Hvorfor klare man ikke styre nervøsitet ?!

[Anonym bruker]

Skulle virkelig ønske man kunne la være bli så nervøs 😖 Skal ha foredrag onsdag og allerede nå begynt tenke på hva som kan gå galt ;/ noen tips til å holde nervene i sjakk ?

 

Anonymous poster hash: ee7fe...f2e

[Anonym bruker]

Det er en treningssak, man kan lære seg å styre det ganske bra.

 

Jeg har gått fra å nærmest ha angst for å snakke foran andre til å trives med det de gangene jeg må gjøre det. Det betyr ikke at jeg ikke er nervøs lenger, men jeg har blitt tryggere på meg selv og har funnet ut at det ikke er så farlig om jeg skulle gjøre noen feil eller dumme meg litt ut. De fleste har ganske stor forståelse for at man kan bli nervøs i slike situasjoner.

 

For meg begynte jeg å se på det som en forestilling, så jeg kunne spille sikker. Jeg som aldri ville satt min fot på en teaterscene den gang, jeg fikk faktisk litt hjelp i å tenke på det som et skuespill. Jeg skulle bare spille en rolle. Så trente jeg på "rollen" i hodet, gjentok den gang på gang hvor jeg så for meg at jeg sa det jeg skulle, at jeg gjorde det bra, så for meg at tilhørerne var oppmerksomme, og så også for meg helt konkret at folk kom bort til meg etterpå og sa jeg hadde gjort en god jobb. Dette spilte om igjen og om igjen og om igjen i hodet mitt. Da forsvant noe av nervøsiteten min.

 

Så spurte jeg meg selv "hva er det verste som kan skje?". Jeg fant ut at det værste ville være om jeg ikke fikk ut ett eneste ord, at jeg svimet av eller at jeg kastet opp eller tisset på meg Siden jeg ikke har blæreproblemer greide jeg å slå akkurat det fra meg. Jeg greier knapt å kaste opp når jeg har spysyka, så det fant jeg også ut ikke var særlig sannsynlig ville skje. Så fant jeg ut at hvis jeg svimet av, da var det jo ingen som kunne vite at jeg ev. gjorde det pga. nervøsistet, så da utgjorde plutselig heller ikke det noen trussel mot meg. Da stod jeg igjen med det at jeg kunne få helt jernteppe og ikke få ut ett ord. For å bli kvitt den redselen så tenkte at hvis det skulle skje så får jeg heller være ærlig og si at alt plutselig stoppet opp. Og så lurte jeg på hva jeg selv ville gjort om det hadde skjedd noen andre. Jeg ville i en slik situasjon trolig prøvd å spørre foredragsholder om noe den tydeligvis kunne av det den hadde sagt, noe enkelt som ikke krevde mye, bare for å få personen i tale igjen. Så bestemte jeg meg for å stole på at andre vil tenke samme tanke hvis det skulle skje meg. Dermed var heller ikke det like skummelt som tidligere.

 

Jeg fant ut at det hele bunnet ned i to frykter, det ene var redselen for å føle at jeg dummet meg ut, det andre var avvisning, at folk ikke skulle like det jeg la frem.

Ang. å dumme seg ut, der måtte jeg overbevise meg selv at det faktisk ikke er så farlig å dumme seg ut. Okei, det er ikke morsomt, men man overlever jo alltids. Greier man å le av seg selv og/eller gi litt mer f..., ikke ta seg selv så høytidelig, da blir det ikke lenger så skummelt å dumme seg ut. Det er jo bare én liten situasjon i et helt liv, ikke noe som definerer meg som person eller fagperson.

Ang. avvisning så fant jeg ut at så lenge jeg kunne stå for det jeg la frem, da kunne jeg egentlig også takle at alle kanskje ikke var enige eller likte det jeg sa. Hvis jeg visste at jeg hadde gjort mitt beste i forberedelsene, da kunne jeg ikke gjøre noe bedre.

 

Kort fortalt - jeg brukte to teknikker. Det ene var egentlig det toppidrettsutøvere gjør - jeg laget min egen film av det jeg skulle prestere, så for meg detaljer, og spilte den "filmen" om igjen og om igjen i hodet mitt. Tanker er bare tanker, og om du ser for deg at du skal lykkes mange nok ganger, da er sjansen for at det går bra mange ganger bedre enn om du på forhånd overbeviser deg om at du ikke skal greie det. Så nr. en er positiv film.

