Vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Anonym bruker]

Har en baby på 7 mnd som er tidlig ute med alt. Sover lite og er veldig vanskelig å legge, må passes på hele tiden ellers er hun overalt. Fantastisk frøken, men som foreldre blir man naturligvis sliten etter lang tid uten søvn. Forholdet mellom meg og samboer går dårlig, det har det gjort siden hun var 2 mnd gammel. Jeg er sint fordi jeg mener han bidrar altfor lite og sutrer mye, mens han er sur fordi han ikke får nok oppmerksomhet av meg og fordi han er utslitt. Han jobber ca 2 dager i uka, jeg er student og hovedforsørger (betalt omskolering). Er for tiden hjemme i permisjon. Nå toppet det seg litt, igår ble jeg sendt til sykehuset i ambulanse med mistanke om slag. Ble akutt dårlig midt i frokosten og klarte ikke snakke eller gå. Veldig svimmel, kvalm og følte kroppen koblet seg fra hodet rett og slett. Ringte legevakt og ble hentet av ambulanse. Etter en stund på sykehuset kommer de frem til at jeg sannsynligvis er helt utmattet og gir meg beskjed om å holde meg helt i ro i minst 3 dager, null husarbeid og ha fokus på mat og søvn (gått ned 25 kg siste 6 mnd). Skal tilbake på sykehuset imorgen for flere tester. Omtrent med en gang jeg kommer hjem så forventer samboeren at jeg skal fortsette som før. Gjøre 90% av alt husarbeid og ta babyen. Jeg ordner oppvasken, setter på en klesmaskin og legger meg med henne for da blir jeg så dårlig at jeg klarer ikke være oppe lenger. Hun hyler i omtrent 2 timer før hun endelig sovner (sover i egen seng inntil vår, jeg lå og trøstet og bysset hele den tiden). Kl 01 inatt står jeg opp for å pumpe meg og gjøre klart til idag. På morgenen vekker samboer meg og ber meg stå opp med babyen fordi han har vondt i ryggen. Jeg gjør det, men han må komme å ta henne litt mens jeg pumper fordi hun krabber overalt og jeg har ikke rukket å barnesikre alt enda. Er så stressa og sliten at jeg sliter med å få ut melk, og da sitter samboeren i sofaen og sutrer, han er så sliten, har så vondt, er så trøtt, er du ferdig snart så jeg kan gå på do, bare sutring og gidder ikke trøste babyen som nå har rukket å bli trøtt. Jeg blir irritert, han har ikke engang spurt hvordan jeg har det, full fokus på seg selv som vanlig. 

 

Ender med at han hisser seg opp, roper til meg at jeg har gått for langt fordi jeg sa det hadde vært fint om han kunne tenke på noen andre enn seg selv innimellom og så stormer han inn på soverommet og slenger igjen døra. Skal ærlig innrømme at jeg ikke har mange gode følelser igjen når det kommer til han. For noen mnd siden ønsket jeg veldig sterkt å gå, noe jeg har vært åpen om, men alle rundt meg inkludert samlivsterapeuten vår og fastlegen vår ba meg om å vente fordi de mente han var deprimert. Jeg har siden den gang ordnet opp i problemene som han mente gjorde han deprimert og på meg virker han frisk og fin, bare lat og egoistisk. Jeg kommer i siste rekke, det kan jeg leve med normalt sett, men nå er jeg såpass dårlig at jeg ikke klarer å ta meg av alt selv. Jeg er redd jeg kommer til å bli innlagt på sykehuset dersom jeg ikke får slappet av litt snart. Jeg klarer ikke helt se hva jeg kan gjøre for å løse dette, jeg har så innmari lyst til å flytte fra han, men vi har for ikke lenge siden kjøpt oss hus vi flyttet inn i og jeg klarer ikke tanken på å sende datteren vår på samvær med han. 

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

[Anonym bruker]

Han jobber to dager i uka og er utslitt? Han bør ta seg en tur til legen.

