Inspirert av utroskapstrådene - påstand

[Anonym bruker]

Påstand: alle som mener at det er greit at mannen er utro (ikke de som tilgir etter hardt arbeid, men de som ikke tar det så tungt) er enten slike som ikke ønsker å ha sex med mannen og forstår hvorfor han er utro, eller som er utro selv. Kjør debatt

Anonymous poster hash: ad863...d75

[Anonym bruker]

Litt vel generaliserende synes jeg.

Det er sikkert flere som ikke føler at utroskap er så nøye rett og slett fordi de har et syn på sex som lek og morro der følelser ikke trenger å henge med.

Det er sikkert mange i de gruppene du nevner også, men folk er forskjellige så grunnene til disse holdningene kan være mange.

 

Jeg tilhører ikke den gruppen som synes utroskap er greit da....

 

Anonymous poster hash: 78c38...18d

[Anonym bruker]

Litt vel generaliserende synes jeg.

Det er sikkert flere som ikke føler at utroskap er så nøye rett og slett fordi de har et syn på sex som lek og morro der følelser ikke trenger å henge med.

Det er sikkert mange i de gruppene du nevner også, men folk er forskjellige så grunnene til disse holdningene kan være mange.

 

Jeg tilhører ikke den gruppen som synes utroskap er greit da....

 

Anonymous poster hash: 78c38...18d

 

 

Men hvis man ser på sex som bare lek og moro når man er i et forhold, så er man jo tilbøyelig til å være utro selv...

 

Anonymous poster hash: ad863...d75

[Anonym bruker]

Ikke noe å debattere om, jeg tror du har rett.

 

Så lenge mannen hadde vært ærlig om det hadde jeg ikke brydd meg noe om at han var utro.

Jeg tenner ikke lenger, det eneste som frister er et lite eventyr med en som sjarmerer meg i senk og som jeg ikke trenger å møte igjen spesielt mange ganger.

Men mannen kommer aldri til å ha seg med noen annen, ikke jeg heller. Til det er vi for knyttede til hverandre på alle andre plan.

 

Anonymous poster hash: a0bb5...fbc

[Anonym bruker]

Jeg mener heller ikke at dette er noe å debattere, du har rett.

 

Anonymous poster hash: d5787...1e2

[Anonym bruker]

 

Men hvis man ser på sex som bare lek og moro når man er i et forhold, så er man jo tilbøyelig til å være utro selv...

 

Anonymous poster hash: ad863...d75

Det vil jeg anta...

 

Anonymous poster hash: 78c38...18d

[Anonym bruker]

 

Påstand: alle som mener at det er greit at mannen er utro (ikke de som tilgir etter hardt arbeid, men de som ikke tar det så tungt) er enten slike som ikke ønsker å ha sex med mannen og forstår hvorfor han er utro, eller som er utro selv. Kjør debatt

 

Anonymous poster hash: ad863...d75

 

 

Påstand:

 

Alle som ikke kommer med slike tullete antakelser, må skape mye drama i sine omgivelser ved å ilegger folk skjulte hensikter de ikke har.

 

Newsflash: Noen har faktisk har evne til å se nyanser, bry seg om andre og argumentere støttende for dem, selv om de selv aldri har vært i en lik situasjon.

 

Anonymous poster hash: bb684...6f7

[Anonym bruker]

 

Men hvis man ser på sex som bare lek og moro når man er i et forhold, så er man jo tilbøyelig til å være utro selv...

 

Anonymous poster hash: ad863...d75

 

 

Slik fungerer det ikke.

De som ser på sex som noe som kan nytes både med og uten forelskelse, er ikke uten empati eller egoister, og de vet at utroskap vil oppleves som et stort tillitsbrudd for partneren og ønsker ikke å såre denne.

 

 

Anonymous poster hash: bb684...6f7

[Anonym bruker]

Feil.

