Da reiser vi uten mannen i år!

[Anonym bruker]

Jeg er syk og sliter mye i hverdagen, værst er ferier hvor jeg aldri får nødvendig hvile. Etter mange år med bønn om hjelp fra mannen til å finne enkle løsninger på ferien, uten at han gidder bry seg (han jobber uansett), reiser vi i år alene!

 

Jeg gleder meg stort til to uker alene med barna i sydligere strøk og vet vi får det fint, men jeg er så såret, skuffet og lei meg over mannen og situasjonen vi er i. Han kan selvfølgelig ikke for jeg er syk, men det preger min hverdag mer enn jeg vanligvis gir uttrykk for. Så har jeg da 1-2 slike "fanesaker" som er utrolig viktig for meg så jeg ikke blir enda sykere, men han evner ikke å bry seg 😔

 

Begynner å bli endel måneder jeg innså dette. Han har fått beskjed og han forsøker nok å endre på ting ved å være veldig på hugget fysisk, men det virker bare mot sin hensikt.

 

Jeg er så sliten og lei av hele han! Jeg vet ikke helt hvorfor, utover langvarig (type 15 år) hvor jeg har påpekt ting jeg synes vi må bli flinkere på og som han ikke finner så nøye... Nå er jeg helt likegyldig til hele typen kjenner jeg!

 

Kan man snu slikt og hvordan? Han er ingen fæl mann, bare jeg som ikke orker han. Det finnes ingen bedre mann, det vet den logiske delen av hjernen, men den andre delen driter i det og synes det hadde vært så godt å leve uten han 😔

 

Anonymous poster hash: 3df01...2a1

[Gjest Gul stjerne]

Det høres nydelig ut, god ferie og alt godt til deg!

[Anonym bruker]

Kanskje dere skulle ta noen samtaler et sted?

 

Jeg har selv ME og skjønner hva du mener, men selv om det er den syke selv det er verst for er kronisk sykdom også veldig vanskelig for pårørende. Vår sykdom har jo ikke bare snudd vår hverdag på hodet, ingenting har jo blitt sånn som mennene våre så for seg fremtiden heller...

 

Jeg følges opp herfra, og de har et tilbud til pårørende også

http://www.sshf.no/omoss_/avdelinger_/medisinsk-avdeling-kristiansand_/ME-poliklinikk/Sider/P%C3%A5r%C3%B8rende.aspx

 

Nå vet jeg ikke hva slags sykdom du har, men noe lignende finnes sikkert enten via sykehus eller forening for din diagnose også...

 

Vi har funnet en balanse for ferie, stort sett blir det som dette.

-Vi står opp sammen, spiser frokost og gjør noe sammen hele familien frem til lunsj

-Vi spiser lunsj sammen også finner mannen på noe med ungene mens jeg går til hotellrom/hytte og hviler mellom lunsj og middag

-Spiser middag sammen og er sammen hele familien etter middag, spiller spill eller gjør koselige ting sammen

-Jeg legger meg samtidig med ungene

 

Da overlever jeg en ferie, selv om jeg selvfølgelig blir utladet og har en skikkelig tung periode med forverring når vi kommer hjem så kommer jeg greit til hektene igjen på en ukes tid og vi har klart å skape gode minner sammen.

 

Men det er jo en sorg for både han og meg at de aktive feriene vi planla med sykling av rallarveien, alpinturer osv ikke blir noe av likevel. Det er også trist at jeg sovner samtidig med ungene om kvelden og vi ikke kan sitte og kose oss med det rødvinsglasset, både han og jeg synes det er vondt at han sitter der alene mens kjerring og unger sover.

 

Men sånn er det, livet kommer ikke med noen garantier, og jeg ble syk. Da må man gjøre det beste ut av det, og ikke minst prøve holde på kjærligheten og de fine tingene i forholdet vårt. Det gjør seg ikke alene da, og det høres ut som dere trenger litt hjelp.

Anonymous poster hash: a816e...820

[Anonym bruker]

 

Kanskje dere skulle ta noen samtaler et sted?

 

Jeg har selv ME og skjønner hva du mener, men selv om det er den syke selv det er verst for er kronisk sykdom også veldig vanskelig for pårørende. Vår sykdom har jo ikke bare snudd vår hverdag på hodet, ingenting har jo blitt sånn som mennene våre så for seg fremtiden heller...

 

Jeg følges opp herfra, og de har et tilbud til pårørende også

http://www.sshf.no/omoss_/avdelinger_/medisinsk-avdeling-kristiansand_/ME-poliklinikk/Sider/P%C3%A5r%C3%B8rende.aspx

 

Nå vet jeg ikke hva slags sykdom du har, men noe lignende finnes sikkert enten via sykehus eller forening for din diagnose også...

 

Vi har funnet en balanse for ferie, stort sett blir det som dette.

-Vi står opp sammen, spiser frokost og gjør noe sammen hele familien frem til lunsj

-Vi spiser lunsj sammen også finner mannen på noe med ungene mens jeg går til hotellrom/hytte og hviler mellom lunsj og middag

-Spiser middag sammen og er sammen hele familien etter middag, spiller spill eller gjør koselige ting sammen

-Jeg legger meg samtidig med ungene

 

Da overlever jeg en ferie, selv om jeg selvfølgelig blir utladet og har en skikkelig tung periode med forverring når vi kommer hjem så kommer jeg greit til hektene igjen på en ukes tid og vi har klart å skape gode minner sammen.

 

Men det er jo en sorg for både han og meg at de aktive feriene vi planla med sykling av rallarveien, alpinturer osv ikke blir noe av likevel. Det er også trist at jeg sovner samtidig med ungene om kvelden og vi ikke kan sitte og kose oss med det rødvinsglasset, både han og jeg synes det er vondt at han sitter der alene mens kjerring og unger sover.

