Dere anre som har mistet barn i forbindelse med fødsel/dødfødt

[Anonym bruker]

Går fint med meg dagtid, men opplever fortsatt 15 år etter at jeg har mareritt på nettene. Drømmer ofte at barnet likevel ikke var død, at det var en feil, at det er tenåring. Er så sliten når jeg våkner. Andre som har det på samme måte?

Anonymous poster hash: a12cd...a8e

[Anonym bruker]

Nå er det kanskje ikke meg du vil ha svar fra, for jeg har aldri mistet et barn. Men så det var ingen som svarte deg. Jeg kjenner ei som mistet barnet sitt for over 20 år siden. Hun fortalte her en dag at hun fremdeles kan begynne å strigråte hvis hun tenker på det. Svært sjelden, men en fin sang på radioen eller en spesiell lukt, så skjedde det. Kanskje et par ganger i året skjedde dette.

 

Hun har aldri pratet om mareritt, men jeg tror alle reaksjoner er normale. Har du fått bearbeidet sorgen din?

 

Anonymous poster hash: 35eef...ee6

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke opplevd det samme, men svarer likevel ut fra mine egne tanker. 

 

Jeg har kun mistet en veldig nær og kjær person i løpet av livet. Det var av alderdom, så det var jo ikke uventet, men det var likevel tøft. Hun var veldig spesiell for meg. Jeg tenker ikke på henne daglig lengre, men tankene svinger innom fra tid til annen. Og plutselig hører jeg en sang, kjenner en duft eller ser noe som minner meg om henne. Og tårene renner, sorgen kommer opp igjen og jeg må bare gråte meg ferdig for da (for min del er en del av sorgen av mine barn ikke får møte/kjenne henne). Jeg tror slike reaksjoner er helt normalt fordi sorg er aldri noe som blir borte eller bearbeidet ferdig, man bare lærer seg å leve med det. 

 

Sorgen over en barn man har mistet ser jeg på som en helt spesiell sorg, og på mange måter er den nok mye vanskeligere enn andre typer sorg (selv om man ikke skal sammenligne smerte). Sorgen ligger jo ikke bare i selve dødsfallet, men også i tapet av hele livet til barnet og sjansen til å bli kjent. Jeg vil ikke tro det er unormalt å ha det slik som deg, hi, men kanskje du skulle snakket med noen om dette? Om det fører til at du blir påvirket på dagtid også (blir utslitt pga nettene), så ligger det kanskje noe der som trengs å snakkes om. Det har ingenting å si at det er lenge siden, sorg har ingen utløpsdato. Kanskje har du hatt det helt fint i mange år, men nå må du "få det ut" igjen? 

 

Håper du finner ut av dette HI

Anonymous poster hash: 2a420...696

[Anonym bruker]

Jeg mistet et barn i uke 38. Fødte og gravla henne. Det var mitt første barn. Det er helt forferdelig.

Jeg fikk ett nytt barn et par år senere. Men forholdet holdt ikke.

Nå er det 16 år siden det skjedde. Hun skulle ha blitt 16 år i år. I fjor var den første gangen jeg ikke var lei meg den tiden hun ble født. Jeg drømmer aldri om henne og har generelt sett kommet meg videre. Det har vært et valg; jeg vil ikke grave meg ned i sorgen.

 

Anonymous poster hash: aadbf...fd7

[Anonym bruker]

For det første, kondolerer.

 

Men jeg synes ikke dette er noe du skal ta opp/diskutere, belyse på et forum der det sitter en stor brøkdel gravide ( og sikkert veldig nervøse ) kvinner. Synes du kan ta dette på et forum der det er dette tema som står i sentrum. Vil forresten tro du best får svar der også.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9e949...087

[Anonym bruker]

For det første, kondolerer.

 

Men jeg synes ikke dette er noe du skal ta opp/diskutere, belyse på et forum der det sitter en stor brøkdel gravide ( og sikkert veldig nervøse ) kvinner. Synes du kan ta dette på et forum der det er dette tema som står i sentrum. Vil forresten tro du best får svar der også.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9e949...087

Nei, men herregud, man kan ikke svare sørgende folk på den måten. Noen barn dør og de fleste barn dør ikke. Hvis man er så skjør gravid får man holde seg unna forum. Vi diskuterer alt mulig rart her, hvis man vil ha solskinnshistoriene kan man lage et solskinnsforum.

 

Til deg HI: kondolerer så masse. Jeg har aldri mistet et barn, men jeg vet hva det er å leve med sorg. Den kan se så forskjellig ut. Noen perioder har man mareritt, andre perioder tenker man ikke på det. Jeg tror det du opplever er helt normalt, men det kan jo hende det finnes en sorggruppe du kan delta i? Ofte trenger man ikke å gå så mange ganger heller. Bare å få luftet litt over én eller to samtaler kan være veldig fint. Noen i familien mistet forøvrig et barn da hen var 6 mnd. Det er 30 år siden, men de sørger jo enda. Jeg tror det som er aller sårest for dem nå er at det bare er de som husker hen, siden det er så lenge siden. Så det blir litt ensomt tror jeg. De blir hvertfall veldig glad når jeg spør om å få se i albumet og de får mimre litt. Selv om det er "vondt mimring" så er det likevel fint å tenke på at det ikke er glemt tror jeg. Det betyr jo fortsatt noe for dem, og det vil det gjøre hele livet.