 

Anonymous poster hash: 7fc88...4f9

[Anonym bruker]

Har du familie i nærheten som kan hjelpe? Enten så sender du ungen til slekta eller drar selv til slekta og lar han være alene med ungen så han må ta ansvar. Og fortell han hvordan du har det, sett dere ned og snakk når ungen sover, ikke ha tven på og mobiler i hendene. Nytter ikke det så gå fra han.

 

Anonymous poster hash: 5edb8...e36

[Anonym bruker]

Gå! Han sliter deg bare ennå mere ut slik han holder på. Du vil få mye mere overskudd når du har kun deg selv og ungen å fokusere på. Jenta er så stor nå at det sikkert kan være lurt å kutte ut pumpinga, det tar også mye tid og energi. Vet det, har gjort det selv. Ungen trenger ikke være med far på samvær ennå, la ting gå seg litt til. Brudd er tungt og vanskelig men noen ganger er det det eneste løsningen.

 

 

Anonymous poster hash: 5b6d3...6d9

[Anonym bruker]

Ja, han jobber maks 2 dager i uka og er utslitt. Han har diabetes og mener det er grunnen, for han gidder ikke ta medisinen sin hver dag og han hiver i seg sukker. Har prøvd det meste for å få han til å skjerpe seg, inkludert parterapi, men der fikk jeg beskjed om at de ikke kunne hjelpe oss før han fikk hjelp mot sin depresjon. Den depresjonen forsvant som dugg for solen straks jeg betalte all inkassogjelden hans og vi flyttet inn i nytt, stort hus. Han forstår virkelig ikke hvordan jeg har det, han klarer kun å se seg selv og sine behov og jeg klarer ærlig talt ikke å leve slik. Ingen av oss har familie her, men jeg vurderer å ta med meg barnet og fly hjem til min familie for å få litt hjelp. Vi har hatt utallige samtaler der vi prøver å ordne opp, men det varer bare en dag eller to maks så er det samme tralten. Han var en flott mann de første årene vi var sammen, men siste året har han bare blitt mer og mer egoistisk. Føler jeg vel og merke..

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

[Gjest Sommerfuggel]

Aller først; god bedring, hi! Håper du snart kommer deg på beina og føler deg bedre!

 

At HAN kan være deprimert, vet du, det kan du ikke ta hensyn til i din situasjon!

Når det går på helsa løs så må du bare sette deg selv først. Du skal være frisk nok til å klare å ta deg av/ta vare på deg selv og babyen, og det vil du ikke klare om du kjører deg selv helt i grøfta

 

At han ble sint da du ba ham tenke på andre innimellom også, det får være hans problem! Sannheten svir! En mann med respekt for seg selv behandler partneren med verdighet, omsorg og respekt. Han setter seg ikke ned og furter fordi partneren er syk og må ta det med ro!

 

Jeg ville virkelig revurdert hele forholdet om han ikke klarer å skjerpe seg. Du kan ikke leve sånn her, du kommer bare til å slite deg enda mer ut. For ikke bare har du en aktiv baby å ta deg av, men du skal også balansere hus, sur og lat mann og din egen helse i tillegg. Og snart er permisjonen over også. Det stopper seg selv til slutt. Noe det tydeligvis har gjort for deg nå

[Anonym bruker]

Gå! Han sliter deg bare ennå mere ut slik han holder på. Du vil få mye mere overskudd når du har kun deg selv og ungen å fokusere på. Jenta er så stor nå at det sikkert kan være lurt å kutte ut pumpinga, det tar også mye tid og energi. Vet det, har gjort det selv. Ungen trenger ikke være med far på samvær ennå, la ting gå seg litt til. Brudd er tungt og vanskelig men noen ganger er det det eneste løsningen.

