Oppdragervold

[Anonym bruker]

Et omstridt ord, jeg vet, men er det noen her som har vokst opp med? Hvordan opplevde du det? Opplever du at det er knyttet mye tabu til det, både ifht at man ikke vil innrømme det som forelder og å si at man har opplevd det? Og hvor lett er det å ikke bruke samme oppdragermetode selv?

 

Spør av nysgjerrighet.

 

Anonymous poster hash: 3ab1e...a50

[Anonym bruker]

Hva er det? Bruke vold for å lære opp barn? Typ "*knyttneve* spis opp alt på tallerkenen!"?

 

Anonymous poster hash: 16121...7a4

[Anonym bruker]

 

Hva er det? Bruke vold for å lære opp barn? Typ "*knyttneve* spis opp alt på tallerkenen!"?

 

Anonymous poster hash: 16121...7a4 [/quote

 

Godt spørsmål. Hvis du gjør noe galt og ikke vil høre, vanker ørefik, smekk over fingrene, dra i øret feks? Knyttneve vil nok ikke komme i denne kategorien? Som sagt, veldig omstridt begrep.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3ab1e...a50

[Anonym bruker]

jeg er så gammel at jeg begynte i 1. klasse i 1974. jeg hadde gamle foreldre, de var 34 og 35 da jeg ble født. ikke så gammelt i dag - men på den tiden var folk i 30 årene gamle og satt.

 

min mor, som aldri har betraktet- eller satt spørsmålstegn ved oppdragelsen hun selv fikk, hadde en klokkeklar tro på at ris - særlig på rumpen - var veien å gå når det behøvdes korrigerende tiltak. særlig effektivt skulle dette være når hun på forhånd kunne opplyse at straffen ville avstedkomme straks far kom hjem fra jobb. da kunne min bror og jeg ha dette hengende over oss en hel dag. så dukket gamlingen opp og ble instruert om at vi skulle ha pryl. uten å stille spørsmål ved saken, effektuerte han straffen.

 

jeg har mange ganger spurt min mor hvilken læringverdi hun mente dette skulle ha. eneste svaret jeg får er at sånn vokste hun opp, og det var da ikke noen feil på måten hennes foreldre hadde oppdratt henne på.

 

ris, fik og juling var ikke vanlig blandt barna jeg vokste opp med. så for meg var det enkelt å se kontrastene og hvilke valg andre foreldre tok, og skjønne at mors type pedagogikk var både meningsløs og forkastelig.

 

det jeg lærte av å få ris, var at min far klapset hånden nær kjønnsorganet mitt. et overgrep i seg selv. og at det var et en til en forhold mellom ugjerning og straff. ris var prisen å betale ble jeg tatt for noe. av og til kunne ugjerningen være verd det.

 

det kunne ikke falle meg inn å benytte fysisk avstraffelse overfor mine egne barn. ikke har jeg hatt behov for å heve stemmen heller. å se barna og å være en trygg og tilgjengelig voksen som ikke fordømmer som det første jeg gjør, gir uendelig mye bedre resultater.

 

Anonymous poster hash: 7e60c...b2d

[Anonym bruker]

Jeg hadde på ingen måte en voldelig oppvekst, men begge mine foreldre mente at klaps på rumpa var greit mot unger som svarte frekt eller slo seg vrange. Ikke vondt, men så ydmykende at jeg fremdeles, mer enn 30 år etterpå, kjenner skammen brenne i magen når jeg tenkte på det. Nevnte en gang for moren min at klapsing av noe slag overhodet ikke forekommer i mine barns oppdragelse, og da svarte hun nesten litt hånlig at de få smekkene jeg hadde fått i oppveksten hadde jeg sannelig ikke tatt noen skade av. Og da forstod jeg hvor totalt blokkert fra innsikt i hvordan barn opplever noe voksne faktisk er. For henne var det nok ikke mer enn et helt overflatisk klask, for å markere at nok er nok. For meg var det så dypt ydmykende at jeg ikke orket at noen tok meg på rumpa før jeg var nesten 30. Mannen min prøvde en gang å klaske meg på rumpa på tull. Det gjør han nok aldri igjen.

Anonymous poster hash: 62aab...741

[Anonym bruker]

Jeg er for så vidt med på begrepet, men skiller da mellom instrumentell og impulsiv vold.

 

Jeg vokste opp med begge deler. Den impulsive volden fra en forelder opplevdes betydelig mer skremmende enn den instrumentelle ("du har gjort noe galt og dette er den logiske straffen") volden fra den andre forelderen, men ingen av delen kan sies å ha hatt noe fornuftig ved seg.

