Er gresset grønnere på andre siden?

[Anonym bruker]

Jeg ble sammen med mannen min dag jeg var 19 år. Nå er jeg 38. Vi har 2 flotte barn sammen og andre ser nok på oss som en meget vellykket familie der vi ikke mangler noe. Mannen min og jeg krangler ikke så mye, men så er vi heller ikke så mye sammen vi to alene. Vi gjør helst ting hver for oss og begge reiser mye i jobb så ofte møtes vi i døren. Vi har sex 1-2 ganger per uke. Vi respekterer hverandre. 

 

Så det som er negativt. Jeg føler ikke vi har varme følelser for hverandre. Jeg savner han aldri når han er borte og tror ikke han heller gjør det. Vi prater aldri sammen om bare "tull og tøys". Vi har begge to andre som vi heller prater med. Vi har sluttet å si vi er glade i hverandre (for flere år siden). Dersom jeg tar meg i selen og jobber for forholdet kan det bli bedre i perioder. Men han gjør aldri noe for meg, så jeg føler ikke for å strekke meg hver eneste gang. Dersom jeg viser tegn til svakhet får jeg ingen støtte. Dersom jeg hadde blitt syk tror jeg ikke han ville ha stilt opp for meg. Han setter seg selv foran meg (det innrømmer han også).

 

Jeg kunne nok ha levd sånn for ungene sin del, men har nå møtt en mann jeg liker veldig godt. Jeg har ikke vært utro. Jeg har alltid tenkt at dersom jeg går så vil jeg gå fordi jeg ønsker det- uten at en annen mann er involvert. Dersom jeg går vil jeg bo alene i mange år, selv om jeg eventuelt hadde fått en ny kjæreste. Barna er det viktigste for meg.

 

Hvilken råd vil dere gi meg? 

Anonymous poster hash: 629d5...57c

[Anonym bruker]

Er man ulykkelig bør man gå. Livet som alenemor er ikke noe å trakte etter sånn på et generelt plan.

 

Anonymous poster hash: 9ffd9...3eb

[Anonym bruker]

Her trenger dere nok å snakke sammen om hvordan dere har det. Avtal en kveld og si du trenger å snakke med ham. Forklar hvordan du føler det, og hva det er du savner i livet. Du behøver ikke si du har møtt noen annen, men at du er redd nettopp det vil skje. Kanskje blir dette en vekkelse for dere begge. Kanskje vil han kjempe for deg og familien deres. Kanskje finner dere ut at da er det best for alle å si stopp nå. Uansett er det veldig mye bedre å ta en avgjørelse etter å ha undersøkt hva som finnes der dere er nå.

 

Vær bare klar over at gresset sjeldent faktisk er grønnere etterhvert. Hverdagen kommer i et nytt forhold også, bare at nå skal du forholde deg til dobbelt så mange svigerforeldre, eksen, evt ny partner med ex, stebarn, fellesbarn etc. Kan dere røske opp i livene deres og finne hverandre igjen er kanskje det det beste. Men det må dere finne ut av først.

 

Anonymous poster hash: 38c7a...300

[Anonym bruker]

Det høres ut som et gjennomsnittsekteskap. Jeg synes du har høye krav! Og jeg synes det blir for enkelt å skylde på han for at du ikke gidder å prøve.

 

Anonymous poster hash: c9455...dbe

[Anonym bruker]

Gikk av samme grunn. Hadde da møtt en annen. Gikk da jeg var sikker på at jeg gikk for andre grunner enn den andre mannen. Jeg er så lykkelig nå at jeg kan ikke beskrive det. Vi ler, vi koser, vi har sex, han ser meg. Jeg føler meg som mer enn en venn, mer enn en samarbeidspartner, jeg føler meg elsket. Og jeg vet at dersom dette blir slutt, så vet jeg hva jeg vil ha, hva jeg fortjener og hva jeg ønsker å føle når jeg er i et forhold.

Min eksmann og jeg var sammen fra jeg var 17-år til jeg var 31. Det var en lang prosess og gikk vel 2 år fra første gang jeg tenkte tanken til jeg gikk. Det var ingen dramatikk eller sure miner da vi valgte å gå fra hverandre, men kort tid etter var vi som fremmed for hverandre. Helt merkelig, veldig vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 4f29d...7b8

[Anonym bruker]

Gikk av samme grunn. Hadde da møtt en annen. Gikk da jeg var sikker på at jeg gikk for andre grunner enn den andre mannen. Jeg er så lykkelig nå at jeg kan ikke beskrive det. Vi ler, vi koser, vi har sex, han ser meg. Jeg føler meg som mer enn en venn, mer enn en samarbeidspartner, jeg føler meg elsket. Og jeg vet at dersom dette blir slutt, så vet jeg hva jeg vil ha, hva jeg fortjener og hva jeg ønsker å føle når jeg er i et forhold.

