Opplever du skryt av andre som kritikk av deg selv?

[Anonym bruker]

Indirekte altså? Jeg er fullt i stand til å unne andre gode ting, men noen ganger gjør det ubeskrivelig vondt å høre andre bli skrytt av. Jeg hører liksom at jeg ikke har de egenskapene det skrytes av den andre for. Jeg tror det har med at min mor aldri gav meg positive tilbakemeldinger, men kunne skryte mye og på en litt forelsket måte av klassevenninner av meg som var spesielt søte eller flinke. Jeg forsto jo at hun på en måte skulle ønske at jeg var like bra som dem.

 

 

Er det vanlig å føle det slik for andre også? Jeg holder masken selvsagt, vet at dette er mitt problem.

Anonymous poster hash: 55427...210

[Anonym bruker]

Har en venninne som er slik som deg. Veldig usikker og kritisk til seg selv.

Feks, hun har veldig tynt hår. Og vi i venninnegjengen kan ikke si til andre hvis de har vært hos frisøren, så fin du var på håret. Da blir denne venninnen lei seg fordi hun alltid har stygt hår (hennes egne ord, jeg har aldri sagt det er stygt)

Jeg tror du burde jobbe med deg selv og ditt eget hode. Du er din største kritiker. Du har blitt trykket ned av din mor i så lang tid at du har tatt over for din mor og trykker nå ned deg selv.

 

 

Anonymous poster hash: ea21b...c12

[Ylva og Mathilde]

Tjah, hadde en kjæreste som hele tiden påpekte når damer/kjendiser var kule/pene/sexy, men sa aldri noe til meg om at jeg var det, tolket det derfor som at han syntes de var finere. Da var jeg jo såvidt 20, så mye har skjedd siden da, men er ikke 100% komfortabel med at min nåværende skryter for intenst av andre damer.

Ble alltid sammelignet med andre av mamma ("hvorfor kan du ikke være søt, som Camilla?" "Hvorfor kan du ikke oppføre deg mer som Lena?"), så det kan nok være det som ligger bak.

Jeg skryter mye av andre da, og er glad i all positivitet, men noen ganger stikker det innvendig.

Så ja, sikkert flere som har det slik.

[Anonym bruker]

Har en venninne som er slik som deg. Veldig usikker og kritisk til seg selv.

Feks, hun har veldig tynt hår. Og vi i venninnegjengen kan ikke si til andre hvis de har vært hos frisøren, så fin du var på håret. Da blir denne venninnen lei seg fordi hun alltid har stygt hår (hennes egne ord, jeg har aldri sagt det er stygt)

Jeg tror du burde jobbe med deg selv og ditt eget hode. Du er din største kritiker. Du har blitt trykket ned av din mor i så lang tid at du har tatt over for din mor og trykker nå ned deg selv.

 

 

Anonymous poster hash: ea21b...c12

Jeg blir ikke lei meg for at venner sier til andre venner at de fine etc. Mer om en kollega skryter av at en annen kollega er dyktig til noe av det jeg jobber med. Da føler jeg meg verdiløs for jobben, hadde jeg bare kunne vært like flink. Om en venninne sier til meg at en bekjent er fotogen, så raser alle de styggeste bildene jeg har sett av meg selv gjennom hodet og jeg kan tenke i flere timer på hvor tykk jeg er.

 

Anonymous poster hash: 55427...210

[Anonym bruker]

 

Jeg blir ikke lei meg for at venner sier til andre venner at de fine etc. Mer om en kollega skryter av at en annen kollega er dyktig til noe av det jeg jobber med. Da føler jeg meg verdiløs for jobben, hadde jeg bare kunne vært like flink. Om en venninne sier til meg at en bekjent er fotogen, så raser alle de styggeste bildene jeg har sett av meg selv gjennom hodet og jeg kan tenke i flere timer på hvor tykk jeg er.