 

 

Anonymous poster hash: 5b6d3...6d9

Jeg er så enig! Men hva gjør vi med huset..Og jeg har tatt opp lån for å betale inkassogjelda hans og er avhengig av å få tilbake de pengene ( ikke så altfor mye, "kun" 60 000). Så jeg har tenkt at jeg må prøve å holde ut til jeg har fått tilbake de pengene, mye av det vil jeg få nå de neste 3 mnd. Men samtidig så holder kroppen min på å ta kvelden, så jeg må få noe hjelp før den tid. Brudd med han blir neppe tungt, jeg er så innmari ferdig med den late tosken at det finnes ikke ord. Han viser med hvert fiber i kroppen at han kun bryr seg om seg selv, så det hadde vært himmelsk å bare få han bort. Han lager bare mye, mye mer arbeid for meg. Pumpinga må jeg nok gi meg på ja, holder på å trappe ned.

 

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

[Anonym bruker]

Da jeg spurte han idag om ikke han lurte på hvordan formen min var, mtp igår så sa han " Du fikk sove lenge igår, og jeg sa ingenting på det, men det er vel ikke bra nok". Nei, det er ikke bra nok at jeg får sove lenge 1-2 dager i mnd når situasjonen er som den er. Han sover lenge minst 5 dager i uka, og det er ikke greit. Hadde jeg bare funnet en rask løsning på huset og lånet jeg tok for hans del så hadde jeg gått fra han på sekundet. Jeg kan i verste fall be mamma komme hit og hjelpe, men er redd det vil gjøre situasjonen verre da hun sannsynligvis vil være relativt forbannet på samboeren min. Samtidig tror jeg ikke jeg klarer å ta fly hjem dit når jeg er så dårlig som jeg er, spesielt ikke med en vilter baby og alt utstyret vi trenger. Aaaaah, river meg litt i håret her..

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

[Anonym bruker]

Slutt å pump.

 

Ring dine foreldre og forklar situasjonen. Kan de komme til deg ellers så tar du babyen med deg og flyr hjem.

 

Du trenger ikke så mye utstyr. Litt klær til deg og baby, smokk og kanskje dyna. Ta med vogn og evt bilstol. Få en venninne til å hjelpe deg til flyplassen.

 

Du må ta ansvar for deg selv og babyen, så får typen din klare seg hjemme en stund.

 

Anonymous poster hash: 2556a...920

[Anonym bruker]

Slutt å pump.

 

Ring dine foreldre og forklar situasjonen. Kan de komme til deg ellers så tar du babyen med deg og flyr hjem.

 

Du trenger ikke så mye utstyr. Litt klær til deg og baby, smokk og kanskje dyna. Ta med vogn og evt bilstol. Få en venninne til å hjelpe deg til flyplassen.

 

Du må ta ansvar for deg selv og babyen, så får typen din klare seg hjemme en stund.

 

Anonymous poster hash: 2556a...920

Holder på å trappe ned pumpinga så jeg kan slutte, det tar litt tid fordi jeg sliter med tette melkeganger.

 

Mamma vet hvordan det ligger an og er villig til å komme hit, men jeg tror det er bedre at vi drar dit hvis jeg bare klarer flyturen. Problemet er at jeg er så svimmel at jeg sliter med å stå oppreist og da også å gå, så det er litt vanskelig. Men håper jo det bedre seg snart.

 

Jeg tar gjerne ansvar for meg og babyen, han kan bare forsvinne for min del, jeg vil bare finne løsninger på det praktiske. Med den oppførselen sin har han kvelt alle gode følelser jeg noen gang har hatt for han. Jeg må også vurdere hvor jeg evt skal bosette meg, her er vi nær far men langt unna alle som kan hjelpe meg. Flytter jeg dir jeg kommer fra har jeg mye familie, men da blir det vanskelig for far å ha noe særlig samvær. Jeg har tenkt at det beste var å bo nær far, men nå vet jeg ikke lenger. Datteren fortjener pappaen sin, men jeg vet ikke om jeg klarer alt alene hvis helsa svikter. 