Du legger som startpremiss at vi alle har et slags standard A4-forhold til hva sexlivet skal bety i våre ekteskap og i livet for øvrig. Du er sikker på at siden dette er noe mange har et "eiendomsforhold" til, så er det den måten å føle på som er riktig, og den andre måten å føle på finnes bare der ett eller annet har gått "galt" (enten: hun bryr seg ikke om sex, eller hun bryr seg ikke om mannen.)

 

Vil bare minne om at kjærlighet og sjalusi er to ulike ting som kan opptre uten hverandre. Ingen er vel i tvil om at det finnes mange former for kjærlighet som ikke innebærer sjalusi? Jeg elsker f eks min datter, men blir ikke sjalu selv om hun er pappajente, eller når hun får seg kjæreste.

 

På samme måte fins det sjalusi som opptrer uten kjærlighet. Vi har alle skrevet gode råd her på forumet, til kvinner som blir undertrykt av en mann - det er tydelig at han ikke har varme følelser for henne, men hun vegrer seg mot å gå fordi han da blir dobbelt eiesyk og sjalu.

 

Eiesyken og kjærligheten går ikke hånd i hånd som en naturlov i alle mennesker. Det er en tillært sammenheng, som handler om kultur. Syns du skal ta deg tid til å lese f eks Suzanne Brøggers bøker. Riktignok var det i 70-tallets fri kjærlighet-bølge hun kom med dem, men de tvang i alle fall folk til å tenke.

 

For eksempel: hva vil det si å elske? Er det ikke også å unne andre lykke? Og hvordan kan det forsvares å begrense den andre hvis man lever i kjærlighet?

 

Jeg har ikke "sviktet" min samboer noen sinne, og ikke han meg - jeg setter det i gåseøyne fordi jeg selv ikke ser på sex som svik - men jeg ville likevel ikke bli rasende, eiesyk, straffende og kontrollerende dersom han innrømte å ha ligget med noen andre enn meg. Han er bare et menneske! Han har svakheter og gjør dumme ting, som alle andre. Han kan bli forelsket eller betatt, til og med, og komme til å handle på impuls. Ingen av disse tingene er skilsmissegrunn - hvorfor skal selve sexhandlingen være det? Den er jo ikke "ond", og den tar jo ikke noe fra meg.

 

Hvis det er noe han stadig gjør igjen og igjen må vi jo ta den vanskelige samtalen og finne ut om han er i feil forhold, men før vi kommer dit, har jeg ingen "rett" på kroppen hans. Og det har ingen andre heller.

 

Motsatt vet jeg at han ikke ville like at jeg hadde sex med noen andre. Siden jeg ikke ønsker å såre han, unngår jeg det. Han ville føle seg "til latter" hvis andre visste at jeg hadde sex med flere enn han, er hans begrunnelse. Jeg selv er forbi det stadiet der andres tanker om mitt sexliv betyr noe, men jeg respekterer at han som mann likevel har et (litt banalt) behov for å være alfahann. Jeg vet også at hemningene og kompleksene hans er verre enn mine, og han ville frykte at jeg fant en som var ham seksuelt overlegen. Den frykten ønsker jeg ikke å påføre ham.

 

Men forholdet jeg lever i nå er mer harmonisk, kjærlighetsfylt og gir bedre sex enn noen jeg har vært i tidligere. Jeg er 45 nå, har to ekser fra lengre forhold og mange kortere, og har opplevd både sjalusi og utroskap (for ikke å nevne selve gullkombinasjonen: en sjalu mann som SELV var utro! Slå den!)

 

Et viktig aspekt med å kunne føle kjærlighet uten sjalusi er imidlertid tillit. Når den første løgnen er blitt sagt høyt, er man på en farlig sti. Jeg har kommer til at jeg ikke frykter mannens sex med en annen, men jeg frykter endringer i tilliten mellom ham og meg. Nærhet krever tillit. Og det veldig mange opplever i samband med utroskap er nettopp at partneren skjuler sine spor, finner på dekkhistorier osv, og gradvis bryter ned tilliten. Den delen er det som ødelegger! Ikke sexen, men alle løgnene. Og de eksisterer jo ikke i er vakuum - løgnene blir "nødvendiggjort" av samfunnets syn på seksuell utroskap som en stor sak. Var det mindre tabubelagt ville det ikke være så nøye å skjule det. (Til sammenligning: For 100 år siden skjulte ikke borgerskapets herrer sine elskerinner, for tabuet var ikke så stort. Hun kunne bli "holddame", og hele byen kunne vite om det. Mens f eks homofili, eller en kvinnes elsker, måtte skjules bedre.)