Min eksmann og jeg var sammen fra jeg var 17-år til jeg var 31. Det var en lang prosess og gikk vel 2 år fra første gang jeg tenkte tanken til jeg gikk. Det var ingen dramatikk eller sure miner da vi valgte å gå fra hverandre, men kort tid etter var vi som fremmed for hverandre. Helt merkelig, veldig vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 4f29d...7b8

Men hva med barna? Hvordan har de tatt det?

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 629d5...57c

[Anonym bruker]

Det høres ut som et gjennomsnittsekteskap. Jeg synes du har høye krav! Og jeg synes det blir for enkelt å skylde på han for at du ikke gidder å prøve.

 

Anonymous poster hash: c9455...dbe

Jeg har prøvd mange ganger. Jeg tror problemet er at vi ikke er så glade i hverandre rett og slett. Likegyldige til hverandre rett og slett.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 629d5...57c

[Anonym bruker]

Men hva med barna? Hvordan har de tatt det?

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 629d5...57c

Overraskende greit. De trives hos oss begge (jeg flyttet, pappen ble værende i huset). Vi bor veldig forskjellig type på landet og nede i sentrum, og begge deler synes de er positivt, dyra hos den ene, mange nabobarn hos den andre.

Han nye er en de kjente fra før, en gammel venn av meg som har vært mye hos meg (mannen reiste mye og jeg var mye alene og han nye er alene med gjengammel datter).

Han er en person som gir mye av seg selv, han er leken og tilstede.

 

Føler jeg maler alt veldig rosenrødt her, men det føles slik. Dt har vært tunge tak og vi har gått gjennom mye på denne korte tiden (2år),mn vi har stått sammen hele veien. Bygdesladderet har vel vært hardest- begynte fra eksen hans lenge før jeg hadde gått fra mannen og før det hadde skjedd noe som helst mellom oss. Han hadde vært singel i 3 år da vi ble sammen.

 

Det er hektiske helger når vi alle er samlet, men ungene blir eldre de også. Vi er veldig gode til å være kjærester hele tiden, noe min eksmann og jeg aldri var.

 

Anonymous poster hash: 4f29d...7b8

[Anonym bruker]

Jeg gikk for 8 år siden, og sitter fortsatt singel i dag, og savner virkelig en kjæreste. Har hatt 2 stk på denne tiden. Ene gjorde en annen gravid, så da ble det selvfølgelig slutt, og han andre startet å slite psykisk, og dumpet meg etter hvert, da han ikke taklet en kjæreste oppi det hele. Jeg har og datet mange menn, og det er så mye rart der ute. Men jeg og min ex mann, hadde mange store problemer, han løy og sviktet grovt så utrolig mange ganger. Så jeg har det uansett bedre alene, enn sammen med han.

Anonymous poster hash: 4400a...fef

[Anonym bruker]

Min venninne sier at gresset er brunt på den ene siden og svidd på den andre..

 

Anonymous poster hash: 10990...5e8

[Anonym bruker]

Jeg gikk for snart et år siden. Er alene, men savner overhodet ikke eksen, han var ikke bra for barna eller meg og vet ikke hva det vil si å elske andre enn seg selv.

 

Jeg håper å treffe en annen etterhvert, men trives godt alene. Det er dessuten skjedd så mye annet at det å date ikke akkurat har vært prioritert.

 

Tvi tvi!

 

Anonymous poster hash: c7818...22c

[Anonym bruker]

Mulig jeg har har vært uheldig, men min erfaring er at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Det avhenger jo selvsagt av hva slags forhold man forlater. Men hvis det er som i mitt tilfelle at vi ikke hadde noe å snakke om, ingen felles interesser lenger, følelsene var ikke de samme som de en gang var etc men ellers var stemningen og tonen god.

 

Hadde jeg kunne tatt valget om igjen, ville jeg blitt hos mannen min og tatt tak i det som mangler. Jobbet med forholdet som en gang var bra, men som vi hadde forsømt.

 

Jeg traff en ny som jeg ble forelsket i, en som hadde de samme interessene som meg, som fikk meg til å le og føle meg levende igjen.