 

Anonymous poster hash: 3bc5b...67f

[Anonym bruker]

Vi har to forskjellige meninger der. Jeg mener at man ikke behøver å sette seg ned foran en gjeng gravide å snakke om dødfødsel.

 

Hadde du gått inn å snakket om din døde grandonkel som døde av kreft inne på en dialyseavdeling for eksempel ? Tror ikke det.

 

Betyr da ikke at jeg ikke føler med HI. Det gjør jeg langt inne i hjertet. Men jeg klarer alikevel å evne å se at det ikke handler om KUN HI.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9e949...087

[Anonym bruker]

Nå er det 200 barn som er dødfødte i Norge i året og de fleste er helt uforberedt på at dette skjer før det rammer dem selv. Så kanskje greit at de gravide kommer litt ut av boblen og inser at onde ting skjer selv i Norge.

 

Kondolerer hi. Har du bilder av barnet? Hvordan ble det gjort etter fødsel? Gutten min døde i uke 35 i fjor så jeg vet jo ingenting om 15 år etter. Jeg slitter ikke med mareritt de første månedene våknet jeg hvis jeg hadde gode drømmer. Så lenge drømmene var dystre og tunge sov jeg fint. Med engang jeg fikk glade drømmer våknet jeg å kjente på hvor feil det var.

 

Føler det hjalp veldig å se endringen som skjedde de to døgna før jeg sendte han fra meg til obduksjon for å faktisk inse at han faktisk var død. Det var veldig vondt at han ble kald og blå, men hadde han sett like sovende ut som når han ble født ville jeg nok slitt med usikkerhet.

 

Hvis du har bilder ville jeg lett de opp og sett på de at barnet var dødt. Vet ikke hvor flinke sykehusene var og lage album i 2001.

 

Anonymous poster hash: 92931...84e

[Anonym bruker]

Nå er det 200 barn som er dødfødte i Norge i året og de fleste er helt uforberedt på at dette skjer før det rammer dem selv. Så kanskje greit at de gravide kommer litt ut av boblen og inser at onde ting skjer selv i Norge.

 

Kondolerer hi. Har du bilder av barnet? Hvordan ble det gjort etter fødsel? Gutten min døde i uke 35 i fjor så jeg vet jo ingenting om 15 år etter. Jeg slitter ikke med mareritt de første månedene våknet jeg hvis jeg hadde gode drømmer. Så lenge drømmene var dystre og tunge sov jeg fint. Med engang jeg fikk glade drømmer våknet jeg å kjente på hvor feil det var.

 

Føler det hjalp veldig å se endringen som skjedde de to døgna før jeg sendte han fra meg til obduksjon for å faktisk inse at han faktisk var død. Det var veldig vondt at han ble kald og blå, men hadde han sett like sovende ut som når han ble født ville jeg nok slitt med usikkerhet.

 

Hvis du har bilder ville jeg lett de opp og sett på de at barnet var dødt. Vet ikke hvor flinke sykehusene var og lage album i 2001.

 

Anonymous poster hash: 92931...84e

Du har helt rett, beklager.

 

 

Anonymous poster hash: 9e949...087

[Anonym bruker]

Beklager så mye. Det siste jeg ønsket med dette var å skremme andre gravide. Spurte her, fordi man når mange personer her inne. Takk til dere som likevel har svart. Har fått bearbeidet sorgen, men av og til uten at jeg har tenkt på barnet, drømmer jeg om at det likevel lever. Dette er ikke noe jeg dagdrømmer om på dagtid.

 

Til dere her som er gravide; jeg har fått 4 friske og raske barn etter dette Igjen, det var ikke meningen å støte noen, men lurte bare på om andre også har samme drømmer.

Anonymous poster hash: a12cd...a8e

[Anonym bruker]

 

Beklager så mye. Det siste jeg ønsket med dette var å skremme andre gravide. Spurte her, fordi man når mange personer her inne. Takk til dere som likevel har svart. Har fått bearbeidet sorgen, men av og til uten at jeg har tenkt på barnet, drømmer jeg om at det likevel lever. Dette er ikke noe jeg dagdrømmer om på dagtid.

 

Til dere her som er gravide; jeg har fått 4 friske og raske barn etter dette Igjen, det var ikke meningen å støte noen, men lurte bare på om andre også har samme drømmer.

 

Anonymous poster hash: a12cd...a8e

Barnet lever fortsatt med deg i drømmene dine. Det er jo ikke så rart at du drømmer om barnet syns jeg!

 

 

 

Anonymous poster hash: 37dc4...5c9

[Hønemor30]

Jeg hadde det sånn i noen år etter jeg mistet første barnet. Gikk til terapeut og fikk pratet ut og hjelp til å sortere tankene. Da jeg opplevde å miste et barn til en god del år senere brukte jeg det jeg hadde lært med første. Men nå , det siste halvåret har jeg hatt mareritt igjen. Jeg opplever at dette kommer når jeg er stresset, sliten, tenker mye og /eller det skjer mye trist, tøft eller vondt i livet.

[Anonym bruker]

#11 og #12, takk for gode svar

Anonymous poster hash: a12cd...a8e