Anonym bruker Skrevet 18. mai 2016 #1 Skrevet 18. mai 2016 Helt sykt, har vært sånn så lenge jeg kan huske.. Jeg håper at folk glemmer bursdagen min ol slik at jeg kan synes synd på meg selv.. 😳 Anonymous poster hash: cbb7d...dbe
Anonym bruker Skrevet 18. mai 2016 #2 Skrevet 18. mai 2016 Hver sin glede. Du høres grusomt usympatisk ut. Anonymous poster hash: 0b2f3...ed3
Anonym bruker Skrevet 18. mai 2016 #3 Skrevet 18. mai 2016 Altså, det kan faktisk være noe fra barndommen som medfører at du har det slik. Om det er at du opplevde å bli oversett/glemt som barn eller kanskje det går mer på at du hadde andre problemer som barn, så kan det tre frem på slikt vis, om du ikke husker det, så kan det være at du fortrenger noe, og dette er hjernen din sin måte å kompensere for det. Kan også være en mindre "feilkobling" fra før fødsel av eller noe, som utgjør dette. Påstanden over her at du høres usympatisk ut henger ikke på greip ut fra uttalelsen din her, du skriver ikke noe om hvordan du føler det om andre blir glemt og lignende.. Anonymous poster hash: 692dc...5a1
Anonym bruker Skrevet 18. mai 2016 #4 Skrevet 18. mai 2016 Da er du nøyaktig motsatt av meg. Jeg kan ikke fordra å verken synes synd på meg selv eller at andre synes synd på meg. Anonymous poster hash: f6822...7a6
Anonym bruker Skrevet 18. mai 2016 #5 Skrevet 18. mai 2016 Jeg er som deg ... Samtidig så avskyr ! Jeg at andre synest synd i meg! Men jeg har opplevd en del vonde ting og har det mye vondt med meg selv .. Er akkurat som om jeg er blitt så "vandt" til denne vonde følelsen og samtidig at jeg har en "grunn" til å ha det sånn.. At jeg faktisk "har" det vondt ! Visst du skjønner hva jeg mener? Kan det være sånn med deg? Å jeg må bare legge til at jeg er en meget sympatisk person! Den kommentaren der var bare flåsete 🙄 Anonymous poster hash: 1a0c4...66a
Anonym bruker Skrevet 18. mai 2016 #6 Skrevet 18. mai 2016 Jeg tenker også at alt er for en grunn. Jeg hadde ikke en lett oppvekst, den var full av manipulasjon og usikkerhet, og senere opplevde jeg at to familiemedlemmer ble drept innad i familien. Har PTSD og angst som følge av dette, og har flere år med depresjoner bak meg.. Går til behandling, men dette at jeg liker å synes synd på meg selv har jeg faktisk ikke nevnt ennå, da det er mange ting som har hatt høyere prioritering å snakke om. Men synes jo det er sykt selv.. Jeg går faktisk og ønsker at ingen skal huske bursdagen min.. Hi Anonymous poster hash: cbb7d...dbe
Anonym bruker Skrevet 18. mai 2016 #7 Skrevet 18. mai 2016 Jeg tenker også at alt er for en grunn. Jeg hadde ikke en lett oppvekst, den var full av manipulasjon og usikkerhet, og senere opplevde jeg at to familiemedlemmer ble drept innad i familien. Har PTSD og angst som følge av dette, og har flere år med depresjoner bak meg.. Går til behandling, men dette at jeg liker å synes synd på meg selv har jeg faktisk ikke nevnt ennå, da det er mange ting som har hatt høyere prioritering å snakke om. Men synes jo det er sykt selv.. Jeg går faktisk og ønsker at ingen skal huske bursdagen min.. Hi Anonymous poster hash: cbb7d...dbe Ta det opp i behandlingen din, for du trenger ikke ha det slik. Kan det være at det er blitt en form for "selvtrøst" for deg? På en litt omvendt, pussig måte. At du søkte i deg selv som liten og trøstet deg selv når det ble gjort stygge ting mot deg eller stygge ting skjedde og du ikke ble ivaretatt. At du på en måte finner trygghet når du synes synd i deg selv og dermed kan trøste deg selv? Altså, jeg aner ikke, det bare slo meg. Noe annet er jo det å begynne å tro at man fortjener å bli sett, men også det å tørre å bli sett. Når man blir glemt så slipper man også å bli sett, man får kanskje bekreftet et dårlig selvbilde som det kan føles skummelt å gå utenfor? Når man har opplevd mye fælt så er det jo også en form for trygghet i det å ikke bli sett. Fravær av oppmerksomhet kan også virke som en trygghet hvis man ellers var vant med negativ oppmerksomhet. Mulig jeg er helt på jordet! Bare tanker som slo meg. Men snakk med behandleren din og vær ærlig, da tror jeg du finner ut av ting. Jeg tror ikke det er sykt, jeg tror det er en naturlig forsvarsmekanisme av et eller annet slag som du har brukt. Uansett, lykke til videre Og gratulerer med dagen når den kommer - nå har du i hvert fall en gratulasjon Anonymous poster hash: 9a3d5...c44
Merdee Skrevet 18. mai 2016 #8 Skrevet 18. mai 2016 Jeg kan også synes litt synd på meg selv i blant HI, men jeg kan samtidig ikke tenke meg noe verre enn at andre skulle synes synd på meg. Fra andre ønsker jeg respekt, forståelse og å bli likt for den jeg er. Jeg kommer meg raskt ut av synes -synd -på- meg- selv- modusen, men jeg må alltid tillate meg å være litt i den før jeg er klar til å gå videre. Kanskje det å synes synd på seg selv er en slags form for egenomsorg som har en viktig funksjon?
Merdee Skrevet 18. mai 2016 #9 Skrevet 18. mai 2016 Jeg tenker også at alt er for en grunn. Jeg hadde ikke en lett oppvekst, den var full av manipulasjon og usikkerhet, og senere opplevde jeg at to familiemedlemmer ble drept innad i familien. Har PTSD og angst som følge av dette, og har flere år med depresjoner bak meg.. Går til behandling, men dette at jeg liker å synes synd på meg selv har jeg faktisk ikke nevnt ennå, da det er mange ting som har hatt høyere prioritering å snakke om. Men synes jo det er sykt selv.. Jeg går faktisk og ønsker at ingen skal huske bursdagen min.. Hi Anonymous poster hash: cbb7d...dbe Kan det tenkes at du er så vant til smerte og svik, og at den følelsen på et vis kjennes tryggere og mer gjenkjennelig ut for deg? Eller kanskje det er slik som en annen nevner lengre opp, at du ikke fikk den omsorgen og trøsten du hadde behøvd den gang, og at du nå lengter etter legitime anledninger der du uten dårlig samvittighet kan tillate deg å gi deg selv den sympatien og omsorgen du så inderlig behøver?
Anonym bruker Skrevet 19. mai 2016 #10 Skrevet 19. mai 2016 Jeg klarer ikke å plassere nøyaktig hva jeg "liker" ved det, jeg bare vet at jeg gjør det, og prøver å oppnå det. Men det kan vel høyst trolig knyttes til barndom og oppveksten sikkert.. Eller at jeg bare er sånn? 😧 Som flere av dere, så liker ikke jeg heller at andre synes synd på meg - jeg kunne ha brukt "storyen" min som har vært tøff for å få sympati hvis jeg ønsket, men det er ytterst få som i det hele tatt vet om den. Takk for svar iallefall Jeg skal snakke med behandleren om dette på neste time, det er jo veldig interessant iallefall.. Hi Anonymous poster hash: cbb7d...dbe
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå