Vil så gjerne være fri

[Anonym bruker]

Etter noen års ekteskap er alle følelser helt borte. Eller, de er rettere sagt omgjort til irritasjon og fortvilelse. Vi har egentlig aldri vært samkjørte og jeg valgte ham fordi han virket som en trygg havn etter at jeg hadde vært i et forhold fylt av misbruk og vold. Jeg skulle selvsagt latt være å inngå forhold, men der og da virket det riktig.

 

Det gikk ikke lenge før jeg skjønte at denne mannen ikke var riktig for meg, men vi fikk barn og holdt sammen. Har nå hatt et turbulent forhold i over 12 år og jeg har i like mang år bygget opp en sterk hatlignende følelse for ham. Vi sover på hvert vårt rom og jeg tillater ingen nærkontakt. Fortalte ham for halvannet år siden at jeg ville skilles fordi jeg ikke elsker ham, men han nektet å godta brudd. Pga barnet vårt ga jeg meg over. Noen år til tåler jeg vel tenkte jeg.

 

Jeg bare har fått nok! Jeg makter ikke dette mer. Men jeg tør samtidig ikke å gjøre alvor. For jeg vet det blir huskestue, og siden han er en elendig far så vil det gå utover barnet.

 

Huff!

 

Jeg tenker ikke på å få meg noen ny mann altså, jeg føler at menn og forhold ikke er noe for meg. Jeg velger alltid feil mann uansett og vil bare ordne det godt for ungen og meg.

 

Vanskelig å få dere til å forstå hvorfor jeg føler som jeg gjør uten flere detaljer. Men jeg har jo holdt ut veldig lenge fordi jeg har satt meg i tredje rekke. Så jeg er ikke en egoistisk person, jeg tar ikke lett på et brudd. Og samvittigheten gnager og ødelegger meg 😣

 

Holde ut eller lage ny fremtid?

 

Anonymous poster hash: 0c1ee...7c4

[Anonym bruker]

Her hadde jeg definitivt brutt med mannen og skapt en ny fremtid. Hvis dere ikke har det bra, og han ikke er noen god far, så tenker jeg at det ikke er den ideelle situasjonen for barnet slik det er i dag.

 

Jeg lever i et forhold uten følelser, men mannen min er snill og hjemmekjær og gjør så godt han kan. Jeg har derfor ikke andre grunner enn manglende følelser å legge til grunn for et brudd. Derfor blir jeg værende. Hadde jeg hatt det slik du beskriver hadde jeg gått.

Anonymous poster hash: 2dbfc...635

[Anonym bruker]

Holdt ut i 12 år jeg og.

Gikk og ble fri.

 

Anonymous poster hash: 99e0f...986

[Anonym bruker]

Det blir kanskje huskestue en stund, Hi, men etterhvert vil det være verdt det.

 

Er far så håpløs omsorgsperson som du mener, så skaff deg også tidlig advokat slik at du får best mulighet for å få hovedomsorgen. Husk at 50/50 samvær kun skal være aktuelt hvis mor og far samarbeider godt. Hvis ikke skal det ikke være 50/50.

 

At han ikke "godtar" at du vil skilles, det virker som noe en veldig manipulerende og kontrollerende person vil si. Og slike kan man uansett ikke få det godt med.

 

Barnet ditt har ikke godt av å vokse opp i et hjem hvor forholdet mellom mor og far er så kaldt som det er hos dere og det er forakt mellom foreldrene. Så jeg tror det vil være bedre for barnet ditt på sikt om du går fra mannen din.

Han bestemmer IKKE om du vil skilles eller ei. Vil du skilles er det din rett og han har faktisk ikke noe han skal si om den saken. Han kan mene hva han vil, men det er ikke opp til ham å bestemme.

 

Og om han er virkelig manipulerende, ta kontakt med fagfolk for å få støtte og råd om hvordan du kan gå fra ham med minst mulig bråk.

 

Du kan bli fri om du vil!

Anonymous poster hash: e13a6...a80

[Anonym bruker]

 

Her hadde jeg definitivt brutt med mannen og skapt en ny fremtid. Hvis dere ikke har det bra, og han ikke er noen god far, så tenker jeg at det ikke er den ideelle situasjonen for barnet slik det er i dag.

 

Jeg lever i et forhold uten følelser, men mannen min er snill og hjemmekjær og gjør så godt han kan. Jeg har derfor ikke andre grunner enn manglende følelser å legge til grunn for et brudd. Derfor blir jeg værende. Hadde jeg hatt det slik du beskriver hadde jeg gått.

 

Anonymous poster hash: 2dbfc...635

Skjønner, jeg går også og sier at min mann er jo snill. Og med det mener jeg jo at han legger aldri hånd på meg elller presser meg til sex o.l Men tenker mer og mer på at det er jo ikke så snilt når jeg ikke blir hørt heller. Han er umulig å prate med og vi er i hver vår verden. Han gjør aldri noe sammen med meg og gutten.

 

 

Anonymous poster hash: 0c1ee...7c4

[Anonym bruker]

 

Det blir kanskje huskestue en stund, Hi, men etterhvert vil det være verdt det.

 

Er far så håpløs omsorgsperson som du mener, så skaff deg også tidlig advokat slik at du får best mulighet for å få hovedomsorgen. Husk at 50/50 samvær kun skal være aktuelt hvis mor og far samarbeider godt. Hvis ikke skal det ikke være 50/50.

 

At han ikke "godtar" at du vil skilles, det virker som noe en veldig manipulerende og kontrollerende person vil si. Og slike kan man uansett ikke få det godt med.

 

Barnet ditt har ikke godt av å vokse opp i et hjem hvor forholdet mellom mor og far er så kaldt som det er hos dere og det er forakt mellom foreldrene. Så jeg tror det vil være bedre for barnet ditt på sikt om du går fra mannen din.

Han bestemmer IKKE om du vil skilles eller ei. Vil du skilles er det din rett og han har faktisk ikke noe han skal si om den saken. Han kan mene hva han vil, men det er ikke opp til ham å bestemme.

 

Og om han er virkelig manipulerende, ta kontakt med fagfolk for å få støtte og råd om hvordan du kan gå fra ham med minst mulig bråk.

 

Du kan bli fri om du vil!

 

Anonymous poster hash: e13a6...a80

Du treffer på mange punkter. Dette med manipulasjon er noe som nylig har gått opp for meg. Og det kan bli kamp om fordeling av samvær ja, jeg vil aldri la ham få 50. En natt i slengen er max. Jeg har mange ganger kommet hjem og ungen gråter av tørst og sult. Han evner ikke å lese guttens behov. Kan ikke stelle ham. Gutten er autist og far forstår ikke hva det egentlig går ut på og det er stadig krangel og hyling mellom de to fordi far ikke tar hensyn. Skulle tro han var like gammel som sønnen i modenhet....

 

Nei huff jeg skal ikke komme med mer detaljer, skal ta til meg all støtte her i fra og psyke meg opp til kampen.

 

Takk ☺

 

 

Anonymous poster hash: 0c1ee...7c4