 

Så ditt premiss om at noe må være "galt" enten med forholdet eller personen hvis hun ikke er eiesyk, er feil. Sex og kjærlighet kan opptre sammen, men også hver for seg. Deiligst når de opptrer sammen, syns kanskje mange? Sjalusi og kjærlighet kan opptre alene eller sammen, og tro meg: kjærligheten er aller deiligst når man ikke lenger er så ung, usikker eller forvirret at man trenger å forpeste den med sjalusi.

 

Anonymous poster hash: ec15a...417

[Anonym bruker]

 

Slik fungerer det ikke.

De som ser på sex som noe som kan nytes både med og uten forelskelse, er ikke uten empati eller egoister, og de vet at utroskap vil oppleves som et stort tillitsbrudd for partneren og ønsker ikke å såre denne.

 

 

Anonymous poster hash: bb684...6f7

 

 

 

Men da aksepterer man vel heller ikke at partneren er utro?

 

Anonymous poster hash: ad863...d75

[Luksusdyret]

Feil.

Du legger som startpremiss at vi alle har et slags standard A4-forhold til hva sexlivet skal bety i våre ekteskap og i livet for øvrig. Du er sikker på at siden dette er noe mange har et "eiendomsforhold" til, så er det den måten å føle på som er riktig, og den andre måten å føle på finnes bare der ett eller annet har gått "galt" (enten: hun bryr seg ikke om sex, eller hun bryr seg ikke om mannen.)

 

Vil bare minne om at kjærlighet og sjalusi er to ulike ting som kan opptre uten hverandre. Ingen er vel i tvil om at det finnes mange former for kjærlighet som ikke innebærer sjalusi? Jeg elsker f eks min datter, men blir ikke sjalu selv om hun er pappajente, eller når hun får seg kjæreste.

 

På samme måte fins det sjalusi som opptrer uten kjærlighet. Vi har alle skrevet gode råd her på forumet, til kvinner som blir undertrykt av en mann - det er tydelig at han ikke har varme følelser for henne, men hun vegrer seg mot å gå fordi han da blir dobbelt eiesyk og sjalu.

 

Eiesyken og kjærligheten går ikke hånd i hånd som en naturlov i alle mennesker. Det er en tillært sammenheng, som handler om kultur. Syns du skal ta deg tid til å lese f eks Suzanne Brøggers bøker. Riktignok var det i 70-tallets fri kjærlighet-bølge hun kom med dem, men de tvang i alle fall folk til å tenke.

 

For eksempel: hva vil det si å elske? Er det ikke også å unne andre lykke? Og hvordan kan det forsvares å begrense den andre hvis man lever i kjærlighet?

 

Jeg har ikke "sviktet" min samboer noen sinne, og ikke han meg - jeg setter det i gåseøyne fordi jeg selv ikke ser på sex som svik - men jeg ville likevel ikke bli rasende, eiesyk, straffende og kontrollerende dersom han innrømte å ha ligget med noen andre enn meg. Han er bare et menneske! Han har svakheter og gjør dumme ting, som alle andre. Han kan bli forelsket eller betatt, til og med, og komme til å handle på impuls. Ingen av disse tingene er skilsmissegrunn - hvorfor skal selve sexhandlingen være det? Den er jo ikke "ond", og den tar jo ikke noe fra meg.

 

Hvis det er noe han stadig gjør igjen og igjen må vi jo ta den vanskelige samtalen og finne ut om han er i feil forhold, men før vi kommer dit, har jeg ingen "rett" på kroppen hans. Og det har ingen andre heller.

