Støtte for pårørende - for sent?

[Anonym bruker]

I Norge er det slik at man ikke kan sykemeldes om man ikke er syk selv. Selvsagt forståelig det, men jeg synes det er to grupper det mangles tilbud til.

Den ene gruppen er mennesker i sorg. Disse må få en psykisk diagnose på en sorgreaksjon som er naturlig når man sørger. Den sørgende er jo ikke syk, men sørger. Har man i tillegg mistet noen uten at det var en større katastrofe er det også ofte vanskelig å få hjelp da ingenting er automatisk og man må oppsøke mye selv (som man ikke nødvendigvis har krefter til når man trenger hjelpen som mest)

Den andre gruppen er pårørende med stor belastning. I noen tilfeller er det mulig å få pleiepenger eller permisjon fra jobben, men i mange situasjoner er det ingen tilbud. Ettersom pårørende er veldig glad i den/de de er pårørende til som trenger hjelp er det ofte en dobbel belastning; både en sorg/bekymring over situasjonen og problemer med at tiden ikke trekker til. Tidligere var det mulig å få husmor-vikar slik at man fikk en mindre belastning hjemme - nå skal det mye mer til for den type hjelp (om den eksisterer i kommunen). Man må ofte i tillegg bruke mye tid og krefter på å søke om og kjempe for rettigheter den syke har som igjen stjeler tid man ikke har.

Er man i jobb, har en syk partner, syke foreldre, små barn så strekker man seg gjerne så langt at man ender opp med å gå i veggen. Noe som ikke bare går ut over jobben, men går utover alle de rundt som var avhengig av hjelpen til den pårørende. Er man ført utbrent bruker man mye lengre tid tilbake (om man i det hele tatt klarer det) enn om man hadde hatt en mulighet til å forebygge. Men i slike tilfeller finnes det ingen forebyggingstiltak. 

Er det bare meg som synes at disse gruppene mangler tilbud?     

Anonymous poster hash: 4f9a6...434

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig i at disse gruppene mangler tilbud!

 

Jeg ser også at som singel og uten særlig nettverk pga. flytting og familiesituasjon (og uten barn) så har jeg mindre rettigheter når jeg har falt utenfor arbeidslivet og falt mellom to stoler i systemet. Det er mange hull i systemet, og selv om det høres fint ut på papiret så fungerer det dessverre ikke for alle i praksis. Jeg er blitt fortalt rett ut av offentlig saksbehandler at som singel uten barn så er jeg ikke noe verdt, og derfor vil jeg heller ikke bli prioritert. Har man da så dårlig råd at man ikke har råd til "fri" rettshjelp, da kommer man ingen vei med systemet, selv når de helt klart har brutt lovverket. Til og med i helsevesenet har jeg møtt samme holdning, jeg er ikke av noen verdi så lenge jeg ikke har barn eller mann - og ja, det var en overlege som sa det også. Eller som han sa "det er vel ikke så farlig for deg om du ikke finner ut av ting så fort, du som ikke har noen som er avhengig av deg".

 

 

En annen gruppe er eldre personer som begynner å få demens eller Alzheimers og som bor alene. Selv om disse kan ha pårørende (som du nevnte i din andre gruppe), så er det skammelig hvordan kommunene gjemmer seg bak det at de hevder de ikke kan hjelpe personer som selv ikke vil ta imot hjelp, og gjemmer seg bak argumentet at de er myndige. Likevel er svært mange av disse eldre så dårlig at de ikke er i stand til å vurdere egen helsetilstand, de forstår ikke at det trenger hjelp og kan også være en fare for seg selv og andre. Men kommunene sparer penger ved å argumentere som de gjør. Her burde det vært et eget eldreombud eller lignende i hver kommune, for det er store mørketall i denne gruppen som lider stort. De pårørende sliter seg ut som du sier, og sliter seg gjerne også ut i kampen for å skaffe sine eldre hjelp - ofte en fånyttes kamp i mange kommuner. De eldre får ikke den medisinske behandlingen eller oppfølgingen fysisk/psykisk/praktisk som de trenger, og mange av de pårørende blir syke i prosessen som du sier.

 

Så det er mange grupper det ikke finnes gode nok tilbud for, dessverre.

 

Noe av det store problemet er at det ikke prioriteres nok penger til forebygging på mange nok områder. Det første som nedprioriteres er som regel forebygging, noe som i lengden fører til at vi ikke vil greie å gi alle det tilbudet de trenger.

Anonymous poster hash: d850b...130

[Anonym bruker]

 

Jeg er helt enig i at disse gruppene mangler tilbud!

 

Jeg ser også at som singel og uten særlig nettverk pga. flytting og familiesituasjon (og uten barn) så har jeg mindre rettigheter når jeg har falt utenfor arbeidslivet og falt mellom to stoler i systemet. Det er mange hull i systemet, og selv om det høres fint ut på papiret så fungerer det dessverre ikke for alle i praksis. Jeg er blitt fortalt rett ut av offentlig saksbehandler at som singel uten barn så er jeg ikke noe verdt, og derfor vil jeg heller ikke bli prioritert. Har man da så dårlig råd at man ikke har råd til "fri" rettshjelp, da kommer man ingen vei med systemet, selv når de helt klart har brutt lovverket. Til og med i helsevesenet har jeg møtt samme holdning, jeg er ikke av noen verdi så lenge jeg ikke har barn eller mann - og ja, det var en overlege som sa det også. Eller som han sa "det er vel ikke så farlig for deg om du ikke finner ut av ting så fort, du som ikke har noen som er avhengig av deg".

 

 

En annen gruppe er eldre personer som begynner å få demens eller Alzheimers og som bor alene. Selv om disse kan ha pårørende (som du nevnte i din andre gruppe), så er det skammelig hvordan kommunene gjemmer seg bak det at de hevder de ikke kan hjelpe personer som selv ikke vil ta imot hjelp, og gjemmer seg bak argumentet at de er myndige. Likevel er svært mange av disse eldre så dårlig at de ikke er i stand til å vurdere egen helsetilstand, de forstår ikke at det trenger hjelp og kan også være en fare for seg selv og andre. Men kommunene sparer penger ved å argumentere som de gjør. Her burde det vært et eget eldreombud eller lignende i hver kommune, for det er store mørketall i denne gruppen som lider stort. De pårørende sliter seg ut som du sier, og sliter seg gjerne også ut i kampen for å skaffe sine eldre hjelp - ofte en fånyttes kamp i mange kommuner. De eldre får ikke den medisinske behandlingen eller oppfølgingen fysisk/psykisk/praktisk som de trenger, og mange av de pårørende blir syke i prosessen som du sier.

 

Så det er mange grupper det ikke finnes gode nok tilbud for, dessverre.

 

Noe av det store problemet er at det ikke prioriteres nok penger til forebygging på mange nok områder. Det første som nedprioriteres er som regel forebygging, noe som i lengden fører til at vi ikke vil greie å gi alle det tilbudet de trenger.

 

Anonymous poster hash: d850b...130

Tviler veldig sterkt på at du snakker sant når du sier at en som jobber i det offentlige har brukt ordene " du er ikke verdt noe ". Du virker som du heller graver deg ned og basker deg i offerrollen, enn å ta noe som helst tak.

 

Anonymous poster hash: d847d...c73