 

Men sånn er det, livet kommer ikke med noen garantier, og jeg ble syk. Da må man gjøre det beste ut av det, og ikke minst prøve holde på kjærligheten og de fine tingene i forholdet vårt. Det gjør seg ikke alene da, og det høres ut som dere trenger litt hjelp.

 

Anonymous poster hash: a816e...820

Vi får hjelp, men det hjelper ikke meg! Jeg orker ikke en til å ta hensyn til, en til å ha dårlig samvittighet for osv osv. Han har i 5 år ikke giddet engasjere seg i mine utfordringer med sykdommen når det kommer til ferien osv og jeg søker nå heller enklest utvei for meg selv. Jeg innser han vil ha det hyggeligere med en annen for det er som du sier ikke hyggelig å få hele livet snudd på hodet, men han vil ikke det heller. Vi går uten en felles plan, men må ta ting som det kommer og det gjør ikke sykdommen bedre dessverre (jeg har å ME og trenger forutsigbarhet på hvile, ro osv).

 

Det hjelper jo ikke med all verdens hjelp når jeg kjenner meg helt dau innvendig. Ungene har 9 uker uten skole denne sommeren, pga fars ignoranse ser jeg ikke andre muligheter enn å ta noe sammen, noe han alene, noe jeg alene og endel er vi hjemme og jeg tar formiddag/han ettermiddag. Jeg har å meldt de på noen sommerkurs, men ikke alle kan gå på samme selvfølgelig... Mine klarer seg endel selv, men blir frustrerte og kranglete om vi ikke finnet på noe og alle andre venner er på ferie. Tidligere har jeg brettet opp armene og gått på med godt mot, men sakt ikke et år til! Innser dog det er slik mannen vil ha det 😔 Kjekt med en som alltid er hjemme så slipper han styre så fælt. Ja, jeg er bitter, sinna, skuffa, såra, irritert osv osv og jeg ser ingen utvei ut av tankemønsteret mitt eller at han skal bli så mye bedre for meg med det første. Jeg har forklart, forklart, forklart, vendt det andre kinnet til og venter og ventet på bedring/endring, men må er det 6. sommeren. Har ventet nok da eller?

 

Når du er så sliten at man ikke orker fysisk kontakt med andre mennesker, men har en mann som reagerer med å sitte på deg som en klegg fordi jeg ikke orker han mer, da er vi heeeelt på ville veier. Og jeg orker ikke si/forklare ENDA en gang!

 

Heldige dere som får det til å fungere Skulle ønske det ble oss en gang, men er redd løpet er kjørt. Orker ikke mer 😖

Hi

 

Anonymous poster hash: 3df01...2a1

[Anonym bruker]

Du har me og velger å reise med barna 2 uker alene til syden?

 

Hvordan har du tenkt å legge opp dagene slik at barna får det bra? Hvordan kan det være bedre å reise alene enn å ha med mannen på ferie?

 

Jeg skjønner ikke at en me-syk klarer 14 dagers sydenferie med barn.

 

Jeg har selv en kronisk sykdom med fatiuq (ikke me) og jeg ville aldri reist uten en annen voksen som kan ta ansvar for barna om jeg trenger hvile eller blir dårligere.

 

Anonymous poster hash: c5da3...3d6

[Anonym bruker]

Æhh- Skjønte ikke helt dette jeg da. Hvordan kan du reise til Syden med barna alene når du er syk? Jeg hadde ikke klart det. (jeg er syk)

Anonymous poster hash: b7102...aeb

[Anonym bruker]

Du har me og velger å reise med barna 2 uker alene til syden?

 

Hvordan har du tenkt å legge opp dagene slik at barna får det bra? Hvordan kan det være bedre å reise alene enn å ha med mannen på ferie?

 

Jeg skjønner ikke at en me-syk klarer 14 dagers sydenferie med barn.

 

Jeg har selv en kronisk sykdom med fatiuq (ikke me) og jeg ville aldri reist uten en annen voksen som kan ta ansvar for barna om jeg trenger hvile eller blir dårligere.

 

Anonymous poster hash: c5da3...3d6

Det er en sjanse å ta, men jeg blir ofte bedre i varmere strøk, et sted der ikke andre plutselig kommer innom, har en ide for kvelden som innebærer sosial omgang med andre osv osv. Jeg har bestilt et lite hotell, 50m fra havet, svømmebasseng etc. Lager ingen mat selv, sitter for det meste i nærheten av barna mens de bader og koser seg. Jeg er gudsjelov ikke blant de sykeste, tror dette skal gå, men fasiten får vise seg senere. Jeg har forøvrig heller ikke sakt jeg reiser alene som voksen, men mannen blir hjemme! Har ikke sakt jeg gjør dette istedenfor å reise med mannen heller. Han tar sin del av ferien, han har ikke 9 uker som ungene. Og det er altså min løsning! Det synes jeg er trist, da jeg tror vi med litt planlegging kunne leid ei hytte som feks han kunne kommet til hver ettermiddag etter jobb og hvor jeg kunne underholdt barna på en bedre og lettere måte enn jeg får til hjemme. Men fordi han ikke gidder planlegge blir ikke det av og vi må løse mye av sommeren som om vi ikke bor sammen. Jeg synes det er kjipt og ønsker vel i grunn bare å leve alene så slipper jeg tro at vi kan finne felles løsninger på mine problemer/utfordringer. Skulle gjerne hatt bedre kommunikasjon, men innser vi nok aldri kommer dit uansett hvor mye jeg prater, forklarer osv osv. Kjipt å innse!

Hi

 

Anonymous poster hash: 3df01...2a1