 

Motsatt vet jeg at han ikke ville like at jeg hadde sex med noen andre. Siden jeg ikke ønsker å såre han, unngår jeg det. Han ville føle seg "til latter" hvis andre visste at jeg hadde sex med flere enn han, er hans begrunnelse. Jeg selv er forbi det stadiet der andres tanker om mitt sexliv betyr noe, men jeg respekterer at han som mann likevel har et (litt banalt) behov for å være alfahann. Jeg vet også at hemningene og kompleksene hans er verre enn mine, og han ville frykte at jeg fant en som var ham seksuelt overlegen. Den frykten ønsker jeg ikke å påføre ham.

 

Men forholdet jeg lever i nå er mer harmonisk, kjærlighetsfylt og gir bedre sex enn noen jeg har vært i tidligere. Jeg er 45 nå, har to ekser fra lengre forhold og mange kortere, og har opplevd både sjalusi og utroskap (for ikke å nevne selve gullkombinasjonen: en sjalu mann som SELV var utro! Slå den!)

 

Et viktig aspekt med å kunne føle kjærlighet uten sjalusi er imidlertid tillit. Når den første løgnen er blitt sagt høyt, er man på en farlig sti. Jeg har kommer til at jeg ikke frykter mannens sex med en annen, men jeg frykter endringer i tilliten mellom ham og meg. Nærhet krever tillit. Og det veldig mange opplever i samband med utroskap er nettopp at partneren skjuler sine spor, finner på dekkhistorier osv, og gradvis bryter ned tilliten. Den delen er det som ødelegger! Ikke sexen, men alle løgnene. Og de eksisterer jo ikke i er vakuum - løgnene blir "nødvendiggjort" av samfunnets syn på seksuell utroskap som en stor sak. Var det mindre tabubelagt ville det ikke være så nøye å skjule det. (Til sammenligning: For 100 år siden skjulte ikke borgerskapets herrer sine elskerinner, for tabuet var ikke så stort. Hun kunne bli "holddame", og hele byen kunne vite om det. Mens f eks homofili, eller en kvinnes elsker, måtte skjules bedre.)

 

Så ditt premiss om at noe må være "galt" enten med forholdet eller personen hvis hun ikke er eiesyk, er feil. Sex og kjærlighet kan opptre sammen, men også hver for seg. Deiligst når de opptrer sammen, syns kanskje mange? Sjalusi og kjærlighet kan opptre alene eller sammen, og tro meg: kjærligheten er aller deiligst når man ikke lenger er så ung, usikker eller forvirret at man trenger å forpeste den med sjalusi.

 

Anonymous poster hash: ec15a...417

 

 

Men hvis det blir "mindre tabubelagt" og akseptert at alle puler på alle uten begrensninger, hvordan vil samfunnet se ut? Der alle, uansett forholdsstatus, har sex med hvem de vil til enhver tid? Jeg bare lurer altså.

[Anonym bruker]

 

Men da aksepterer man vel heller ikke at partneren er utro?

 

Anonymous poster hash: ad863...d75

Kanskje grunnlaget ligger i at de aksepterer at mannen er et menneske som kan gjøre feil? Eller de klarer å se at hans "utroskap" ikke er resultat av kjærlighet til en annen, men kanskje av noe mindre omfattende.

 

Anonymous poster hash: ec15a...417

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært utro, og det har ikke mannen heller

 

Vi har vært sammen i 18 år og har en familie sammen. Vi ønsker å bli gamle sammen, følge opp barn og barnebarn sammen

 

Vi snakker godt sammen, har det fint sammen (også i senga), elsker hverandre og har stor respekt for hverandre. Siden vi begge er flinke til å se og respektere hverandre er det null sjalusi i vårt forhold

 

Men vi er jo mennesker.

 

Skulle mannen min møte en fristelse han ikke klarer stå imot, skulle han trå feil og angre, ja da vet jeg at han ville be om tilgivelse og det ville han få.