Anonymous poster hash: 11895...760

[Anonym bruker]

 

Jeg er for så vidt med på begrepet, men skiller da mellom instrumentell og impulsiv vold.

 

Jeg vokste opp med begge deler. Den impulsive volden fra en forelder opplevdes betydelig mer skremmende enn den instrumentelle ("du har gjort noe galt og dette er den logiske straffen") volden fra den andre forelderen, men ingen av delen kan sies å ha hatt noe fornuftig ved seg.

 

Anonymous poster hash: 11895...760

Takk for svar alle sammen. Instrumentel vold er et bedre begrep.

 

Anonymous poster hash: 3ab1e...a50

[Anonym bruker]

Jeg fikk ris på rompa to ganger. Den første gangen måtte jeg bli med opp i skogen og velge ut mitt eget bjørkeris (!!). Var ca 4 år.

Den andre gangen fikk jeg klaps på rompa med flat hånd.

 

Jeg husker jeg var rasende, ydmyket og følte meg maktesløs.

 

Jeg har aldri lagt hånd på mine barn, jeg har ikke tenkt tanken engang! Barn skal vokse opp med kjærlighet og reflekterende samtaler. Ikke frykt og vold. Krenkede barn blir syke voksne.

 

Anonymous poster hash: 01621...7bd

[Anonym bruker]

Jeg fikk noen få ørefiker i oppveksten.

 

Men for meg var den psykiske volden verst, med en mor som har narsissistisk personlighetsforstyrrelse. All kjeftingen, kritiseringen, og uforutsigbarheten. Hvordan hun brøt meg ned.

 

Sånne ting er vanskelig å forby og dokumentere, men er for meg mye verre enn "mild" fysisk vold som klaps/ørefik. Når det er sagt ville jeg aldri tydd til sistnevnte selv, da jeg ikke mener at det har noen plass i barneoppdragelse, at det absolutt ikke fører til noe positivt.

 

Likevel, psykisk vold er jævlig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6efed...fc5

[Anonym bruker]

Jeg fikk ris og ørefiker. Født sent på syttitallet, og hadde gamle foreldre. Husker fremdeles overraskelsen da jeg leste på en plakat hos helsesøster at vold mot barn faktisk var forbudt. Foreldrene mine var ellers svært lovlydige, min mor syklet for eksempel fem km tilbake til butikken i regnvær fordi hun hadde betalt en krone for lite for et frimerke.

Jeg tror ikke dette var forbundet med skam for dem, da de bare gjorde det de mente var riktig og nødvendig, men for meg var det stigmatiserende. Ingen av vennene mine ble, så vidt jeg vet, slått, og jeg har aldri fortalt det til noen. Jeg føler meg fortsatt preget av dette 30 år senere.

Nå har jeg selv fått fem barn. Normale, viltre, sjarmerende, rampete, snille, gode unger. Aldri en eneste gang i løpet av mine tolv år som mor har jeg vurdert fysisk avstraffelse. Jeg hater vold, og blir helt dårlig av å tenke på at barn blir slått. Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til foreldrene mine, selv om de nå har innsett at det de gjorde var galt. Jeg kan omgås dem, men vi får aldri noe nært og godt forhold.

 

En historie som har grepet meg er Astrid Lindgrens tale "Aldrig Våld" som hun holdt da hun vant Tyska Bokhandelns Fredspris" i 1978. Dere har sikkert hørt historien om gutten som ble sendt ut i skogen for å plukke ris som hans mor skulle bruke til å slå ham. Han fant ikke ris, men plukket i stedet en sten han mente ville gjøre samme nytte. Moren brøt sammen da han kom hjem, og satte stenen på hyllen som en påminnelse om at vold aldri er en løsning. Astrid Lindgren sammenlignet vold i hjemmet med terror og krig ute i verden, og gjorde en fantastisk jobb for barn.

 

Anonymous poster hash: 15e1f...918

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde på ingen måte en voldelig oppvekst, men begge mine foreldre mente at klaps på rumpa var greit mot unger som svarte frekt eller slo seg vrange. Ikke vondt, men så ydmykende at jeg fremdeles, mer enn 30 år etterpå, kjenner skammen brenne i magen når jeg tenkte på det. Nevnte en gang for moren min at klapsing av noe slag overhodet ikke forekommer i mine barns oppdragelse, og da svarte hun nesten litt hånlig at de få smekkene jeg hadde fått i oppveksten hadde jeg sannelig ikke tatt noen skade av. Og da forstod jeg hvor totalt blokkert fra innsikt i hvordan barn opplever noe voksne faktisk er. For henne var det nok ikke mer enn et helt overflatisk klask, for å markere at nok er nok. For meg var det så dypt ydmykende at jeg ikke orket at noen tok meg på rumpa før jeg var nesten 30. Mannen min prøvde en gang å klaske meg på rumpa på tull. Det gjør han nok aldri igjen.

