Mobbing og null toleranse

[Anonym bruker]

Jeg har en 3. klassing, og en 4. klassing. I feltet her hos oss bor det en 4. klassing og en 3. klassing som mobber og plager på andre barn. Våre går klar for de er jo nabo venner, og vi kjenner de godt, de leker en del på fritiden, men de henger ikke sammen på skolen noen av de. Disse to nabo barna, (ulike familier) gjør skolehverdagen til andre barn til et sant helvette. 

Jeg har nå bestemt oss for at vi faktisk skal ta avstand fra disse barna, og vise tydelig at det ikke nytter å komme inn i vår hage å spise is, eller komme til oss på gaming maraton med kos og chips, når de er så stygge med andre barn. 

Jeg har snakket med barna, og sagt at de må slutte å mobbe andre, for det er ikke greit i det hele tatt. Den ene av de har en familie som ikke bryr seg stort, type kommer ut tildlig på dagen, og går hjem sent på kvelden, foreldre som ikke følger opp fritidsaktiviteter, skole eller annet. 
Den andre familien, bare lukker øynene for at eget barn gjør noe som helst galt, og forsvarer sitt avkom med nebb og klør. 


Jeg har kommet til at de barna som blir plaget faktisk trenger at de andre barna og familiene tar avstand, at det aldri vil ta slutt om de får fortsette å styre skolegården med frykt. 

Jeg har dessuten kommet til at jeg vil ikke vise mine barn at det er greit at folk er slemme, så lenge de bare er slemme mot andre enn seg selv. 

Nå har det nettopp vært en stor voldelig mobbe episode på skolen, der disse to var sentrale. 


Problemet er jo bare at jeg vet at særlig den ene av de ikke har det så veldig bra hjemme, og at egentlig er disse barna ganske små, og kan ikke helt bli gjort ansvarlig for sine handlinger. De er begge 9 år. 


Hvordan kan man ellers få til null toleransen, om man åpner for vennskap med seg selv, eller egne barn så lenge det ikke er de som lider? 
Hvordan kan man få til null toleransen om man ved å ikke ta avstand fra den type oppførsel, ved å egentlig akseptere? 


Dette kom nylig på spissen da en gjest ho oss, måtte hentes hjem fordi disse ungene også kom. 


Tips tas i mot med TAKK. 

Anonymous poster hash: a5ca7...041

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt en prat med de. Alle barna sammen. Jeg ville IKKE holdt de utenfor da situasjonen slik du beskriver om hjemmeforhold gjør at jeg tenker de trenger en trygg voksenperson som kan påvirke de positivt. Jeg ville tatt opp mobbing generelt og pratet om hvor feil det er.

Jeg ville pratet om det MASSE.

Så ville jeg gitt det litt tid og heller tatt det opp direkte med mobberne om det skjer nye episoder. Da ville jeg vært tøffere og sagt jeg vet dere har deltatt på mobbing og slik oppførsel vil ikke du ha på barn som koser seg hjemme hos oss. Jeg ville også forsøkt å snakke med de på tomannshånd.

Jeg ville ikke gitt de opp og utestengt de umiddelbart. Gi de en sjanse til å endre adferd ved å påvirke de positivt.

 

 

Anonymous poster hash: ef456...93f

[Anonym bruker]

Hvis ungene ikke har det bra hjemme, og det mangler foreldreoppfølging, så er faktisk barnevernet rett instans her. De trenger jo tydelig veiledning og en oppstrammer, disse foreldrene. Jeg hadde ikke nølt.

Anonymous poster hash: 138db...c81

[Anonym bruker]

 

Hvis ungene ikke har det bra hjemme, og det mangler foreldreoppfølging, så er faktisk barnevernet rett instans her. De trenger jo tydelig veiledning og en oppstrammer, disse foreldrene. Jeg hadde ikke nølt.

 

Anonymous poster hash: 138db...c81

Enig med siste taler. Jeg mener også at du har en unik mulighet til å faktisk prate med disse gutta. Gjør det!! Det dummeste du kan gjøre, er å bare stenge dem ute uten videre forklaring. Da ber du ihvertfall om bråk for dine egne barn...

Lykke til.

 

 

Anonymous poster hash: a36e9...cea

[Yellow Brick Road]

Jeg ser godt hva du mener og jeg er delvis enig med deg.  Erfaringen er bare at utestengelse i seg selv ikke nødvendigvis hjelper. Jeg ville ha tatt en skikkelig prat med ungene, en og en, og gitt dem klare kjøreregler på hvordan de oppfører seg mot andre barn, både i mitt hus og utenfor mitt hus.  Og jeg ville ha gitt dem klar beskjed om at om dette ikke tar slutt, får de ikke lov til å leke med mine barn, selv om de ikke plager dem.  Etter skjenneprekenen, ville jeg vridd det over til hva de kan gjøre for å ikke plage / være slemme mot andre barn.  Hva kan de gjøre selv og hva kan de voksne hjelpe dem med når de får lyst til å være slemme mot andre? Hva er det som skjer når før de mobber?  (Til en voksen ville vi kanskje spurt "Hvorfor" men det gir ofte dårlige resultater med barn)

 

Så ville jeg ha avsluttet med at jeg heretter forventet at de oppførte seg ordentlig og at neste steg var at de ikke får komme å leke. Deretter ville jeg ha gitt foreldrene den samme beskjeden, bestemt, men ikke sint og uhøflig.  Og jeg ville nok har gitt skolen beskjed også.  Disse ungene kan se ut til å mangle en fast og bestemt, men likevel omsorgsfull voksenperson.  Jeg ville ha prøvd å være det, selv om jeg måtte svelge noen kameler.  Å bare stenge dem ute, vil antageligvis i bestefall gi en kortvarig løsning.  Vi har alle ansvar for ungene rundt oss.