 

Jeg vet han elsker meg. Skulle han slutte å elske meg får han gå, men hadde han falt for en fristelse, angret og fremdeles elsket meg så hadde ikke jeg avsluttet ekteskapet pga det.

 

Anonymous poster hash: adefc...d0f

[Anonym bruker]

Men hvis det blir "mindre tabubelagt" og akseptert at alle puler på alle uten begrensninger, hvordan vil samfunnet se ut? Der alle, uansett forholdsstatus, har sex med hvem de vil til enhver tid? Jeg bare lurer altså.

Ja, det er jo endetidsfrykten hos muslimske mullaher, The Christian South og den russiske patriarken, det! Hvor SKAL det ende... 😂 med Armageddon, kanskje? "Når kvinner går i mannsklær skal verden forgå", het det før. Men det var feil...

 

Svar: når vi nå har prevensjon som funker, og mulighet til å DNA-teste for farskap, og medisiner mot sykdommer, så er de seksuelle begrensningene på menneskets utfoldelse bare en anakronisme. Hva vil skje? Jo, at folk nyter livet mer og bedre, uten kunstig og samfunnsskapt moralisme til å ødelegge for seg. Skulle man håpe!!

 

Men desto mer drømmefabrikkene i Hollywood og Bollywood dyrker forelskelsen og romantikken som base for et forhold, jo mer "serie-monogame" blir vi. Det er romantikken og den eksklusive kjærligheten som skal vare livet ut. Resultatet er jo som det må: forelskelse visner, og paret har ingen ting å putte i stedet. Hvis de er så heldige å ha kjærlighet der, kan det vare, men så viser en av partene seg som en feilbarlig skapning og er utro.

 

Og siden vi er tutet ørene fulle av at romantikk=kjærlighet og kjærlighet=troskap, tror man grunnlaget for samlivet er borte. Man glemmer at det som brakte de to sammen ikke var "felles mulighet til å bevokte hverandres kjønnsliv" men f eks felles interesser, personlighet som passer sammen, humor, raushet, glede...

 

 

 

Anonymous poster hash: ec15a...417

[Luksusdyret]

Ja, det er jo endetidsfrykten hos muslimske mullaher, The Christian South og den russiske patriarken, det! Hvor SKAL det ende... med Armageddon, kanskje? "Når kvinner går i mannsklær skal verden forgå", het det før. Men det var feil...

 

Svar: når vi nå har prevensjon som funker, og mulighet til å DNA-teste for farskap, og medisiner mot sykdommer, så er de seksuelle begrensningene på menneskets utfoldelse bare en anakronisme. Hva vil skje? Jo, at folk nyter livet mer og bedre, uten kunstig og samfunnsskapt moralisme til å ødelegge for seg. Skulle man håpe!!

 

Men desto mer drømmefabrikkene i Hollywood og Bollywood dyrker forelskelsen og romantikken som base for et forhold, jo mer "serie-monogame" blir vi. Det er romantikken og den eksklusive kjærligheten som skal vare livet ut. Resultatet er jo som det må: forelskelse visner, og paret har ingen ting å putte i stedet. Hvis de er så heldige å ha kjærlighet der, kan det vare, men så viser en av partene seg som en feilbarlig skapning og er utro.

 

Og siden vi er tutet ørene fulle av at romantikk=kjærlighet og kjærlighet=troskap, tror man grunnlaget for samlivet er borte. Man glemmer at det som brakte de to sammen ikke var "felles mulighet til å bevokte hverandres kjønnsliv" men f eks felles interesser, personlighet som passer sammen, humor, raushet, glede...