 

Anonymous poster hash: 62aab...741

Så forferdelig å lese. Har du prøvd å forklare henne det nå i ettertid? Det virker som du har kommet langt. 💜

 

 

Anonymous poster hash: 13bc6...d0e

[Anonym bruker]

Har fått ris to gang, min søster en,- broen vår null. Knips på fingre når "nei" ikke ble hørt, var også vanlig, ble jeg fortalt..

 

"om du ikke hører etter får du ris",- var brukt en del, og vi visste hva det var og respekterte derfor som regel den "trussel". Var jo aldri redd for mine foreldre av den grunn,- og gjorde ting uten lov, noe oppdaget annet ikke,- men fikk aldri ris igjen...Kjeft,- derimot!

 

Det var mer ydmykende enn vondt å få ris og det var aldri snakk om å dra ned buksa! Og se på det som overgrep, i alle fall seksuelt overgrep, er for meg helt feil. Også for min søster.VI er født på  midten av 70-tallet,- (broren vår er en liten attpåklatt fra 80tallet og er nok derfor han aldri fikk oppleve ris heller. Man ble jo mer opplyst) og vet jo at de fleste av mine venner har oppelvd liknende "avstraffelser" i oppveksten. Ris en gang, kanskje to,- mer for å "Lære hva det er" for at de skulle kunne bruke det som "trussel" i forhold til en overhengende fare for at vi gjorde noe farlig eller veldig galt. Ingen av oss har gitt ris til våre barn, og ingen av oss har sett på det som overgrep, gått og fryktet våre foreldre eller blitt merket av dette.

 

Jeg synes det er supert at ris er forbudt i dag,- at også knips av fingre er det,- selv om jeg faktisk har gjort det selv. Når barna var så små at man var i tvil om de visste hva nei betydde,- eller når de begynte bli så stor at de skulle vite at kaffekoppen må få stå i ro, men velger, gang på gang å ikke høre på "nei";- ol. Ikke ofte, kan ikke huske at jeg gjorde det,- og jeg har spurt mine barn, og de har heller ingen erindringer om noe form for fysisk straff. Grunnen til at jeg mener det er bra at det er forbudt, er at det forhåpentligvis gjør terskelen for å si fra mye lavere. Hvis man ser "overdreven" knipsing, og fysisk makt brukt mot barn, og mistenker at det kan være verre bak lukkede dører, så kan faktisk det ene, lille knipset i seg selv være nok til å anmelde/si fra til noen som kan ta tak. Fordi det er ulovlig. Når man ser hvor høy terskel mange har for å si fra, eller for å vil innse og tro at barn kan lide hjemme, så skulle kanskje loven vært ENDA strenger. Bare det og heve stemmen skulle kanskje vært forbudt? Jeg vet ikke, vet bare at vi alle er litt for svake når det kommer til å gripe inn om vi ser/hører ting som er bekymringsverdig... Det er jo letter og melde fra om man har sett et lovbrudd, så hvis små, delvis uskyldige ting faktisk blir forbudt, så kan man bruke disse små hendelsene til å si fra om man tror det er mer bak...

 

Når jeg leser hvor mye noen av der "lider" av litt ris (skjønner at noen steder var det mer enn det altså, men ærli gtalt...) så er det nesten et under at det vokser opp normale barn rundt omkring andre steder i verden....Og at barn som virkelig er MISHANDLET kan vokse opp og bli helt normale mennesker, nærmeste uten traumer er vel en utopi hvis man skal reagere så mye i ettertid når man leser om at det ikke skulle ha skjedd....... Man skal være LITT forsiktig med og skrike offer i slike innlegg,- tenker jeg,- det finnes de der ute som har opplevd og opplever verre ting,- og ikke FÅR kalle seg offer eller blir trodd, eller bare må bo hjemme fordi det ikke er plass til de eller penger til og tilby de noe bedre......

Anonymous poster hash: 2a0f8...4b9

[Anonym bruker]

Så forferdelig å lese. Har du prøvd å forklare henne det nå i ettertid? Det virker som du har kommet langt.

