Noen som er sammen med profesjonelle idrettsutøvere her?

[Anonym bruker]

Min mann er prefesjonell idrettuttøver innenfor en nokså populær sport.mdrt krever mye tid med treninger og kamper. I tillegg spiller han også i eliteserien i en annen sport, men det er ikke en veldig populær eller stor idrettsgren, og han tjener lite penger på dette. Likevel krever det en del tid selvom han gjør det for gøy.

 

I tillegg til dette har han en liten jobb ved siden av som er turnus. Han jobber med dette fordi han trives med det, fordi han vil rett og slett, i tillegg til at det også er godt betalt.

 

Og så er det meg... Jeg jobber kun 50% for å få livet vårt til å gå opp med alle hans treninger og kamper.

 

Vi har tre barn, to av de er skolestarteren nå til høsten, og jeg regner ikke med at livet blir roligere da. Jeg sliter meg allerede ut. Det ene barnet har en diagnose som krever tett oppfølging. Jeg står for omtrent alt her hjemme, både barn og hus. Jeg får hjelp ved behov av både han sine og mine foreldre, men begge har hjemmeboende barn selv, så det er ikke alt som går.

 

Jeg vet ikke lengre hvordan jeg skal få ting til å gå opp. Mannen min er fantastisk når han er hjemme, virkelig! Han prioriterer alltid barna og meg, det er ingen tvil om hvor høyt han elsker oss, men når han er borte... Fy så sliten jeg blir av å ha ansvar for alt og alle.

 

Det er helt for jævlig når han er borte fra oss over lang tid og vi kun får pratet over telefon eller skype. Det er slitsomt å se ham på TV når han gjør intervjuer eller spiller når jeg savner han så fryktelig.

 

Det er slitsomt når telefonen ringer og agenter osv skal smiske med meg for å kjøpe ham til sitt lag eller når vi er på matcher og fremmede folk henvender seg til barna våre for å smiske med oss. Ikke det at han er en kjendis altså, han blir sjeldent gjenkjent på butikken og sånn liksom, men innenfor det miljøet er han en stjerne, og alle vi ha en bit av ham, og det er ofte meg de henvender seg til. Det er slitsomt!

 

Hvordan overlever dere andre i lignende situasjon? Hva for krav stiller dere mannen deres?

 

Anonymous poster hash: aa929...ea2

[Anonym bruker]

Jeg er ikke sammen med en toppidrettsutøver, men har hatt en god del med slike å gjøre gjennom jobb.

 

Hvordan stiller han seg til ev. å slutte med den minste sporten han driver med? Han driver jo den mest fordi det er gøy, og det tar mye tid, skriver du.

 

Når dere har tre barn så tenker jeg at dere må finne en ordning som fungerer. Enten så må han prioritere litt anderledes, eller så må dere få hjelp som kan avlaste deg noe når han er mye borte.

 

De jeg har vært borti har vært veldig bevisste på at det også må fungere for den som steller hjemmet og familien når de er borte. Men som de også har sagt, det å være toppidrettsutøver er noe som krever at man er 100 % fokusert. De må rett og slett være "egoistiske" når det kommer til idretten og den treningen som skal til for at de kan konkurrere. Enten så driver man med det, eller så slutter man om man ikke vil ta belastningen.

Selv om de har vært bevisste på "egoismen" i det de driver med så har de jeg har vært borti vært veldig lite egoistiske mtp. privatlivet sitt og de pårørende. De har vært veldig rause med oppmerksomhet og tid - den tiden de har tilovers til familien.

De har også vært veldig opptatt av å skjerme sine nærmeste fra media og andre. Noen av dem har vært svært tydelig både mot andre klubber og media at de forventer at det respekteres at de forholder seg kun til ham/henne og lar familien få være i fred. Kanskje din mann kan være tydeligere på dette? Hvis det er slik at du er blitt litt "fritt vilt", så er det du og han som må sette grensene.

