Jeg, en høysensitiv introvert.

[Anonym bruker]

Bitene har falt på plass.

Jeg er høysensitiv, og introvert.

Jeg er begge deler.

 

Nå forstår jeg hvorfor jeg i en alder av 42, begynner grine når askepott og prinsen gifter seg på tegnefilmen. Hvordor jeg kan begynne gråte forde ett bilde er vakkert. Av ett symfoniorkester.

Nå skjønner jeg hvorfor jeg kan få tårer i øynene og må svelge klumpen i halsen av ett innslag på nyhetene om glade barn, selv om jeg ser innslaget uten lyd, på tredemølla på helsestudio, med treningsmusikk på øret.

 

Nå skjønner jeg hvorfor jeg altid synes andre er merkelige forde de ikke skjønner hva jeg mener når jeg snakker om ting jeg oppfatter mellom mennesker....."jammen, skjønte du ikke det da, det lyste jo lang vei at det var noe mellom dem "......

Jeg oppfatter tvert om det "er" noe, om det er på personalmøte på jobb, eller mellom barna mine eller familie.

 

Jeg har aldrigskjønt hvorfor mannen min ikke oppfatter det samme bildet som jeg i familieselakaper.

 

Nå skjønner jeg hvorfor jeg aldrig har tålt en spøk, hvorfor jeg altid tar personlig, blirlei meg, fornærmet.

-hvorfor jeg misstriver blandt 5 åringene i bhg, forde de sa rompa mi var stor, ogdu har tykk mage.

 

Jeg blir oppfattet som sur , negativ, pessimistisk, lite sosial, og sær.

 

Jeg har altid sukket over hvor dårlige sosiale antenner en del av de irundt meg har..... jeg leser bilder, og situasjoner, og har følere ute og et til en hver tid hva som passer seg, hva som blir rett, osv. Iflg meg selv altså.....

 

Det er søitsomt at andre ikke serdet jeg ser.

 

Jeg liker ikke folk, jeg vil være alene, i fred. Jeg vil sitte bakerst, ikke si noe, bare observere, registrere, om det er på venterommet, på kafe, eller på jobb.

Jeg liker ikke mye folk, liker ikke snakke i tlf.

 

Jeg går ikke ut med søpla mi om naboen er ute.....da venter jeg.

Jeg stopper ikke påbutikken hvis jeg ser det er kjentfolk der.

 

Jeg lesero høysensitive, og introverter, jeg har tatt tester, og skårer sådet holder.....

 

Jeg er en høysensitiv introvert........da faltalt på plass.......

 

Vet ikke hvorfor jeg skrev dether no, må bare få det ut.....kjenner de rundt meg så godt at de nok ikke skjønner dette heller.....

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: aae42...326

[Anonym bruker]

Eller en selvsentrert og litt nærtagende romantiker?

 

Beklager altså, men å bli fornærmet på en femåring eller gråte av vakker musikk er ikke kjennetegn verken på høysensitivitet eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 5a473...277

[Anonym bruker]

Jeg er også høysensitiv, men ikke en selvsentrert dritt liksom. Som du virkelig framstiller det selv som.

Jeg blir ikke oppgitt på at andre ser verden med andre briller eller fornærmet av det andre sier om og til meg. Eller irriterer meg over det andre ikke leser i sosiale relasjoner, som er tydelig for meg. Noen mennesker irriterer meg ja, men det er et mindretall.

Jeg liker mitt eget selskap, men setter likevel pris på andre mennesker og deres tilstedeværelse i mitt liv.

 

Anonymous poster hash: 670e1...8c4

[Anonym bruker]

Bitene har falt på plass.

Jeg er høysensitiv, og introvert.

Jeg er begge deler.

 

Nå forstår jeg hvorfor jeg i en alder av 42, begynner grine når askepott og prinsen gifter seg på tegnefilmen. Hvordor jeg kan begynne gråte forde ett bilde er vakkert. Av ett symfoniorkester.

Nå skjønner jeg hvorfor jeg kan få tårer i øynene og må svelge klumpen i halsen av ett innslag på nyhetene om glade barn, selv om jeg ser innslaget uten lyd, på tredemølla på helsestudio, med treningsmusikk på øret.

 

Nå skjønner jeg hvorfor jeg altid synes andre er merkelige forde de ikke skjønner hva jeg mener når jeg snakker om ting jeg oppfatter mellom mennesker....."jammen, skjønte du ikke det da, det lyste jo lang vei at det var noe mellom dem "......