 

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

[Zerill]

Da jeg spurte han idag om ikke han lurte på hvordan formen min var, mtp igår så sa han " Du fikk sove lenge igår, og jeg sa ingenting på det, men det er vel ikke bra nok". Nei, det er ikke bra nok at jeg får sove lenge 1-2 dager i mnd når situasjonen er som den er. Han sover lenge minst 5 dager i uka, og det er ikke greit. Hadde jeg bare funnet en rask løsning på huset og lånet jeg tok for hans del så hadde jeg gått fra han på sekundet. Jeg kan i verste fall be mamma komme hit og hjelpe, men er redd det vil gjøre situasjonen verre da hun sannsynligvis vil være relativt forbannet på samboeren min. Samtidig tror jeg ikke jeg klarer å ta fly hjem dit når jeg er så dårlig som jeg er, spesielt ikke med en vilter baby og alt utstyret vi trenger. Aaaaah, river meg litt i håret her.. Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

Vet du hva, hvis du uansett ønsker å gå fra ham på sikt så bør du be moren din om hjelp! Du trenger hjelp- han gir deg det ikke så du bør få det fra et annet sted før du kollapser (igjen...). Han har sikkert bare godt av å få høre noen sannhetens ord fra noen andre enn deg også. På en måte er det snilt da han får en ny mulighet til å skjerpe seg..

[Anonym bruker]

Vet du hva, hvis du uansett ønsker å gå fra ham på sikt så bør du be moren din om hjelp! Du trenger hjelp- han gir deg det ikke så du bør få det fra et annet sted før du kollapser (igjen...). Han har sikkert bare godt av å få høre noen sannhetens ord fra noen andre enn deg også. På en måte er det snilt da han får en ny mulighet til å skjerpe seg..

Ja, men vet ikke om det hjelper så mye at det blir full krig her hjemme. I tillegg har mamma nok å tenke på så har liksom ikke samvittighet til å be om hjelp heller, likevel så må noe gjøres for jeg er for dårlig til å klare dette alene akkurat nå. Forhåpentligvis kan jeg komme meg fort dersom jeg bare får litt hjelp noen dager. Jeg ønsker absolutt å gå fra han, jeg orker ikke leve slik og barnet mitt skal ikke måtte vokse opp med foreldre som hverken elsker eller respekterer hverandre. Jeg tenkte lenge at dette bare var hormoner etter fødselen osv, men herlighet, jeg er jo sammen med en tosk.

 

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

[Anonym bruker]

 

Holder på å trappe ned pumpinga så jeg kan slutte, det tar litt tid fordi jeg sliter med tette melkeganger.

 

Mamma vet hvordan det ligger an og er villig til å komme hit, men jeg tror det er bedre at vi drar dit hvis jeg bare klarer flyturen. Problemet er at jeg er så svimmel at jeg sliter med å stå oppreist og da også å gå, så det er litt vanskelig. Men håper jo det bedre seg snart.

 

Jeg tar gjerne ansvar for meg og babyen, han kan bare forsvinne for min del, jeg vil bare finne løsninger på det praktiske. Med den oppførselen sin har han kvelt alle gode følelser jeg noen gang har hatt for han. Jeg må også vurdere hvor jeg evt skal bosette meg, her er vi nær far men langt unna alle som kan hjelpe meg. Flytter jeg dir jeg kommer fra har jeg mye familie, men da blir det vanskelig for far å ha noe særlig samvær. Jeg har tenkt at det beste var å bo nær far, men nå vet jeg ikke lenger. Datteren fortjener pappaen sin, men jeg vet ikke om jeg klarer alt alene hvis helsa svikter.

 

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

Få din mor til å komme ned og hjelpe dere med flyet hjem til dem.

 

Han har fått sin sjanse og siden han ikke er voksen nok til å se alvoret så flytter du hjem der du har familie rundt deg. Han kan da flytte etter, om han vil bo nærme datteren sin, eller komme på samvær.

 

Anonymous poster hash: 2556a...920

[mamma_bergen]

Jeg er helt rystet over den "mannen" der! Få hjelp og dra derfra, du er syk! Du trenger hjelp og du trenger å hente deg inn igjen! Leser om mange idiotmenn her inne, men han der tar premien!