Nr. to var at jeg plukket fra hverandre all frykt jeg hadde, analyserte det til jeg fant ut at egentlig var det ikke så farlig likevel, det var bare når jeg ikke var bevisst hva jeg var redd det var så farlig. Det jeg ikke likte ved situasjonen var ikke så farlig likevel, heller ikke worst case scenario. Jeg fant ut at jeg kunne leve med å ev. dumme meg ut

 

Jeg kan fremdeles bli nervøs, men jeg velger å tenke at den nervøsiteten er positiv, det er positivt å være litt skjerpet før man skal prestere. Om jeg skulle skjelve litt i stemmen eller skjelve på hendene - so what. Jeg aksepterer at jeg kanskje kan komme til å vise tegn på nervøsitet. Og jo mer jeg aksepterer det, jo mindre farlig blir det, og jo færre tegn kommer faktisk frem.

 

Jeg sørger for å være godt forberedt der jeg kan være det. Og jeg har funnet ut at det faktisk er interessant og morsomt å kunne formidle noe til andre, noe som får dem til å lytte, tenke, ev. lære. Etterhvert har jeg fått bedre og bedre tilbakemeldinger, noe som har vært med på å øke selvtilliten i slike situasjoner. Jeg tror ikke det er så mange som ville trodd meg om jeg fortalte dem hvor enormt jeg slet med dette tidligere (søvnløshet, svette, løs mage, mistet matlyst, gråt, sinne.... you name it, jeg hadde det meste på forhånd tidligere).

 

Så spill positiv film for deg selv. Aksepter at hvis du ikke presterer optimalt så er det faktisk helt greit - da gjør du det bare bedre neste gang. Man lærer alltid noe man kan ta med seg til neste gang.

 

Du har flere dager å trene på for å forberede deg, både faglig og mentalt - så snurr film for deg selv

 

Lykke til

Anonymous poster hash: bbe57...76c

[Anonym bruker]

 

Det er en treningssak, man kan lære seg å styre det ganske bra.

 

Jeg har gått fra å nærmest ha angst for å snakke foran andre til å trives med det de gangene jeg må gjøre det. Det betyr ikke at jeg ikke er nervøs lenger, men jeg har blitt tryggere på meg selv og har funnet ut at det ikke er så farlig om jeg skulle gjøre noen feil eller dumme meg litt ut. De fleste har ganske stor forståelse for at man kan bli nervøs i slike situasjoner.

 

For meg begynte jeg å se på det som en forestilling, så jeg kunne spille sikker. Jeg som aldri ville satt min fot på en teaterscene den gang, jeg fikk faktisk litt hjelp i å tenke på det som et skuespill. Jeg skulle bare spille en rolle. Så trente jeg på "rollen" i hodet, gjentok den gang på gang hvor jeg så for meg at jeg sa det jeg skulle, at jeg gjorde det bra, så for meg at tilhørerne var oppmerksomme, og så også for meg helt konkret at folk kom bort til meg etterpå og sa jeg hadde gjort en god jobb. Dette spilte om igjen og om igjen og om igjen i hodet mitt. Da forsvant noe av nervøsiteten min.

 

Så spurte jeg meg selv "hva er det verste som kan skje?". Jeg fant ut at det værste ville være om jeg ikke fikk ut ett eneste ord, at jeg svimet av eller at jeg kastet opp eller tisset på meg Siden jeg ikke har blæreproblemer greide jeg å slå akkurat det fra meg. Jeg greier knapt å kaste opp når jeg har spysyka, så det fant jeg også ut ikke var særlig sannsynlig ville skje. Så fant jeg ut at hvis jeg svimet av, da var det jo ingen som kunne vite at jeg ev. gjorde det pga. nervøsistet, så da utgjorde plutselig heller ikke det noen trussel mot meg. Da stod jeg igjen med det at jeg kunne få helt jernteppe og ikke få ut ett ord. For å bli kvitt den redselen så tenkte at hvis det skulle skje så får jeg heller være ærlig og si at alt plutselig stoppet opp. Og så lurte jeg på hva jeg selv ville gjort om det hadde skjedd noen andre. Jeg ville i en slik situasjon trolig prøvd å spørre foredragsholder om noe den tydeligvis kunne av det den hadde sagt, noe enkelt som ikke krevde mye, bare for å få personen i tale igjen. Så bestemte jeg meg for å stole på at andre vil tenke samme tanke hvis det skulle skje meg. Dermed var heller ikke det like skummelt som tidligere.

 

Jeg fant ut at det hele bunnet ned i to frykter, det ene var redselen for å føle at jeg dummet meg ut, det andre var avvisning, at folk ikke skulle like det jeg la frem.

Ang. å dumme seg ut, der måtte jeg overbevise meg selv at det faktisk ikke er så farlig å dumme seg ut. Okei, det er ikke morsomt, men man overlever jo alltids. Greier man å le av seg selv og/eller gi litt mer f..., ikke ta seg selv så høytidelig, da blir det ikke lenger så skummelt å dumme seg ut. Det er jo bare én liten situasjon i et helt liv, ikke noe som definerer meg som person eller fagperson.