Jeg oppfatter tvert om det "er" noe, om det er på personalmøte på jobb, eller mellom barna mine eller familie.

 

Jeg har aldrigskjønt hvorfor mannen min ikke oppfatter det samme bildet som jeg i familieselakaper.

 

Nå skjønner jeg hvorfor jeg aldrig har tålt en spøk, hvorfor jeg altid tar personlig, blirlei meg, fornærmet.

-hvorfor jeg misstriver blandt 5 åringene i bhg, forde de sa rompa mi var stor, ogdu har tykk mage.

 

Jeg blir oppfattet som sur , negativ, pessimistisk, lite sosial, og sær.

 

Jeg har altid sukket over hvor dårlige sosiale antenner en del av de irundt meg har..... jeg leser bilder, og situasjoner, og har følere ute og et til en hver tid hva som passer seg, hva som blir rett, osv. Iflg meg selv altså.....

 

Det er søitsomt at andre ikke serdet jeg ser.

 

Jeg liker ikke folk, jeg vil være alene, i fred. Jeg vil sitte bakerst, ikke si noe, bare observere, registrere, om det er på venterommet, på kafe, eller på jobb.

Jeg liker ikke mye folk, liker ikke snakke i tlf.

 

Jeg går ikke ut med søpla mi om naboen er ute.....da venter jeg.

Jeg stopper ikke påbutikken hvis jeg ser det er kjentfolk der.

 

Jeg lesero høysensitive, og introverter, jeg har tatt tester, og skårer sådet holder.....

 

Jeg er en høysensitiv introvert........da faltalt på plass.......

 

Vet ikke hvorfor jeg skrev dether no, må bare få det ut.....kjenner de rundt meg så godt at de nok ikke skjønner dette heller.....

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: aae42...326

Kjenner meg igjen i alt du skriver. Jeg er også en høysensitiv introvert og lever veldig godt med det. Bruk det som en styrke og utfordre deg selv til å gjøre ting som ligger litt utenfor komfortsonen. Da vil du vokse 😊

 

Anonymous poster hash: 91f4a...ff4

[Anonym bruker]

Eller en selvsentrert og litt nærtagende romantiker?

 

Beklager altså, men å bli fornærmet på en femåring eller gråte av vakker musikk er ikke kjennetegn verken på høysensitivitet eller noe annet.

 

Anonymous poster hash: 5a473...277

 

Signerer.

 

Mulig du er ekstra sensitiv, men du høres også deprimert ut.

 

Anonymous poster hash: b8b65...75d

[Anonym bruker]

Å ikke stoppe på butikken eller å gå ut med søpla når det er noen andre der, er dessuten ikke et tegn på verken høysensitivitet eller introversjon.

Anonymous poster hash: b8b65...75d

[Anonym bruker]

Jeg er også introvert og har det helt supert i mitt eget selskap.  Jeg har noen få venner som jeg virkelig trives sammen men, ellers har jeg ikke spesielt stort personlig utbytte av å tilbringe tid med naboer og bekjente.  Men jeg har barn, og DE har stort utbytte av at jeg har en velfungerende omgangskrets.  Så derfor stiller jeg opp på fotballkamper og dugnader, inviterer folk hjem og organiserer samkjøring til diverse.  Tilsvarende liker jeg best å sitte i fred bak skilleveggen min på jobb, jeg jobber best når jeg får konsentrere meg og jobbe i fred.  Men, jeg har oppdaget at jobben ofte kan bli enda bedre gjort hvis jeg har gode nok relasjoner til kollegene mine til at jeg har noen å spørre om råd ved behov.  Dermed ser jeg nytten av å stoppe opp ved kaffemaskinen av og til.

 

Jeg jobber altså aktivt for å bygge gode, sosiale relasjoner.  Målet er ikke å få nye bestevenner, målet er å bli godt nok kjent til å være komfortabel rundt folk og få vekk ubehaget ved å omgås fremmede.  Men det hender faktisk at jeg ender opp med en ny venn, og det er jo egentlig bare positivt.  

 

Jeg er også litt vel sensitiv av og til, men jeg jobber med å gi litt mer blaffen.  Hvis noen ikke kommenterer at jeg har klippet håret mitt så er det sannsynligvis bare fordi de ikke legger så veldig merke til at det lange håret mitt har blitt litt kortere, liksom.  Jeg prøver altså å ikke ta ting ille opp uten grunn.   

Anonymous poster hash: 039c8...309