Får du mye henvendelser, vær høflig, men kort og vis til at de får henvende seg til din mann når det kommer til det sportslige.

 

Når man velger å bli sammen med en toppidrettsutøver så tar man et valg, man vet det blir ensomt i store deler av året, man vet det blir slitsomt. Men, det er også bare for en del år av livet, ikke for hele livet. Kunsten er å finne en måte å takle det på slik at det fungerer for alle.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg forklart hvor sliten jeg var, og at dere må få til en endring. Enten må dere få hjelp til å avlaste deg noe, eller han må gi opp den ekstraidretten han driver med. Turnusjobben kan være grei å holde på siden han der tjener godt. Dere må legge en strategi for hvordan sette grenser slik at du og barna slipper henvendelser, hvordan du og barna kan være konsekvente og avvise henvendelser uten at det blir noen diskusjon rundt det.

Og snakk om fremtiden. Det er gjerne lettere å "holde ut" når man vet ca. hvor lenge livet vil være slik, enten det er ett eller ti år til...

 

Du kan stille som krav til mannen at dere sammen finner en løsning som fungerer bedre for alle enn slik dere har det i dag.

Anonymous poster hash: a4269...140

[Anonym bruker]

En ting til.... slik jeg kjenner toppidrettsutøverne, ta helst dette opp med mannen utenom sesongen, eller når det er roligere perioder. Når de står midt i det verste kjøret med hardtrening og konkurranser, da er de som regel svært lite lydhøre for alt som "forstyrrer" dem... Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke kan bruke særlig energi på andre ting enn treningen/konkurransene.

Er det krise og det er midt i sesong, pass på at du timer det å ta det opp med ham til en dag han har litt mer tid.

Anonymous poster hash: a4269...140

[Anonym bruker]

Da jeg valgte å gifte meg med mannen min visste jeg at karrieren hans var en del av pakken. Det er klart det er slitsomt og ikke minst ensomt for meg å flytte rundt i inn- og utland, men det er faktisk pga hans karriere at vi kan ha den livsstilen vi har i dag og at jeg ikke behøver å ha en 8-16 jobb. Vi har ikke barn (ennå), så vanskelig å si hvordan ting da vil bli, men nei, jeg stiller ingen krav eller klager over reisinga hans. Som sagt så er det prisen å betale for å ha det slik vi har det i dag økonomisk og med andre goder.

 

Anonymous poster hash: 75875...57e

[Anonym bruker]

 

Jeg er ikke sammen med en toppidrettsutøver, men har hatt en god del med slike å gjøre gjennom jobb.

 

Hvordan stiller han seg til ev. å slutte med den minste sporten han driver med? Han driver jo den mest fordi det er gøy, og det tar mye tid, skriver du.

 

Når dere har tre barn så tenker jeg at dere må finne en ordning som fungerer. Enten så må han prioritere litt anderledes, eller så må dere få hjelp som kan avlaste deg noe når han er mye borte.

 

De jeg har vært borti har vært veldig bevisste på at det også må fungere for den som steller hjemmet og familien når de er borte. Men som de også har sagt, det å være toppidrettsutøver er noe som krever at man er 100 % fokusert. De må rett og slett være "egoistiske" når det kommer til idretten og den treningen som skal til for at de kan konkurrere. Enten så driver man med det, eller så slutter man om man ikke vil ta belastningen.

Selv om de har vært bevisste på "egoismen" i det de driver med så har de jeg har vært borti vært veldig lite egoistiske mtp. privatlivet sitt og de pårørende. De har vært veldig rause med oppmerksomhet og tid - den tiden de har tilovers til familien.

De har også vært veldig opptatt av å skjerme sine nærmeste fra media og andre. Noen av dem har vært svært tydelig både mot andre klubber og media at de forventer at det respekteres at de forholder seg kun til ham/henne og lar familien få være i fred. Kanskje din mann kan være tydeligere på dette? Hvis det er slik at du er blitt litt "fritt vilt", så er det du og han som må sette grensene.