Den følelsen varte ikke evig og når den største forelskelsen hadde lagt seg så kom de mindre fine sidene hans mer og mer frem. Vi har krangla ekstremt mye, han er egoistisk, kald og mangler mye empati og selvinnsikt. Han er veldig lat og hjelper lite til.

Har holdt sammen med han i 7 år nå, mest pga barna vi fikk sammen. Gjør det beste ut av det, men angrer den dag idag på at jeg valgte å gå i fra mannen jeg en gang hadde istedenfor å jobbe med forholdet vårt når det begynte å dabbe av.

 

Jeg tenker at gresset er grønnest der du vanner det....

 

Anonymous poster hash: 323e2...4a1

[Anonym bruker]

Gresset er alltid grønnere på andre siden om man ikke vanner sitt eget

 

Anonymous poster hash: 299c2...d45

[Anonym bruker]

Gresset er ikke grønnere på den andre siden!!!

 

Dere må da ha litt følelser? Dete har vel ikke sex en til 2 ganger pr uke uten følelser?

 

Ekteskapsrådgivning bør dere oppsøke.

 

Anonymous poster hash: 3e326...3a2

[sug lut]

Gresset er grønnest der man vanner det.

[Anonym bruker]

Gresset er grønnest der man vanner det.

Enig i det, men det er vanskelig når man i 10 år har vært alene om å vanne det. Han virker å være helt likegyldig til meg.

 

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 629d5...57c

[sug lut]

Enig i det, men det er vanskelig når man i 10 år har vært alene om å vanne det. Han virker å være helt likegyldig til meg.

 

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 629d5...57c

Ja, det skjønner jeg er utrolig tungt, og på sikt ikke holdbart. Vet han hvor mye det sliter på deg og at du vurderer å gå fra ham?

[Twintipp og himmelblå]

Gresset er ikke grønnest der man vanner det om det ikke er grobunn igjen. Du kan ikke investere i et forhold som ikke er verdt å investere i.

Dersom en mann eller kvinne er en egoistisk selvutnevnt president, så hjelper det ikke å vanne, for den vil kreve mer og mer vann, og til slutt er tanken tom.

Det høres lettvint ut og bare vanne så vedlikeholdes det, men det er dessverre ikke så lett.

Mennesker er dynamiske og utvikles både åndelige og personlig. Det er selvsagt også ulike preferanserammer hos de forskjellige, noen er fornøyde med å leve som gode kompiser, andre søker mer enn det for å være tilfredsstilt!

 

Jeg tror ikke, men vet at gresset kan være grønnere på den andre siden.

[Anonym bruker]

Det høres ut som et gjennomsnittsekteskap. Jeg synes du har høye krav! Og jeg synes det blir for enkelt å skylde på han for at du ikke gidder å prøve.

 

Anonymous poster hash: c9455...dbe

 

Dette er jo bare trist. Dersom det er slik noe oppfatter hvordan er ekteskap skal være, så er det jammen ikke rart at det er mange ulykkelige sjeler rundt om kring. Jeg er selv i et forhold som har vart lenge (20 år snart, gift i 13), men det er overhode ikke slik som HI beskriver det. Selv om ikke vi heller er nyforelsket akkurat, så er vi glade i hverandre, savner hverandre når en er borte, ler og tøyser sammen, er bestevenner osv. Og etter min menig er det slik et gjennomsnittsekteskap bør være ...

 

Anonymous poster hash: b2936...041

[Anonym bruker]

Ja, det skjønner jeg er utrolig tungt, og på sikt ikke holdbart. Vet han hvor mye det sliter på deg og at du vurderer å gå fra ham?

Jeg tenker at dette er personligheten hans. Han setter seg selv først. Slik er han. Om jeg sier jeg vurderer å gå ser jeg for meg at han ville sagt at da fikk jeg bare gå. Samtidig tror jeg ikke at han hadde blitt lykkeligere med en annen. Han trenger ikke så mye varme og nærhet (bortsett fra sex som han nok ville ha hatt oftere enn vi har).

 

Men ungene har det bra. Han er flink med dem og glad i dem. Han trenger litt påminnelse fra meg om å gi klem og snakke med dem. Usikker på hvor "varmt" hjem han kunne gitt dem uten meg.

 

Ville nok ikke fått så mye støtte om jeg gikk. Han fremstår på mange måter som en drømmemann. God jobb. Pen. Veltrent. Mange ser han nok som litt arrogant, men ikke usympatisk.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 629d5...57c