 

Anonymous poster hash: 55427...210

Du må slutte å trykke deg selv ned. (Lettere sagt enn gjort)

 

 

Anonymous poster hash: ea21b...c12

[Anonym bruker]

Nei. Syns det er veldig hyggelig at andre får skryt! Å bli lei seg/ ta det som kritikk av seg selv høres VELDIG merkelig og lite normalt ut.

 

Anonymous poster hash: 6d50a...db1

[Anonym bruker]

Nei. Syns det er veldig hyggelig at andre får skryt! Å bli lei seg/ ta det som kritikk av seg selv høres VELDIG merkelig og lite normalt ut.

 

Anonymous poster hash: 6d50a...db1

Jeg skryter også av andre og mener det. Får ikke disse følelsene om skrytet blir gitt direkte til den det gjeler, men opplever at folk skryter av andre til meg for å fortelle meg at jeg kommer til kort.

 

Anonymous poster hash: 55427...210

[Anonym bruker]

Nei unner andre å få skryt. 

Anonymous poster hash: 6bcf2...ab2

[Anonym bruker]

 

Nei unner andre å få skryt. 

 

Anonymous poster hash: 6bcf2...ab2

 

jeg åpnet HI med å forklare at jeg unner andre det. Dette går kun på meg selv, tenker ikke vondt om andre som skryter eller får skryt.

 

Anonymous poster hash: 55427...210

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror jeg kan ha en tendens til det om det er i jobbsammenheng. Min mor var som din, stor beundring for alle i verden bortsett fra sine barn. Hun likte oss ikke.

 

Anonymous poster hash: 4db6d...2fb

[Anonym bruker]

 

Indirekte altså? Jeg er fullt i stand til å unne andre gode ting, men noen ganger gjør det ubeskrivelig vondt å høre andre bli skrytt av. Jeg hører liksom at jeg ikke har de egenskapene det skrytes av den andre for. Jeg tror det har med at min mor aldri gav meg positive tilbakemeldinger, men kunne skryte mye og på en litt forelsket måte av klassevenninner av meg som var spesielt søte eller flinke. Jeg forsto jo at hun på en måte skulle ønske at jeg var like bra som dem.

 

 

Er det vanlig å føle det slik for andre også? Jeg holder masken selvsagt, vet at dette er mitt problem.

 

Anonymous poster hash: 55427...210

Jeg føler det veldig ofte sånn og jobber med det hver dag. Tror ikke kollegaer merker det, men det er helt klart hemmende for meg i jobbsammenheng.

 

 

 

Anonymous poster hash: 133eb...6d5

[Anonym bruker]

Nei. Syns det er veldig hyggelig at andre får skryt! Å bli lei seg/ ta det som kritikk av seg selv høres VELDIG merkelig og lite normalt ut.

 

Anonymous poster hash: 6d50a...db1

Hvis du mener dette er unormalt tror jeg du har lite erfaring med folks indre liv! Merkelig er det nok, men ikke så veldig uvanlig 😊.

 

 

 

Anonymous poster hash: 133eb...6d5

[Anonym bruker]

 

Jeg blir ikke lei meg for at venner sier til andre venner at de fine etc. Mer om en kollega skryter av at en annen kollega er dyktig til noe av det jeg jobber med. Da føler jeg meg verdiløs for jobben, hadde jeg bare kunne vært like flink. Om en venninne sier til meg at en bekjent er fotogen, så raser alle de styggeste bildene jeg har sett av meg selv gjennom hodet og jeg kan tenke i flere timer på hvor tykk jeg er.

 

Anonymous poster hash: 55427...210

 

 

Jeg tror det er ganske normal å føle som du gjør når man har med seg noe bagasje fra barndommen som har gått utover selvbildet og selvtilliten. Har vært der selv, så vet hvordan det er.

 

Men vet du hva jeg til slutt innså? At selv om mine foreldre hadde sluttet å snakke slik til meg, så var det nå jeg selv som snakket stygt til meg selv og rakket ned på meg selv. Og ikke bare det, jeg var gjerne styggere i tankene om meg selv enn det de hadde vært (jeg var godt opplært, må vite - selv om jeg ikke tror de noengang mente noe stygt, de visste bare ikke bedre).

