Savner å være en kjernefamilie

[Anonym bruker]

Jeg har de siste ukene kjent en enorm sorg og et savn etter "familien min". Jeg flyttet fra mannen for over et halvt år siden, og har hatt det helt fint til nå sammen med mitt lille barn, men nå har jeg fått det veldig tungt. Det er trist å ikke dele opplevelsene rundt barnet med faren, det er leit å sitte uten sin egen på kveldene, det er trist å våkne i helgene og være bare oss to fram til resten av verden våkner og kommer ut, det er tungt å ordne alt praktisk selv. Alle utfordringer, både med barnet og hverdagen og alt, jeg kjenner at det tynger meg sånn!

Faren til barnet er ikke en mann jeg kan være med, så jeg savner egentlig ikke han, men nå har jeg noen så svarte stunder at jeg rett og slett vurderer å gå tilbake.

Jeg har heller ikke lyst til å date, det er ikke en mann jeg savner, jeg savner kjernefamilien min!!

Kjære dere, kom med en mirakuløs løsning for meg! Skal resten av livet være sånn?

 

Anonymous poster hash: 27443...32a

[Nyttårs barn]

Det er klart du gjør det, livet ditt har ikke blitt slik du ønsket og håpet.

Men jeg tror dette vil bli bedre over tid. Ikke gå tilbake til eksen din, det er ikke løsningen.

Selv om du ikke ønsker å møte noen akkurat nå, så vil du med iden kanskje gjøre det og plutselig finner du en kjekk mann som du kan starte på nytt med!

[Anonym bruker]

Det kommer en annen og bedre mann en vakker dag.

 

Anonymous poster hash: 4e721...b73

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg godt. Jeg gikk fra min eksmann for fem år siden pga fysisk og psykisk mishandling, men de første par årene var drømmen om kjernefamilien fortsatt til stede. Takk og pris gikk jeg til samtaler på FVK både for min egen del og barnet sitt del, og der var de veldig gode til å plassere tankene mine på rett sted slik at jeg forsto at det ikke var min eksmann jeg savnet, men at jeg bar på en sorg over tapte drømmer. Jeg brukte nok 3 år før jeg hadde bearbeidet alt, men så for snart to år siden kom det vandrende en mann inn i livet mitt som er helt fantastisk både mot meg og min datter, og jeg har funnet en ro og trygghet i livet som jeg har manglet i mange år. Mao det tar tid å komme over et brudd uansett hva som er årsak, men gir du deg selv den tiden og lar deg selv kjenne på og bearbeide følelsene så kommer du til å komme sterkere ut av denne perioden i livet ditt. Og når du har gjort det blir du også åpen for å møte en fantastisk mann ☺

 

Anonymous poster hash: 38def...8ac

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg godt. Jeg gikk fra min eksmann for fem år siden pga fysisk og psykisk mishandling, men de første par årene var drømmen om kjernefamilien fortsatt til stede. Takk og pris gikk jeg til samtaler på FVK både for min egen del og barnet sitt del, og der var de veldig gode til å plassere tankene mine på rett sted slik at jeg forsto at det ikke var min eksmann jeg savnet, men at jeg bar på en sorg over tapte drømmer. Jeg brukte nok 3 år før jeg hadde bearbeidet alt, men så for snart to år siden kom det vandrende en mann inn i livet mitt som er helt fantastisk både mot meg og min datter, og jeg har funnet en ro og trygghet i livet som jeg har manglet i mange år. Mao det tar tid å komme over et brudd uansett hva som er årsak, men gir du deg selv den tiden og lar deg selv kjenne på og bearbeide følelsene så kommer du til å komme sterkere ut av denne perioden i livet ditt. Og når du har gjort det blir du også åpen for å møte en fantastisk mann ☺

 

Anonymous poster hash: 38def...8ac

Tusen tusen takk for et veldig fint svar. Takk til dere andre og, det hjelper ❤️

 

Anonymous poster hash: 27443...32a