[nasse nøffen]

 

Ja, han jobber maks 2 dager i uka og er utslitt. Han har diabetes og mener det er grunnen, for han gidder ikke ta medisinen sin hver dag og han hiver i seg sukker. Har prøvd det meste for å få han til å skjerpe seg, inkludert parterapi, men der fikk jeg beskjed om at de ikke kunne hjelpe oss før han fikk hjelp mot sin depresjon. Den depresjonen forsvant som dugg for solen straks jeg betalte all inkassogjelden hans og vi flyttet inn i nytt, stort hus. Han forstår virkelig ikke hvordan jeg har det, han klarer kun å se seg selv og sine behov og jeg klarer ærlig talt ikke å leve slik. Ingen av oss har familie her, men jeg vurderer å ta med meg barnet og fly hjem til min familie for å få litt hjelp. Vi har hatt utallige samtaler der vi prøver å ordne opp, men det varer bare en dag eller to maks så er det samme tralten. Han var en flott mann de første årene vi var sammen, men siste året har han bare blitt mer og mer egoistisk. Føler jeg vel og merke..

 

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

 

 

Hvis han får hyperglykemi så er det ikke rart han føler seg syk! Han må jo ta sykdommen sin alvorlig. Hvorfor gjør han ikke det? Lykke til

[Anonym bruker]

Hiv ham ut, snakk med banken og legg en plan( om han bare jobber 2 dager i uka, bidrar han ikke mye uansett), få mamma ned til deg og få hvilte deg. Brudd er tungt også fordi det er så mye praktisk som skal ordnes. Det tar på, men vil alikevel gi deg energi fordi du vil kjenne at du gjør noe som virker for å bedre egen situasjon.

 

Anonymous poster hash: 5b6d3...6d9

[Anonym bruker]

Hva i alledager gjør at dere faller for slike folk?

Fatter ikke... Virkelig.

 

Dra bort på ferie. Dra ifra hus, mann og barn i noen dager. ( hvis det er forsvarlig ift barnet da)

 

Gud hjelpe meg for en mann, og for et liv.

 

 

Ønsker deg alt godt!

 

Anonymous poster hash: 34a90...986

[Anonym bruker]

Aner ikke hvorfor han driter i sykdommen sin, har prøvd det jeg kan å minne han på medisiner og hvor viktig det er. Han har nok ikke blitt syk nok enda til at han forstår alvoret dessverre. 

 

Skal sies at han var en flott mann de første årene vi var sammen, dette her eskalerte på slutten av graviditeten min og har bare blitt verre siden. De første årene var han litt lat, men så fantastiske på alle andre måter at det var ikke noe problem. Jeg har aldri møtt noen som har "sett" meg på den måten før og som jeg har vært så komfortabel med. Den mannen kunne jeg ofret alt for! Men så har han forandret personlighet. Han har blitt sur, tverr, egoistisk, hissig og aggressiv. Jeg har gitt han utallige sjanser, dratt han med i terapi, prøvd alt mulig inkl ordnet opp i hans personlige problemer og virkelig håpet å finne igjen den mannen han var før. Men han er visst ikke der mer. Og det er ufattelig trist, men sorgen over det tapet er jeg over for han har behandlet meg så dårlig i min mest sårbare periode av livet at det er ikke noe kjærlighet igjen. Nå må jeg bare finne en måte og komme meg videre på med minst mulig økonomisk tap for å sikre meg og barnet. Økonomisk tar han mer enn han gir, så det blir ikke store tapet der. Må bare bli kvitt huset og det lånet jeg tok ekstra for han. Så må jeg vurdere hva som er best for datteren vår etter det og avgjøre hvor vi skal bosette oss. Håper helsa mi kommer seg fort, vanligvis er jeg sterk og stødig, så det er fryktelig uvant å være "hjelpesløs" akkurat nå. Kan ikke engang kjøre til butikken. Har skypet med mamma nå og vi leter etter løsninger, hun kan ikke komme ned før i juli pga broren min som skal opereres sier hun, så da må vi se om vi finner en måte å få oss dit på istedet. Samboeren har endelig stått opp nå og later som ingenting, men jeg lot han høre meg på skype med mamma, så han er veldig klar over at jeg har fortalt hvordan situasjonen er. Mamma var faktisk overraskende støttende ovenfor han med "småbarnstida er så tøff, han er nok veldig sliten, han har vært gjennom mye osv". Jeg er langt på vei enig, men man behandler ikke de man liksom skal elske som dritt fordi om man har det tøft. Og han lever ett relativt bekymringsfritt liv nå, der jeg i min dumhet har ryddet opp i alle problemene hans. Han har hatt det tungt, men det har jeg og, likevel forventes det at jeg skal tåle mye, mye mer (og det gjør jeg heldigvis), men nå som jeg sier stopp og ber om hjelp så burde det tas alvorlig. Bah..Må ha en liten pause her nå, er helt på felgen etter skyping og skriving. Skal ta han med på sykehuset imårra og så får de gi han en preken, kanskje det går inn da.

