Mamma døde da jeg var 2 år....og

[Anonym bruker]

Jeg husker henne selvsagt ikke. Tror jeg. Men jeg sørger over henne, eller savnet etter henne er kjempe stort selv om jeg har blitt 28 år. Merkedager og høytider, barna mine osv. Jeg har vokst opp med pappa og en stemor som aldri egentlig har akseptert meg.

 

Føler at ingen skjønner sorgen eller savnet etter mamma siden jeg aldri ble kjent med henne, husker henne osv...

 

Noen i samme situasjon?

 

Anonymous poster hash: 62687...2b0

[Anonym bruker]

Du savner en morsfigur.

Trist. Mange klemmer

 

Anonymous poster hash: f9adf...22f

[Anonym bruker]

Det er da ikke vanskelig å forstå.

 

Selv om du ikke savner henne samme måte som du ville gjort om du var eldre da hun døde og du hadde blitt bedre kjent med henne så har du jo et sorg og et savn etter en morsfigur i livet ditt. Det er ikke vanskelig å forstå at du savner en mamma som er der for deg i alle livets opp og nedturer, en mormor du kan dele gleden over barna dine med osv.

 

Jeg er ikke i samme situasjon som deg, for jeg har en mamma. Men min mamma er psykisk syk og har mer enn nok med seg selv og viser null interesse for meg og mitt liv, null initiativ overfor barnebarn osv. Jeg savner en mamma som bryr seg og som ønsker å ta del i livet mitt, men mamma lever og jeg er absolutt glad i henne.

 

Jeg har ihvertfall ikke noe problem med å skjønne at du har det enda verre enn meg og at din sorg og ditt savn er enda sterkere enn min. Klem.

Anonymous poster hash: 4369b...019

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med moren min, men vet du, jeg savner en mamma fortsatt, er 29 år. Jeg merker at jeg skulle ønske jeg hadde en som kunne gi meg en klem, bry seg, bli godt kjent med og vise interesse for barnebarn osv.. Det er kjempesårt å ha det sånn.

Men jeg har klart å akseptere er at hun vil aldri bli den mammaen jeg skulle ønske at jeg hadde, men da skal iallefall jeg være en mammaen for mine barn. <3

Klem til deg.

Anonymous poster hash: afa62...c97

[Anonym bruker]

Moren min døde da jeg var 3 år. Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: 8cd18...264

[Anonym bruker]

Det må være trist. Selv om jeg ikke har opplevd det samme tror jeg at jeg forstår deg likevel.

 

Jeg har opplevd noe annet som mange har vanskelig med å forstå. Moren min lever, men har en personlighetsforstyrrelse som gjør at hun alltid har behandlet meg litt dårlig. Det tiltok etter at jeg ble voksen og selvstendig, fikk meg mann og etterhvert barn.

 

Til slutt ble oppførselen så ille og skadelig for meg psykisk at jeg måtte bryte kontakten helt. Det tolererte hun ikke og oppførte seg på en sånn måte at vi måtte ordne besøksforbud.

 

Det er kjempetrist og en stor sorg, som heller ingen forstår og som er vanskelig å fortelle folk om. Jeg har ingen pappa og ingen søsken, så ved å miste moren min (på tross av at hun alltid har vært vanskelig) og å innse at hun aldri kommer til å endre seg var, og er kjempevondt.

 

Det er veldig trist i jula. Jeg skulle ønske ting var annerledes. Det er trist å ikke kunne dele ting om barna med henne.

 

Så sånnsett tror jeg jeg forstår deg litt, HI.

 

Også er det jo sånn at når folk legger ut ting på Facebook (sitater og bilder med tekst på) om mødre og hvor nære døtre og mødre alltid er osv. så stikker det veldig veldig

 

Anonymous poster hash: 3ff5f...596

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg. Mistet moren min da jeg var ro år selv og hun har aldri blitt snakket om i familien. Alt skulle legges lokk på og jeg sliter med langvarige og tilbakevendende depresjoner i voksen alder. Tror selv det er pga ubehandlet sorg, og gråter veldig ofte fordi jeg synes synd på meg selv. Det i seg selv er jo teit når man er 35år, så har ingen å prate med om sorgen jeg bærer i hjertet.

Håper du finner noen som du kan prate litt med, selvsagt kan man savne noen man ikke husker!

 

Anonymous poster hash: 19e8a...eab

[Anonym bruker]

Jeg husker henne selvsagt ikke. Tror jeg. Men jeg sørger over henne, eller savnet etter henne er kjempe stort selv om jeg har blitt 28 år. Merkedager og høytider, barna mine osv. Jeg har vokst opp med pappa og en stemor som aldri egentlig har akseptert meg.

 

Føler at ingen skjønner sorgen eller savnet etter mamma siden jeg aldri ble kjent med henne, husker henne osv...

 

Noen i samme situasjon?

 

Anonymous poster hash: 62687...2b0

Det er en veldig fin bok som heter Motherless Daughters, som handler om hvordan det er å miste moren sin for tidlig. Det er mange som har det akkurat sånn som deg. Det kommer i bølger. Jeg anbefaler deg å lese den. Den er veldig fin.

 

Anonymous poster hash: 573f5...87d

[Anonym bruker]

Det må være trist. Selv om jeg ikke har opplevd det samme tror jeg at jeg forstår deg likevel.

 

Jeg har opplevd noe annet som mange har vanskelig med å forstå. Moren min lever, men har en personlighetsforstyrrelse som gjør at hun alltid har behandlet meg litt dårlig. Det tiltok etter at jeg ble voksen og selvstendig, fikk meg mann og etterhvert barn.

 

Til slutt ble oppførselen så ille og skadelig for meg psykisk at jeg måtte bryte kontakten helt. Det tolererte hun ikke og oppførte seg på en sånn måte at vi måtte ordne besøksforbud.

 

Det er kjempetrist og en stor sorg, som heller ingen forstår og som er vanskelig å fortelle folk om. Jeg har ingen pappa og ingen søsken, så ved å miste moren min (på tross av at hun alltid har vært vanskelig) og å innse at hun aldri kommer til å endre seg var, og er kjempevondt.

 

Det er veldig trist i jula. Jeg skulle ønske ting var annerledes. Det er trist å ikke kunne dele ting om barna med henne.

 

Så sånnsett tror jeg jeg forstår deg litt, HI.

 

Også er det jo sånn at når folk legger ut ting på Facebook (sitater og bilder med tekst på) om mødre og hvor nære døtre og mødre alltid er osv. så stikker det veldig veldig

 

Anonymous poster hash: 3ff5f...596

Samme historie har jeg. Det er dritkjipt.

 

Anonymous poster hash: 573f5...87d