[Anonym bruker]

Skole og vedtak, og barnevern er involvert i alle fall for det ene barnet, det vet jeg.
Det hjelper ikke, dette har pågått over lang tid. Jeg har som sagt også snakket med barna om dette. Mine barn har jo lyst å fortsette å leke med "vennene" sine, de har det jo nokså greit sammen. 
Jeg har derimot det siste halvåret sett mye negativ adferd hjemme, før var dette hovedsaklig knyttet til skoletiden, og felles arenaer for klassene på fritiden. Jeg har merket at de sier meg i mot når jeg korrigerer for oppførsel, som å slenge ispapirene sine i oppkkjørselen, tråkke i sofaen etc. 


Jeg vil jo snakke med de igjen, om det ikke blir bedring, og også med foreldrene deres.
Det sitter langt inne å gjøre dette, men jeg ser ikke et alternativ. Jeg vil ikke at mine barn skal tenke det er OK å være venner med bøller, men at de må aktivt vise avstand helt til oppførselen deres har endret seg. 

Det er så lett å si at en har null toleranse mot mobbing, men å ikke gjøre noe aktivt når det faktisk kommer på spissen. 
For mine barn er det jo et gode at disse går inn og ut dørene hos oss, det beskytter nok MINE barn mot mobbingen disse gjør på skolen. Det er også enkelt å ta det valget om ikke å ta avstand frå små barn, samme hvilken adferd de viser, for det er jo noe feil også med det. 

Satt på spissen blir det jo litt sånn, at det er greit å henge med nynazister, for jeg er jo hvit, og om de gir "svartinger" juling i helgene, så er det jo greie folk, de hjalp meg med bilen, og skiftet startmotor for meg uten at det kostet meg noe. 

Jeg er i det tenkende hjørnet i dag. Føler jeg må ta noen prinsippielle valg, og det er ikke lett. 

Anonymous poster hash: a5ca7...041

[Yellow Brick Road]

Problemer med barn med enkelte diagnoser eller som har vært utsatt for forskjellige former for omsorgsvikt eller annen svikt i hjemmet, er jo at de ofte, for å si det litt sleivete, mangler noen filtre (det finnes en langt mer komplisert forklaring enn det) som gjør at de ikke reagerer som andre barn og da er det forferdelig vanskelig å nå inn til dem og vanlige oppdragelsesmetoder virker i bestefall i ikke, i verste fall helt mot sin hensikt.  Og når da foreldrene ikke vil / kan / orker å komme på banen og skolen og andre er bundet av taushetsplikten er det neimen ikke lett å vite hva man skal gjøre.  For det er som du sier, det går en grense for hva man skal finne seg si både på egne vegne og andres vegne.  Og det er begrenset hva man kan gjøre.

 

Taushetsplikten er en beskyttelse, men den er jammen meg en trussel for barna også.  For min erfaring er at det er utrolig hva andre barn finner seg i, forstår og er villige til å hjelpe til med om de bare vet litt om hvorfor Emma og Emil oppfører seg som de gjør.  Og vi voksne rundt disse barna kunne fått gode hjelpemidler om noen bare lærte oss dem.

 

Lykke til. Eksemplet ditt med nynazister er forresten kjempebra.  Selv om det kanskje er vanskeligere med barn som ikke har tatt noe bevisst valg om å bli "nynazist" og heller ikke kan velge å ikke være det lenger.

[Anonym bruker]

Som en skriver over her er det barnevernet som er rette instans her. Jeg regner med det har vært dialog med skolen? Uansett tror jeg at jeg ville meldt fra på eget initiativ.

 

Anonymous poster hash: 4c9de...fbe

[Anonym bruker]

Jeg ser at du skriver at bv allerede er inni bildet, men jeg ville sendt en melding til. Bv legger (bevisst og ubevisst) stor vekt på meldinger. Jo fler de får, jo mer alvorlig tar de det. Bv blir ofte kritisert for å gå inn med for "små" tiltak (kalt minste inngripens prinsipp), og flere meldinger kan være det som er nødvendig for å få i gang større tiltak som faktisk kan hjelpe barnet.

 

Anonymous poster hash: 4c9de...fbe

[Anonym bruker]

godt mulig det ikke har hjelpet så mye til nå med barnevernet men om ingen melder fra når barnet oppfører seg sånn så vet jo ikke heller barnevernet nødvendigvis hvor stort problemet egentlig er.

Om du går til barnevernet så får de mer press på seg ar noe MÅ gjøres.

 

Søsteren min hadde også med barnevernet å gjøre,å hun hadde ett barn som utagerte veldig mot andre barn osv.

Hun fikk heller ikke så mye hjelp før det var en mor som sendte beskymringmelding til barnevernet pga barnet sin oppførsel.

 

Anonymous poster hash: 3109a...c2e