Ang. avvisning så fant jeg ut at så lenge jeg kunne stå for det jeg la frem, da kunne jeg egentlig også takle at alle kanskje ikke var enige eller likte det jeg sa. Hvis jeg visste at jeg hadde gjort mitt beste i forberedelsene, da kunne jeg ikke gjøre noe bedre.

 

Kort fortalt - jeg brukte to teknikker. Det ene var egentlig det toppidrettsutøvere gjør - jeg laget min egen film av det jeg skulle prestere, så for meg detaljer, og spilte den "filmen" om igjen og om igjen i hodet mitt. Tanker er bare tanker, og om du ser for deg at du skal lykkes mange nok ganger, da er sjansen for at det går bra mange ganger bedre enn om du på forhånd overbeviser deg om at du ikke skal greie det. Så nr. en er positiv film.

Nr. to var at jeg plukket fra hverandre all frykt jeg hadde, analyserte det til jeg fant ut at egentlig var det ikke så farlig likevel, det var bare når jeg ikke var bevisst hva jeg var redd det var så farlig. Det jeg ikke likte ved situasjonen var ikke så farlig likevel, heller ikke worst case scenario. Jeg fant ut at jeg kunne leve med å ev. dumme meg ut

 

Jeg kan fremdeles bli nervøs, men jeg velger å tenke at den nervøsiteten er positiv, det er positivt å være litt skjerpet før man skal prestere. Om jeg skulle skjelve litt i stemmen eller skjelve på hendene - so what. Jeg aksepterer at jeg kanskje kan komme til å vise tegn på nervøsitet. Og jo mer jeg aksepterer det, jo mindre farlig blir det, og jo færre tegn kommer faktisk frem.

 

Jeg sørger for å være godt forberedt der jeg kan være det. Og jeg har funnet ut at det faktisk er interessant og morsomt å kunne formidle noe til andre, noe som får dem til å lytte, tenke, ev. lære. Etterhvert har jeg fått bedre og bedre tilbakemeldinger, noe som har vært med på å øke selvtilliten i slike situasjoner. Jeg tror ikke det er så mange som ville trodd meg om jeg fortalte dem hvor enormt jeg slet med dette tidligere (søvnløshet, svette, løs mage, mistet matlyst, gråt, sinne.... you name it, jeg hadde det meste på forhånd tidligere).

 

Så spill positiv film for deg selv. Aksepter at hvis du ikke presterer optimalt så er det faktisk helt greit - da gjør du det bare bedre neste gang. Man lærer alltid noe man kan ta med seg til neste gang.

 

Du har flere dager å trene på for å forberede deg, både faglig og mentalt - så snurr film for deg selv

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: bbe57...76c

Tusen takk for ett utrolig godt svar 😘 Skal virkelig prøve å tenke igjennom alt dette 😘 Og spille det igjen og igjen i hodet mitt klem til deg og igjen en stor takk

 

Anonymous poster hash: ee7fe...f2e

[Anonym bruker]

Tusen takk for ett utrolig godt svar Skal virkelig prøve å tenke igjennom alt dette Og spille det igjen og igjen i hodet mitt klem til deg og igjen en stor takk

 

Anonymous poster hash: ee7fe...f2e

 

Bare hyggelig Greide jeg å snu dette, så greier du det også

For meg ble det bedre og bedre etter hvert, tok litt tid før jeg kom dit jeg er i dag, så vær snill med deg selv i tankene fremover. Bare bestem deg for at dette skal du greie, for det gjør du!

 

Klem og lykke til igjen

 

Anonymous poster hash: bbe57...76c

[Anonym bruker]

 

Bare hyggelig Greide jeg å snu dette, så greier du det også

For meg ble det bedre og bedre etter hvert, tok litt tid før jeg kom dit jeg er i dag, så vær snill med deg selv i tankene fremover. Bare bestem deg for at dette skal du greie, for det gjør du!

 

Klem og lykke til igjen

 

Anonymous poster hash: bbe57...76c

😘😘😘😘

 

Anonymous poster hash: ee7fe...f2e

[Anonym bruker]

Jeg greier til en hvis grad å holde nervene i sjakk, før var jeg helt vrak, men nå har jeg begynt å bli vant til det.

 

Mine tips er at du øver mye på forhånd slik du har fullstendig stålkontroll over opplegget. Videre så må du huske på at publikumet ikke har en anelse hva du skal si, de oppdager derfor det ikke dersom du glemmer et eller annet. Vær bevisst på kroppsspråket ditt, du kan se veldig avslappet ut selv om du ikke er det

 

Anonymous poster hash: 75c87...d57