Da jeg innså at jeg selv nå var min største og verste kritiker, da oppdaget jeg at jeg har et valg. Jeg kan slutt å snakke slik til meg selv. Og jeg kan begynne å tenke gode tanker om meg selv.

Bare den oppdagelsen satte meg på en måte fri og ga meg bedre selvtillit.

Jeg jobbet i flere år for å snu dette, og noe vil kanskje alltid ligge bak, men for det meste så er jeg nå sikker nok på meg selv til å ikke tvile så mye på meg selv, jeg kritiserer ikke meg selv så mye lenger.

Tenk litt på det - vil du fortsette å snakke til deg selv slik din mor gjorde som barn, eller vil du snakke til deg selv slik både din mor burde ha gjort og du bør gjøre? Hvorfor skal du snakke styggere til deg selv og tvile mer på deg selv enn andre?

 

 

 

 

Jeg skryter også av andre og mener det. Får ikke disse følelsene om skrytet blir gitt direkte til den det gjeler, men opplever at folk skryter av andre til meg for å fortelle meg at jeg kommer til kort.

 

Anonymous poster hash: 55427...210

 

 

Jeg følte også det samme som du skriver her. Men når jeg først hadde innsett det jeg skrev over her, da fant jeg ut at jeg også i slike situasjoner har et valg om hvordan jeg vil tolke andre.

Når noen skryter av andre til meg, så velger jeg å ta dem svært bokstavelig. De skryter av andre. Punktum.

Og så velger jeg å tro at hvis noen er misfornøyd med det jeg gjør, da vil de si det til meg. Før noen ev. sier at jeg ikke gjør noe bra nok, før er det ikke mer enn en fantasi-mareritt-teori fra min side som ikke har hold i det de andre faktisk sier.

Og når jeg tar dem akkurat så bokstavelig som jeg gjør i slike situasjoner, da er det ingen grunn å tvile på meg selv, for de sier jo ikke noe galt om meg! Jeg velger å tro at folk er så voksne at hvis det er et problem så sier de fra til meg. Hvis ikke er det ikke problemer.

 

Dette utelukker ikke å være konstruktivt kritisk til eget arbeid, alltid søke å bli bedre osv. Det bare tar bort unødvendig stress. Og jeg ilegger ikke andre meninger de ikke har uttalt - for å gjøre det er jo på en måte ganske arrogant, selv om arrogant er det siste man føler seg når man blir så usikker.

 

Tenk gjennom dette, bruk tid på å endre tankegangen din, for det er fullt mulig å snu dette

 

Anonymous poster hash: 4dcf0...c12

[Superdolly]

Nei. Jeg går rundt i verden og tror at folk mener det de sier, verken mer eller mindre. Og hvis noen sier at "Minni er så dyktig" eller "Klara er så pen" så tolker jeg ikke det som at jeg er udyktig eller stygg. Jeg tolker det som at de mener nøyaktig det de sier: minni er dyktig. Klara er pen. De sier ikke at jeg ikke er dyktig. De sier ikke at jeg er stygg. Så hvorfor skulle jeg gå og tillegge dem den meningen og tro at alt de sier EGENTLIG handler om meg?

 

Jeg skjønner at du, hi, og flere andre som har svart i denne tråden, har med deg noe bagasje som gjør at det blir slik. Og jeg syns synd på deg. For inni hodet ditt fortsetter du å fortelle deg selv at du er tykk, stygg, lite fotogen, ikke dyktig... Hver gang noen andre får ros så gir du deg selv kritikk. Og det er så langt fra konstruktiv kritikk. Det er nedbrytende kritikk.

 

Du mobber deg selv, og det er trist. Du bekrefter stadig vekk den følelsen du har av at du er stygg/tykk/ikke dyktig. Jeg tenker at du må slutte med dette. Kanskje klarer du det selv, eller kanskje må du ha profesjonell hjelp. Men du må få snudd dette, for det er forferdelig trist å gå rundt og ha så lave tanker om seg selv.