 

 

 

Anonymous poster hash: ec15a...417

 

 

Det eksisterer prevensjon ja, men Norge ligger på bunn i Europa på kondombruk. Det hjelper ikke at det eksisterer prevensjon så lenge man ikke bruker den. Og nei, jeg tror ikke menn på sikt vil like kondom bedre enn i dag, de vil helst slippe. Og så oppstår det ofte følelser ved sex. Det er ikke sjeldent at man blir forelsket i elsker/elskerinne, skal man da gå rundt og være forelsket i flere forskjellige personer samtidig? Ingen prevensjon er 100 % sikker. Hvordan blir det da med mine-dine-våre-naboens-hun dama fra Kiwi-butikken jeg pulte forrige måned-barn? Systemet kommer jo til å kollapse. Det samme gjør helsevesenet. Klamydia har blomstret opp i Norge i det siste - så det hjelper lite at det finnes prevensjon.

[Anonym bruker]

Det eksisterer prevensjon ja, men Norge ligger på bunn i Europa på kondombruk. Det hjelper ikke at det eksisterer prevensjon så lenge man ikke bruker den. Og nei, jeg tror ikke menn på sikt vil like kondom bedre enn i dag, de vil helst slippe. Og så oppstår det ofte følelser ved sex. Det er ikke sjeldent at man blir forelsket i elsker/elskerinne, skal man da gå rundt og være forelsket i flere forskjellige personer samtidig? Ingen prevensjon er 100 % sikker. Hvordan blir det da med mine-dine-våre-naboens-hun dama fra Kiwi-butikken jeg pulte forrige måned-barn? Systemet kommer jo til å kollapse. Det samme gjør helsevesenet. Klamydia har blomstret opp i Norge i det siste - så det hjelper lite at det finnes prevensjon.

Men nå kommer du med vikarierende argumenter. Du er ikke egentlig opptatt av prevensjon. Og som du vet: seksuelle begrensninger og "offentlig dydighet" har heller aldri vært noen garantist for helse.

 

Da samfunnet fortsatt voktet på kvinners dyd, løp de en mye større risiko for å få f eks syfilis enn i dag. Prostitusjonen er nemlig medaljens bakside, men den mister sine kår i land som praktiserer frivillig sex.

 

Samme gjelder HIV i f eks afrikanske land: den lever aller best av tabuer. Der tabuene blir borte, beskytter folk seg mer og bedre. Der tabuene lever og begrenser folk, later man som om tilfeldig sex ikke finnes, og skyver det under teppet.

 

Det er vel ikke mer enn 20 år siden en indisk helseminister presterte å si i en debatt at HIV ikke ville bli et problem i India, på grunn av indernes "høye moral". Men nettopp det er jo å late som om smitteveiene ikke finnes, og der ed gi smitten frislipp...

 

Man kontrollerer ikke smitte ved sosial kontroll av seksualiteten. Det eneste man kontrollerer er kvinners frihet...

 

Anonymous poster hash: ec15a...417

[Anonym bruker]

Feil.

Du legger som startpremiss at vi alle har et slags standard A4-forhold til hva sexlivet skal bety i våre ekteskap og i livet for øvrig. Du er sikker på at siden dette er noe mange har et "eiendomsforhold" til, så er det den måten å føle på som er riktig, og den andre måten å føle på finnes bare der ett eller annet har gått "galt" (enten: hun bryr seg ikke om sex, eller hun bryr seg ikke om mannen.)

 

Vil bare minne om at kjærlighet og sjalusi er to ulike ting som kan opptre uten hverandre. Ingen er vel i tvil om at det finnes mange former for kjærlighet som ikke innebærer sjalusi? Jeg elsker f eks min datter, men blir ikke sjalu selv om hun er pappajente, eller når hun får seg kjæreste.

 

På samme måte fins det sjalusi som opptrer uten kjærlighet. Vi har alle skrevet gode råd her på forumet, til kvinner som blir undertrykt av en mann - det er tydelig at han ikke har varme følelser for henne, men hun vegrer seg mot å gå fordi han da blir dobbelt eiesyk og sjalu.