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

[Anonym bruker]

Få din mor til å komme ned og hjelpe dere med flyet hjem til dem.

 

Han har fått sin sjanse og siden han ikke er voksen nok til å se alvoret så flytter du hjem der du har familie rundt deg. Han kan da flytte etter, om han vil bo nærme datteren sin, eller komme på samvær.

 

Anonymous poster hash: 2556a...920

Han kan ikke flytte siden han har ett annet barn her vi bor nå som også er her en god del på samvær, og jeg forstår selvfølgelig at han vil være nær henne. Derfor må jeg tenke godt gjennom dette, mitt barn skal jo gjerne få ett godt forhold til halvsøskenet sitt også. Jeg vil ikke være fæl og "ta barnet fra han", men å klare dette helt uten hjelp vet jeg ikke om går. Vi får se, skal snakke med familievernkontoret også og kanskje få litt veiledning.

 

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

[Anonym bruker]

 

Holder på å trappe ned pumpinga så jeg kan slutte, det tar litt tid fordi jeg sliter med tette melkeganger.

 

Mamma vet hvordan det ligger an og er villig til å komme hit, men jeg tror det er bedre at vi drar dit hvis jeg bare klarer flyturen. Problemet er at jeg er så svimmel at jeg sliter med å stå oppreist og da også å gå, så det er litt vanskelig. Men håper jo det bedre seg snart.

 

Jeg tar gjerne ansvar for meg og babyen, han kan bare forsvinne for min del, jeg vil bare finne løsninger på det praktiske. Med den oppførselen sin har han kvelt alle gode følelser jeg noen gang har hatt for han. Jeg må også vurdere hvor jeg evt skal bosette meg, her er vi nær far men langt unna alle som kan hjelpe meg. Flytter jeg dir jeg kommer fra har jeg mye familie, men da blir det vanskelig for far å ha noe særlig samvær. Jeg har tenkt at det beste var å bo nær far, men nå vet jeg ikke lenger. Datteren fortjener pappaen sin, men jeg vet ikke om jeg klarer alt alene hvis helsa svikter. 

 

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

 

 

Slik det er nå så har ikke datteren din særlig mye av pappaen sin. Og fortsetter du som nå så er det ikke sikkert hun vil ha mye av mammaen sin igjen heller.

 

Mannen din driter i helsa si. Har han diabetes og propper i seg sukker, holder et usunt kosthold og ikke tar medisiner, da er ikke spørsmålet om han blir sykere, men når. Han kan brått bli blind, hans inder organer kan svikte.

Dette er informasjon han må ha fått, men som han tydeligvis ikke vil forholde seg til.

Han er voksen, det er hans valg.

Ikke rart han sliter når han ikke tar hensyn til kroppen sin!

 

Men du har prøvd å hjelpe ham på alle måter, du kan ikke lenger ta ansvar for hans fysiske og psykiske helse når han ikke gjør noe for å ta vare på sin egen helse.

 

Jeg tror jeg hadde skremt ham litt i dag... han har vondt i ryggen... neste gang han sier noe om ryggen, si helt saklig: "ja, kanskje det er nyrene dine som er i ferd med å svikte fordi du ikke tar hensyn til diabetesen din." Jeg ville sagt det på vei ut av rommet, ville gått på do om så var for at han måtte dvele med den setningen.