 

 

Anonymous poster hash: 13bc6...d0e

 

 

Ja, jeg har forklart henne det, men jeg vet ikke om hun forstår det ordentlig. Hun har svart at hun ikke tror det er en vanlig reaksjon, men at det er synd at jeg opplevde det slik. Hun har kanskje rett - søsteren min ble også dasket, men tror ikke hun opplevde det på samme måten. Så henne bli dasket, da var hun kanskje to-tre år. Det synet har brent seg fast i meg, ser det tydelig fremdeles, mer enn 30 år etterpå. Føler dyp skam og fortvilelse over at jeg ikke kunne stoppe det. 

 

Jeg bærer ikke nag til foreldrene mine. De var vokst opp med verre reaksjoner, og var klare på at vi ikke skulle slås i oppveksten. Daskene på baken var for dem et slags punktum, end of discussen, nå er det nok. Tror overhodet ikke det falt dem inn at det kunne oppleves slik jeg gjorde det. Dette minner jeg meg selv på når jeg leser artikler som jeg synes er "overpedagogiske" og tar meg selv i å tenke at unger må da tåle litt! (Ikke ang. det å slå, men rundt grensesetting etc.) Vi vet virkelig ingen ting om hvordan barn opplever det vi sier og gjør. Deres verden er så liten, og det vi gjør får så stor plass. 

 

Anonymous poster hash: 62aab...741

[Pengetreet]

 

Har fått ris to gang, min søster en,- broen vår null. Knips på fingre når "nei" ikke ble hørt, var også vanlig, ble jeg fortalt..

 

"om du ikke hører etter får du ris",- var brukt en del, og vi visste hva det var og respekterte derfor som regel den "trussel". Var jo aldri redd for mine foreldre av den grunn,- og gjorde ting uten lov, noe oppdaget annet ikke,- men fikk aldri ris igjen...Kjeft,- derimot!

 

Det var mer ydmykende enn vondt å få ris og det var aldri snakk om å dra ned buksa! Og se på det som overgrep, i alle fall seksuelt overgrep, er for meg helt feil. Også for min søster.VI er født på  midten av 70-tallet,- (broren vår er en liten attpåklatt fra 80tallet og er nok derfor han aldri fikk oppleve ris heller. Man ble jo mer opplyst) og vet jo at de fleste av mine venner har oppelvd liknende "avstraffelser" i oppveksten. Ris en gang, kanskje to,- mer for å "Lære hva det er" for at de skulle kunne bruke det som "trussel" i forhold til en overhengende fare for at vi gjorde noe farlig eller veldig galt. Ingen av oss har gitt ris til våre barn, og ingen av oss har sett på det som overgrep, gått og fryktet våre foreldre eller blitt merket av dette.

 

Jeg synes det er supert at ris er forbudt i dag,- at også knips av fingre er det,- selv om jeg faktisk har gjort det selv. Når barna var så små at man var i tvil om de visste hva nei betydde,- eller når de begynte bli så stor at de skulle vite at kaffekoppen må få stå i ro, men velger, gang på gang å ikke høre på "nei";- ol. Ikke ofte, kan ikke huske at jeg gjorde det,- og jeg har spurt mine barn, og de har heller ingen erindringer om noe form for fysisk straff. Grunnen til at jeg mener det er bra at det er forbudt, er at det forhåpentligvis gjør terskelen for å si fra mye lavere. Hvis man ser "overdreven" knipsing, og fysisk makt brukt mot barn, og mistenker at det kan være verre bak lukkede dører, så kan faktisk det ene, lille knipset i seg selv være nok til å anmelde/si fra til noen som kan ta tak. Fordi det er ulovlig. Når man ser hvor høy terskel mange har for å si fra, eller for å vil innse og tro at barn kan lide hjemme, så skulle kanskje loven vært ENDA strenger. Bare det og heve stemmen skulle kanskje vært forbudt? Jeg vet ikke, vet bare at vi alle er litt for svake når det kommer til å gripe inn om vi ser/hører ting som er bekymringsverdig... Det er jo letter og melde fra om man har sett et lovbrudd, så hvis små, delvis uskyldige ting faktisk blir forbudt, så kan man bruke disse små hendelsene til å si fra om man tror det er mer bak...

 

Når jeg leser hvor mye noen av der "lider" av litt ris (skjønner at noen steder var det mer enn det altså, men ærli gtalt...) så er det nesten et under at det vokser opp normale barn rundt omkring andre steder i verden....Og at barn som virkelig er MISHANDLET kan vokse opp og bli helt normale mennesker, nærmeste uten traumer er vel en utopi hvis man skal reagere så mye i ettertid når man leser om at det ikke skulle ha skjedd....... Man skal være LITT forsiktig med og skrike offer i slike innlegg,- tenker jeg,- det finnes de der ute som har opplevd og opplever verre ting,- og ikke FÅR kalle seg offer eller blir trodd, eller bare må bo hjemme fordi det ikke er plass til de eller penger til og tilby de noe bedre......