 

Eiesyken og kjærligheten går ikke hånd i hånd som en naturlov i alle mennesker. Det er en tillært sammenheng, som handler om kultur. Syns du skal ta deg tid til å lese f eks Suzanne Brøggers bøker. Riktignok var det i 70-tallets fri kjærlighet-bølge hun kom med dem, men de tvang i alle fall folk til å tenke.

 

For eksempel: hva vil det si å elske? Er det ikke også å unne andre lykke? Og hvordan kan det forsvares å begrense den andre hvis man lever i kjærlighet?

 

Jeg har ikke "sviktet" min samboer noen sinne, og ikke han meg - jeg setter det i gåseøyne fordi jeg selv ikke ser på sex som svik - men jeg ville likevel ikke bli rasende, eiesyk, straffende og kontrollerende dersom han innrømte å ha ligget med noen andre enn meg. Han er bare et menneske! Han har svakheter og gjør dumme ting, som alle andre. Han kan bli forelsket eller betatt, til og med, og komme til å handle på impuls. Ingen av disse tingene er skilsmissegrunn - hvorfor skal selve sexhandlingen være det? Den er jo ikke "ond", og den tar jo ikke noe fra meg.

 

Hvis det er noe han stadig gjør igjen og igjen må vi jo ta den vanskelige samtalen og finne ut om han er i feil forhold, men før vi kommer dit, har jeg ingen "rett" på kroppen hans. Og det har ingen andre heller.

 

Motsatt vet jeg at han ikke ville like at jeg hadde sex med noen andre. Siden jeg ikke ønsker å såre han, unngår jeg det. Han ville føle seg "til latter" hvis andre visste at jeg hadde sex med flere enn han, er hans begrunnelse. Jeg selv er forbi det stadiet der andres tanker om mitt sexliv betyr noe, men jeg respekterer at han som mann likevel har et (litt banalt) behov for å være alfahann. Jeg vet også at hemningene og kompleksene hans er verre enn mine, og han ville frykte at jeg fant en som var ham seksuelt overlegen. Den frykten ønsker jeg ikke å påføre ham.

 

Men forholdet jeg lever i nå er mer harmonisk, kjærlighetsfylt og gir bedre sex enn noen jeg har vært i tidligere. Jeg er 45 nå, har to ekser fra lengre forhold og mange kortere, og har opplevd både sjalusi og utroskap (for ikke å nevne selve gullkombinasjonen: en sjalu mann som SELV var utro! Slå den!)

 

Et viktig aspekt med å kunne føle kjærlighet uten sjalusi er imidlertid tillit. Når den første løgnen er blitt sagt høyt, er man på en farlig sti. Jeg har kommer til at jeg ikke frykter mannens sex med en annen, men jeg frykter endringer i tilliten mellom ham og meg. Nærhet krever tillit. Og det veldig mange opplever i samband med utroskap er nettopp at partneren skjuler sine spor, finner på dekkhistorier osv, og gradvis bryter ned tilliten. Den delen er det som ødelegger! Ikke sexen, men alle løgnene. Og de eksisterer jo ikke i er vakuum - løgnene blir "nødvendiggjort" av samfunnets syn på seksuell utroskap som en stor sak. Var det mindre tabubelagt ville det ikke være så nøye å skjule det. (Til sammenligning: For 100 år siden skjulte ikke borgerskapets herrer sine elskerinner, for tabuet var ikke så stort. Hun kunne bli "holddame", og hele byen kunne vite om det. Mens f eks homofili, eller en kvinnes elsker, måtte skjules bedre.)

 

Så ditt premiss om at noe må være "galt" enten med forholdet eller personen hvis hun ikke er eiesyk, er feil. Sex og kjærlighet kan opptre sammen, men også hver for seg. Deiligst når de opptrer sammen, syns kanskje mange? Sjalusi og kjærlighet kan opptre alene eller sammen, og tro meg: kjærligheten er aller deiligst når man ikke lenger er så ung, usikker eller forvirret at man trenger å forpeste den med sjalusi.

 

Anonymous poster hash: ec15a...417

 

Godt sagt !

 

Anonymous poster hash: bb684...6f7