For faktum er at han med sin diabetes som har gir blaffen i er i ferd med å kjøre seg selv i en altfor tidlig grav eller alvorlig sykdom. Men det er ikke synd i ham, for hvis han ikke greier å takle det er det han selv som må innrømme det og søke hjelp slik at han greier å takle det.

 

Nå er han bare en belastning.

 

Ja, det er tøft i småbarnsperioden, men det er ikke der dette problemet ligger. Her ligger problemet i at mannen nekter å ta innover seg at han har en alvorlig kronisk sykdom og nekter å følge opp behandling for det.

Klassisk tidlige symptom på ubehandlet eller dårlig behandlet diabetes er å være trøtt og sliten,

 

Jeg tror du må se på mannen som en person med alkoholproblemer og behandle ham deretter. Disse nekter som regel å innrømme at de har problem, de skylder gjerne på omgivelsene (er jo ikke noe rart jeg drikker så sur som du er...), siden de ikke vil innrømme at de har et problem så nekter de også å slutte med alkoholen og få hjelp når de ikke greier å styre alkoholforbruket sitt. Hvis en person med et alkoholproblem innrømmer problemene sine og er villig til å ta imot hjelp og jobbe seg gjennom problemene, da kan man stå ved denne personens side og støtte ham. Men om han ikke vil gjøre det, da vil det å bli hos ham og hjelpe ham med problemene alkoholforbruker medfører, være det samme som å være medavhengig. Dvs. man gjør det mulig for den med alkoholproblem å fortsette å drikke fordi han får hjelp til å løse problemene og skjule det for omverdenen.

Om du ikke har hørt om medavhengighet så les deg opp på det. Dessverre er det nemlig slik også med andre sykdommer noen ganger. Ved å ikke ta ansvar for egen helse når de har en alvorlig diagnose, men omgivelsene likevel bare fortsetter å hjelpe uten å sette foten ned, da får også disse mulighet til å fortsette å ødelegge helsen sin.

Jeg sier ikke med det at dette er din skyld, Hi! På ingen måte!!! Men jeg tror du vil kjenne deg igjen i ganske mye når det kommer til medavhengighet. Du har gjort alt det riktige, du har støttet mannen, du har oppmuntret ham til å ta ansvar for helsen sin, du har minnet ham på medisinene, du har tatt hovedansvaret for oppgaver i hjemmet når han har vært for sliten (og lat fordi han vet du ordner opp), du har til og med ordnet opp i hans økonomi.

Det du har gjort er naturlig å gjøre når man er glad i noen. Og som regel vil en slik enorm støtte være med på å få personen til å greie å ta tak i egen helse, og å søke hjelp av fagfolk om det også trengs.

Men din mann er som alkoholikeren - han bruker hjelpen din for å holde ut litt lenger. Han må ikke ta ansvar for noe, for han vet du tar ansvar.

Da er det ikke noe mer du kan gjøre.

 

Om du flytter fra ham så vil han måtte ta tak i livet sitt selv - eller han tar følgene av det at han velger å ikke gjøre det.

Jeg er ikke i tvil om at mannen din trenger langvarig og tett oppfølging av de som følger hans diabetes, og at han også trenger langvarig støtte fra psykolog for å lære seg å takle sykdommen sin. Men han må ville det selv, og han må gjøre jobben selv.

 

Jeg tror du må fokusere på det aller viktigste for deg her og nå. Ditt fokus må være egen helse slik at du ikke knekker enda mer sammen. Din kropp har gitt og gir deg kraftige advarsler om at NÅ må du høre på den. Du vet at mannen ikke tar ansvar, du vet han ikke vil ta ansvar om du bryter sammen. Dermed må du sikre deg selv.

Når man er så langt nede fysisk som du er nå, Hi, da trenger man tid til å komme seg igjen. Derfor synes jeg du skal flytte dit du har dine nærmeste, der hvor du kan få støtte og hjelp, der hvor du kan være en best mulig mor.