Får du mye henvendelser, vær høflig, men kort og vis til at de får henvende seg til din mann når det kommer til det sportslige.

 

Når man velger å bli sammen med en toppidrettsutøver så tar man et valg, man vet det blir ensomt i store deler av året, man vet det blir slitsomt. Men, det er også bare for en del år av livet, ikke for hele livet. Kunsten er å finne en måte å takle det på slik at det fungerer for alle.

 

Hadde jeg vært deg ville jeg forklart hvor sliten jeg var, og at dere må få til en endring. Enten må dere få hjelp til å avlaste deg noe, eller han må gi opp den ekstraidretten han driver med. Turnusjobben kan være grei å holde på siden han der tjener godt. Dere må legge en strategi for hvordan sette grenser slik at du og barna slipper henvendelser, hvordan du og barna kan være konsekvente og avvise henvendelser uten at det blir noen diskusjon rundt det.

Og snakk om fremtiden. Det er gjerne lettere å "holde ut" når man vet ca. hvor lenge livet vil være slik, enten det er ett eller ti år til...

 

Du kan stille som krav til mannen at dere sammen finner en løsning som fungerer bedre for alle enn slik dere har det i dag.

 

Anonymous poster hash: a4269...140

Tusen takk for godt svar.

 

Hva angår den andre idretten er det greit for meg, for det er en idrett han inkluderer oss i. Vi er med på de fleste matcher han spiller, og han er fritatt fra all trening. Han er kun med når det passer seg sånn, og han hører alltid med meg først.

 

Og ja, han burde nok bli flinkere til å si ifra til andre at de ikke skal kontakte meg hva angår hans idrett, men jeg føler liksom at det er vanlig. At dersom de får meg på godfot så kan jeg overtale ham til å bytte klubb eller noe... Det er mest de fra idrett nr to som tar kontakt med meg fordi de vil ha min mann til å satse på denne idretten istedenfor. I denne idretten har han ingen agent eller manager fordi han egentlig har lagt opp, så da er det meg de kontakter da...

 

Vi hadde en liten krangel om alt dette i går, jeg fortalte hvor sliten jeg er og at jeg også ser at han er sliten. Det er mye for han, for sesongen blir liksom aldri slutt. Sesongen er lang, og når den er over, så er det landslagtreninger og VM. Det er håp om å bli tatt ut til OL, samlinger i utlandet og treningsleir utenom sesongen. Det er aldri fri. Heldigvis er vi enige om en ting, han bytter ikke til en klubb som innebærer at vi må flytte, vi skal bo her vi bor nå slik at barna slipper å bytte skole:)

 

Han er som sagt fantastisk når han er hjemme, men det er likevel jeg som står for alt. Selvom idretten er jobben hans er det ikke slik at vi er styrtrike og kan ansatte hjelp i hjemmet.

 

Uff... Unnskyld for ar jeg klager... Dette er jo mitt valg, da jeg traff han for 12 år siden visste jeg godt hva jeg gikk til, jeg visste bare ikke at jeg måtte ofre så mye for å få det til å gå rundt. Ikke visste jeg atvi skulle få tre barn og hvor krevende det ble med de heller...

 

 

 

Anonymous poster hash: aa929...ea2

[Anonym bruker]

Tusen takk for godt svar.

 

Hva angår den andre idretten er det greit for meg, for det er en idrett han inkluderer oss i. Vi er med på de fleste matcher han spiller, og han er fritatt fra all trening. Han er kun med når det passer seg sånn, og han hører alltid med meg først.

