Meg.. Passer ikke inn noen sted.

[Anonym bruker]

I studiet som jeg hadde gledet meg sånn til. Blant mødrene i barnehagen og skolen (yngre enn mange men ikke alle). På jobben trives jeg og kommer overens med de fleste. Har kun noen få venner og føler meg sårbar. Hadde flere før, men så opphørte kontakten ved flytting og diverse. Sier ikke det er synd i meg, men hadde jeg ikke hatt samboer og to unger ville ingen i verden blitt lei seg om jeg gikk bort. Trist tanke. Prøver å være flink og lytte, samt spørre når jeg møter nye folk. Beundrer de med svære nettverk! Jeg er ikke en sånn som liker "å trenge meg på". Blir gjerne med om folk inviterer og kan fint invitere selv. Hater voksenlivet av og til!

 

Anonymous poster hash: 5bf5b...1a1

[Anonym bruker]

Gi det litt tid. Å få nettverk tar tid. Ta noen initiativ til å gå tur med en nabo om kvelden, eller møte en annen familie i bhg. Dere trenger ikke være bestevenner for å være venner 😉 De godeste vennene som virkelig blir lei seg om du går bort, de er det langt mellom. De færreste har mange sånne. Men de har kanskje flere helt greie venner og bekjente.

 

Jeg har heller ingen familie utenom mann og to barn og det føles veldig sårbart ja. Jeg har kjent på følelsen jeg også, at det virkelig ikke var noen andre som ville brydd seg nevneverdig om jeg døde. Men så flyttet vi og ble kjent med folk litt her og der. Det har tatt lang tid, men nå har vi større nettverk. Så mitt beste råd er å ta noen initiativ (uten å være innpåsliten) og så rett og slett ta tiden til hjelp. Det tar noen år, men du kommer i mål.

 

 

Anonymous poster hash: bcd9a...25a