Det at du flytter dit nå, det betyr jo ikke at du ikke kan flytte nærmere far igjen om få år. Men her og nå må ditt fokus være på din egen helse, og hva som vil være best for deg slik at du kan være en best mulig mor. Alt annet er egentlig ganske uvesentlig nå.

Jeg tror du kan redusere noe av stresset ditt rundt tankene om dette om du innser akkurat dette. Tar du en bestemmelse om at du skal flytte, da tror jeg du vil bli litt lettere - selv om det er mye praktisk som må ordnes. Men ofte er det mentale stresset størst frem til det punktet at man tar en endelig bestemmelse.

Du kan ikke ta hensyn til mannen lenger, for han tar ikke en gang hensyn til seg selv eller ansvar for seg selv. Det er ikke lenger ditt ansvar. Da må fokuset være på hva som er best for din datter og deg. Ikke noe annet.

 

Synes det er fornuftig at du tar ham med på sykehuset i morgen! Der tror jeg at jeg ville vært så dristig at jeg også sa rett ut til legene at et av hovedproblemene er at han, fordi han ikke tar hensyn til sin diabetesdiagnose, men spiser masse sukker og ikke medisinerer seg, heller ikke har overskudd til å bidra hjemme.

Sier du noe slikt så vil det komme bardust på mannen, men da blir han også stilt ansikt til ansikt med hva han holder på med, og han må ta ansvar for det overfor legene. Kanskje kan en slik oppvåkning ha en virkning? Pr. i dag har du ikke noe å tape på det!

 

Neste gang du snakker med din mor så synes jeg du skal si veldig rett ut til henne at problemene dere har i stor grad kommer av at mannen din ikke vil ta hensyn til og ansvar for sin egen alvorlige sykdom. Hadde han tatt det ansvaret så ville han ha hatt en helt annen fysisk og psykisk helse enn det han har, han hadde hatt overskudd til å være pappa og ta sin del av oppgavene og være en støttende partner. Fortell moren din at du har forsøkt å støtte ham i årevis når det kommer til sykdommen, men at du ikke lenger kan ta ansvar for det så lenge mannen selv ikke vil.

Av og til trenger andre å høre ting så rett ut for å forstå situasjonen. Hvis ikke er det altfor lett å skylde på at det du og mannen nå går gjennom bare er den typiske småbarnsfella, og det verste første året osv. Og en slik holdning er grei i andre tilfeller, men her er det ikke det som er hovedproblemet - det er bare symptomet på at mannen ikke tar noe ansvar for sitt eget liv eller helse. Om familien din ser dette så kan det hende de også vil forstå enda bedre hvor alvorlig situasjonen er.

 

Ta vare på deg selv som best du kan oppi dette! <3

 

Anonymous poster hash: fde70...fee

[Anonym bruker]

 

Han kan ikke flytte siden han har ett annet barn her vi bor nå som også er her en god del på samvær, og jeg forstår selvfølgelig at han vil være nær henne. Derfor må jeg tenke godt gjennom dette, mitt barn skal jo gjerne få ett godt forhold til halvsøskenet sitt også. Jeg vil ikke være fæl og "ta barnet fra han", men å klare dette helt uten hjelp vet jeg ikke om går. Vi får se, skal snakke med familievernkontoret også og kanskje få litt veiledning.

 

Anonymous poster hash: 8c8ba...4cd

 

 

Selv om du flytter og tar barnet med deg så er det ikke du som tar fra ham barnet, Hi.

Det er han selv som tar fra seg selv muligheten til å være nær barnet, det er han selv som, fordi han ikke tar vare på seg selv, fraskriver seg ansvaret for barnet.

Godt mulig han er veldig glad i både deg og barnet, men det er ikke nok så lenge han ikke kan og vil ta ansvar for seg selv, enda mindre sitt barn.

 

Når han velger ikke å ta hensyn til sin diagnose, da er det han som velger bort både deg og barnet sitt :/

 

Anonymous poster hash: fde70...fee