 

Anonymous poster hash: 2a0f8...4b9

 

Beklager, men å gjøre det til en konkurranse om hvem som har det verst synes jeg er meningsløst. Det vil alltid være noen som har det verre, nesten uansett hva man opplever.  Det er tvert imot sunt og riktig å snakke om ting som har vært vanskelig. Det heler indre sår og stimulerer til refleksjon slik at man ikke gjør de samme feil selv.

 

Dessuten. Barn som har blitt oppdratt til at vold er en grei måte å løse konflikter på, vi ta denne holdningen med seg inn i voksenlivet dersom de ikke får mulighet til å se det fra en annen synsvinkel.

Det er bare å ta en titt rundt seg i verden, så ser man raskt sammenhengen.

Endret 19. mai 2016 av Pengetreet

[Anonym bruker]

Jeg skjønner begrepet oppdragende vold men for meg blir det helt feil bruk av ord. Det høres ut som om man rettferdiggjør volden når den blir brukt i oppdrager ånd.

 

Jeg tror absolutt ikke at spontan vold er mer skummelt eller skadelig for barn enn oppdragervold. Å hele tiden gå å være redd for hva som skal komme, vente på at straffen skal komme er jo utrolig skadelig for små barn. Å bli utsatt for vold fra nære omsorgspersoner handler kanskje ikke alltid om hvor fysisk vondt det er men hvor skadelig det er for små barns psykiske helse!

 

Anonymous poster hash: 0b3a8...948

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst med ris på rumpa, håndflate mot bar hud. Født tidlig på 80-tallet og fikk ris til jeg var 14. Siste gangen var det bare utrolig ydmykende og jeg ba spakt om å slippe å dra ned buksa.. Fikk streng beskjed om at den skulle av, og siden den gang har jeg ikke klart å se min far i øynene, jeg var jo tenåring! Det føltes som et overgrep(ja jeg vet det er et veldig ladet ord, som oftest innebærer annen kontakt enn ris på rumpa)

Kan fortsatt kjenne den vonde følelsen når man går hjem fra skolen og er redd for at foreldrene skal være hjemme tilfelle man har gjort noe galt.. Min far ler av det og skjønner ikke at det var galt. Jeg unnskylder ham med at han ble slått med belter og ble satt bort av moren sin. Han gjorde det han trodde var best for meg.

 

Anonymous poster hash: 8e53a...e70

[Anonym bruker]

Født på 80 tallet og oppvokst med ris på rumpa hvis jeg gjorde noe galt. Da var det flat hånd mot bar hud og det var skikkelig klask som gjorde vondt. Det resulterte i at jeg ble en litt smånervøs unge som var redd for å gjøre noe galt. Samtidig hadde jeg derimot veldig respekt for mine foreldre. Jeg har ikke tatt skade av dette utover i voksen alder, men det kunne ikke falt meg inn å straffe mine barn på denne måten.

 

Anonymous poster hash: 2551a...a39

[Anonym bruker]

Jeg gjorde utrolig mange rampestreker som barn, var viljesterk og kreativ. Kan huske at jeg ble forsøkt riset to ganger av min mor, men at jeg ble rasende og vred meg løs, så hun ikke fikk gjennomført det.

 

Selv kunne jeg aldri ha brukt vold i oppdragelsen, har ingen tro på at barna lærer noe av det. Å slå neven hardt i bordet, og si høyt at det er nok nå, det kan jeg derimot.

Anonymous poster hash: d6e67...a2d

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst med ris på rumpa, håndflate mot bar hud. Født tidlig på 80-tallet og fikk ris til jeg var 14. Siste gangen var det bare utrolig ydmykende og jeg ba spakt om å slippe å dra ned buksa.. Fikk streng beskjed om at den skulle av, og siden den gang har jeg ikke klart å se min far i øynene, jeg var jo tenåring! Det føltes som et overgrep(ja jeg vet det er et veldig ladet ord, som oftest innebærer annen kontakt enn ris på rumpa)

Kan fortsatt kjenne den vonde følelsen når man går hjem fra skolen og er redd for at foreldrene skal være hjemme tilfelle man har gjort noe galt.. Min far ler av det og skjønner ikke at det var galt. Jeg unnskylder ham med at han ble slått med belter og ble satt bort av moren sin. Han gjorde det han trodde var best for meg.

 

Anonymous poster hash: 8e53a...e70

 

Herregud  .

 

Slått som barn ble forresten moren min også....

 

Anonymous poster hash: d6e67...a2d