? Blir helsen bedre og mannen hyggeligere? Man får ikke barn for å ha noen å kose med, altså.

 

Og så hadde det blitt lettere å lese om du tok en rask sjekk på rettskrivingen din :)

Skrevet

Det er du som velger å se på livet med ett barn som trist og deprimerende, ikke han.

 

Hvis ikke ett barn kan holde livet ditt fra å være miserabelt, hvordor tror du et barn nr 2 skal endre dette?

 

Anonymous poster hash: a138a...f66

Skrevet

Enig i at du ikke bør få flere barn når du er for syk til å jobbe.

 

Samtidig virker mannen din som en følelsesløs drittsekk. Han burde hjulpet og støttet deg gjennom dette, ikke avskrevet deg med et "javel" og gjemt seg foran dataen. Herregud. Hvorfor gifter folk seg egentlig? Er ikke noe av poenget å være en støtte hvor hverandre - OGSÅ når den ene har det vanskelig?!?

 

Anonymous poster hash: 5c1cb...e75

Skrevet

Kan det være mannen er kald og negativ fordi du forakter ham og viser det veldig tydelig? Du forakter ham fordi han har dårlige svømmere, noe han ikke kan noe for. Han forakter vel ikke deg for din dårlige helse? Hele forholdet deres er fryktelig usunt og ingenting blir bedre av å drukne seg i bitterhet, sinne og savn etter noe du verken har helse eller økonomi til.

 

Ta vare på den datteren du har, hun fortjener en god oppvekst med god oppfølging. For å ta vare på datteren din må du også gjøre noe med egen helse, helst ved å kontakte psykolog. Ikke plasser henne på sidelinjen mens du drømmer om noe som ikke kan skje. Nyt henne og vær stolt av henne!

 

Les svarene og ta dem til deg, det hjelper ikke å lage nye tråder så lenge ingenting er endret. Du trenger hjelp til å skifte fokus, du har mye å være takknemlig for og det er på tide å fokusere på det. Forakter du mannen så gå til samtaleterapi sammen, men ikke hat en mann som faktisk er fornuftig når det gjelder et barn til og som ikke kan noe for at dere må ha ivf. Ikke glem at vekten din også er en faktor som forverrer sjansene for å få positivt forsøk, du kan ikke hate en som ikke kan noe for helsen sin. Verken deg selv eller mannen. Hadde du behandlet han bedre enn å vise han fingern og være tydelig full av forakt så kan det også være at det fristet mindre å rømme inn i et dataspill...?

 

Anonymous poster hash: d96fb...212

Skrevet

Jeg er enig med din mann om at det ikke passer å få en til i deres situasjon. Det vil sannsynligvis heller ikke gå, når dere slet med å få flere for mange år siden. Det blir bare enda vanskeligere når man er eldre. Mannen din prøver bare å være realistisk, og han skjermer deg sannsynligvis også for store nedturer når det ikke går (og det er også det økonomiske aspektet). Skulle det mot all formodning gå vil det med stor sannsynlighet "velte lasset" for deg og gjøre det enda tøffere. Håper du klarer å innse at mannen din ikke mener det vondt, at han kun ønsker det beste for dere familie. Jeg forstår at det er vondt for deg, å ønske seg barn er tøft. Kanskje er han ikke så forståelsesfull som du ønsker, da han ikke helt forstår hvor sterke disse følelsene er. Men prøv å gå videre, og prøv å nyte livet som dere har. Dere har et fantastisk barn.

 

For barnet dere har vil det ikke bli som et "normalt" søskenforhold, med så stor aldersforskjell. Klart det er mange fordeler med å ha søsken, også når man blir voksen, men jeg mener toget har gått og at det uansett ikke vil være en god idé for dere.

 

Søk hjelp om du trenger det. Men jo før du klarer å gå videre, jo bedre. Ikke kast bort livet på å tenke på hva du ikke har, men se heller hva du har.

 

Anonymous poster hash: 602cf...5ae

Skrevet

Jeg synes det høres ut som om du trenger profesjonell hjelp, både med din psykiske helse og parforholdet.

 

Mannen din vil ikke ha flere barn. Det kan jeg godt forstå, med en kone som har dårlig fysisk (og også sannsynligvis psykisk) helse, dere er godt oppe i åra og må få barn vha IVF som er belastende i seg selv, barnet dere har klarer seg mye selv og det er ikke sikkert han ønsker å "begynne på nytt". Det er en ærlig sak. At du nå angrer på at du ikke presset ham før er din egen feil, og ikke noe å forakte ham for (forøvrig, synes du det er OK å presse noen til å få et barn de ikke ønsker?).

 

Jeg tror du trenger hjelp - og en skikkelig realitetsorientering. Synes du det er rart mannen din bare spiller data hvis han er gift med en kone som forakter ham?

 

Anonymous poster hash: a78c0...e4c

Skrevet

Jeg synes det høres ut som om du trenger profesjonell hjelp, både med din psykiske helse og parforholdet.

 

Mannen din vil ikke ha flere barn. Det kan jeg godt forstå, med en kone som har dårlig fysisk (og også sannsynligvis psykisk) helse, dere er godt oppe i åra og må få barn vha IVF som er belastende i seg selv, barnet dere har klarer seg mye selv og det er ikke sikkert han ønsker å "begynne på nytt". Det er en ærlig sak. At du nå angrer på at du ikke presset ham før er din egen feil, og ikke noe å forakte ham for (forøvrig, synes du det er OK å presse noen til å få et barn de ikke ønsker?).

 

Jeg tror du trenger hjelp - og en skikkelig realitetsorientering. Synes du det er rart mannen din bare spiller data hvis han er gift med en kone som forakter ham?

 

Anonymous poster hash: a78c0...e4c

Glemte å si at som de andre i denne tråden, støtter jeg din mann i dette.

 

 

 

Anonymous poster hash: a78c0...e4c

Skrevet

Jeg hadde heller ikke ønsket å få barn med en som er for syk til å jobbe, 41 år og viser meg fingeren og forakter meg. Og hvorfor vil du ha barn når du er så dårlig og mannen din ikke har empati for deg, og prioriterer dataspilling over deg og din datter? Jeg hadde heller ikke ønsker barn med en sånn en

 

Anonymous poster hash: d5f0e...634

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...