 

Og ja, han burde nok bli flinkere til å si ifra til andre at de ikke skal kontakte meg hva angår hans idrett, men jeg føler liksom at det er vanlig. At dersom de får meg på godfot så kan jeg overtale ham til å bytte klubb eller noe... Det er mest de fra idrett nr to som tar kontakt med meg fordi de vil ha min mann til å satse på denne idretten istedenfor. I denne idretten har han ingen agent eller manager fordi han egentlig har lagt opp, så da er det meg de kontakter da...

 

Vi hadde en liten krangel om alt dette i går, jeg fortalte hvor sliten jeg er og at jeg også ser at han er sliten. Det er mye for han, for sesongen blir liksom aldri slutt. Sesongen er lang, og når den er over, så er det landslagtreninger og VM. Det er håp om å bli tatt ut til OL, samlinger i utlandet og treningsleir utenom sesongen. Det er aldri fri. Heldigvis er vi enige om en ting, han bytter ikke til en klubb som innebærer at vi må flytte, vi skal bo her vi bor nå slik at barna slipper å bytte skole:)

 

Han er som sagt fantastisk når han er hjemme, men det er likevel jeg som står for alt. Selvom idretten er jobben hans er det ikke slik at vi er styrtrike og kan ansatte hjelp i hjemmet.

 

Uff... Unnskyld for ar jeg klager... Dette er jo mitt valg, da jeg traff han for 12 år siden visste jeg godt hva jeg gikk til, jeg visste bare ikke at jeg måtte ofre så mye for å få det til å gå rundt. Ikke visste jeg atvi skulle få tre barn og hvor krevende det ble med de heller...

 

 

 

Anonymous poster hash: aa929...ea2

 

Sett dere ned igjen og prøv  å snakke saklig med hverandre om det.

 

Gå gjennom livet deres. Hva kan dere gjøre for å lette presset på deg når han er borte. Dere kan ikke betale for hjelp, men det er sikkert noe annet dere kan gjøre. Er det familie eller venner som kan hjelpe til innimellom, kanskje sitte barnevakt en gang iblant? Kan det være en løsning at du bruker f.eks. en ettermiddag eller kveld på å lage og planlegge mat for uken som kommer. Aldri småhandle, handle en gang i uken og la det være med det. Ting som kan fryses og varmes igjen kan du lage store porsjoner av når du først lager. Kanskje det er andre foreldre i området som dere kan dele på kjøring med slik at det blir litt mindre stress på deg enkelte dager?

Har dere gode nok rutiner for klesvask, at også barna blir opplært til å legge ting riktig, kan hjelp til med å sortere, at barna får sine faste små oppgaver som gjør at du får bittelitt mer avlastning på annet husarbeid?

Er det noe han kan gjøre når han er hjemme for å lette de periodene han er borte? Lage opp mat, vaske hus/klær før han drar.

 

Ang. de fra den andre idretten som tar kontakt med deg. Der har både du og han et ansvar. Mannen din må bli flinkere til å si fra at hvis de vil ham noe så snakker de med ham, at de ikke skal "plage" familien hans. De fleste som er seriøse respekterer det om de får beskjed. Men der må også du bli flinkere til å si fra. Som jeg skrev tidligere, vært høflig, men kort og kontant og si fra at dette er noe de får diskutere med din mann. Ikke åpne for noen diskusjon. Om de likevel prøver å snakke om hvor fint det er for familier andre steder, vær igjen kort "det er det sikkert, men vi har ingen planer om å flytte, vil du snakke mer om det så får du henvende deg til min mann" - og så bytter du tema, sier du må gjøre noe med barna, ser noen du kjenner... hva som helst for å bytte tema eller avbryte samtalen. Er du konsekvent på det så vil de forstå at de ikke kommer noen vei med å prøve å påvirke deg.

 

Du og mannen har begge ting dere må bedre, så si til ham at dere er et lag, at du ikke vil krangle med ham, men dere må finne løsninger som fungerer bedre enn det gjør pr. i dag. Det tror jeg dere greier fint

 

Anonymous poster hash: a4269...140