Gruer meg sånn til 17. mai

[Anonym bruker]

Er alene med ungene og sånne dager får meg alltid til å kjenne ensomheten så veldig godt. Ungene vil jo gjerne løpe rundt på skolens altiviteter og jeg har liksom ingen å snakke med. Alle de andre er sammen med besteforeldre og venner, men vi har ingen familie her. Og vennene våre hører til andre skolekretser og er sammen med sine der.

 

Hadde ungene vært mindre så hadde vi reist hjem til foreldrene mine, men nå vil skoleungene helst være her vi bor. Jeg vil jo ikke ta fra de den gleden, så da blir vi her.

 

Har meldt meg til å være med å gå i tog, men uvisst om jeg får bli med for de skal bare ha et par-tre foreldre. Får jeg ikke bli med må jeg stå hele formiddagen helt alene og ensom blant alle de ukjente folkene å se på barnetoget.

 

Måtte bare få det ut. Har liksom ingen jeg føler jeg kan fortelle om den slitsomme ensomheten til.

 

Anonymous poster hash: d3775...54d

[Anonym bruker]

Kjenner følelsen, jeg har vært i dine sko...

 

Hvor bor du? 😊

 

Anonymous poster hash: 48f09...b50

[Anonym bruker]

Kan du ikke invitere foreldrene dine til dere da?

Anonymous poster hash: 3b8a2...368

[Anonym bruker]

Skjønner at det ikke er helt slik du ser for deg 17. mai. Men jeg tror veldig mange av oss som er i den alderen nå med mindre barn i barnetog osv kanskje ikke bare gleder seg vilt til 17. mai lenger...Det jeg råder deg til er å ikke tenke på hvordan denne dagen kunne ha vært, men bare prøv å ta den helt som den kommer og ikke ha s høye forventninger. Men selvfølgelig, det hjelper nok å prøve å være blid og positiv, og ta initiativ til å snakke med andre rundt deg. Kanskje du får det hyggeligere enn du tror :-)

Anonymous poster hash: ab26a...c5f

[Mamma_til_2]

Det er ikke noe bra følelse! Vet du hvem dine barns venners foreldre er? Kan du prate med dem?

[overlord]

Kan ikke foreldrene dine reise til deg da? Hva med foreldre til barnas venner? Blir det ikke satt opp bord så det går an å be om å få sitte sammen med noen av dem? En barnløs venninne som kan feire sammen med dere?

[Anonym bruker]

Bli med å gå i toget uansett! En hver lærer vil vell sette pris på det? Eller fortell det rett ut til læreren så de velger nettopp deg:) er barna dine store nok til å klare seg selv på skolens arrangement? Isåfall meld deg til FAU til å hjelpe til med loddsalg osv?

 

Anonymous poster hash: 76af9...a66

[Anonym bruker]

du får henge deg på barna å se på hva de gjør av leker osv.. Da føler du ikke at du bare står der kanskje

Barn syntes det ofte er gøy å vise foreldrene hva de gjør osv. Da går tiden og du får det morro også.

Jeg har mange kjente og venner på skolen.. Men setter meg sjeldent ned. Det blir til at jeg følger etter å ser hva ungene gjør. De vil gjerne vise med jeg har det veldig koselig.

 

Anonymous poster hash: bf718...b00

[Anonym bruker]

Bli med å gå i toget uansett! En hver lærer vil vell sette pris på det? Eller fortell det rett ut til læreren så de velger nettopp deg:) er barna dine store nok til å klare seg selv på skolens arrangement? Isåfall meld deg til FAU til å hjelpe til med loddsalg osv?

 

Anonymous poster hash: 76af9...a66

[Anonym bruker]

Mammaen min jobber og pappa er sammen med en gammel bestefar (min bestefar) så de har ikke mulighet til å komme. Mine brødre bor et helt annet sted i landet og er opptatt med sine familier.

 

Dette er ulempen ved å flytte for å bo sammen med en mann et sted langt unna hjemme. Da blir man ensom og forlatt når denne mannen ikke vil leke familie lengre.

 

Jeg prøver iherdig å skape gode relasjoner til foreldrene til barnas klassekamerater, stiller opp på treninger og alt som er for å vise at jeg engasjerer meg og for å bli kjent med de. Men jeg opplever stadig vekk, og spesielt på dager som 17. mai, at de foretrekker å være sammen med sine. Det er gjerne folk som har vært naboer i årevis eller familie. Jeg tror ikke de prøver å stenge meg ute, jeg tror det bare er veldig lett å overse andre rundt seg når en koser seg veldig med sine egne. Forøvrig får jeg sikkert slått av en prat med noen, men følelsen av å være ensom forsvinner ikke av det. Følelsen av at alle andre har et fellesskap med noen andre, noen å dele livet med, mens jeg har bare meg.

 

jeg har i grunn ikke vært så flink, eller hatt mulighet, til å prioritere å skape så mange vennskap for meg selv. Har ikke bodd her lenge nok til å ha så mange egne venner. Livet her er bare barn og jobb.

 

 

Anonymous poster hash: d3775...54d

[Anonym bruker]

Kjenner følelsen, jeg har vært i dine sko...

 

Hvor bor du? 😊

 

Anonymous poster hash: 48f09...b50

 

Oslo-området.

 

 

Anonymous poster hash: d3775...54d

[Anonym bruker]

Mammaen min jobber og pappa er sammen med en gammel bestefar (min bestefar) så de har ikke mulighet til å komme. Mine brødre bor et helt annet sted i landet og er opptatt med sine familier.

Dette er ulempen ved å flytte for å bo sammen med en mann et sted langt unna hjemme. Da blir man ensom og forlatt når denne mannen ikke vil leke familie lengre.

Jeg prøver iherdig å skape gode relasjoner til foreldrene til barnas klassekamerater, stiller opp på treninger og alt som er for å vise at jeg engasjerer meg og for å bli kjent med de. Men jeg opplever stadig vekk, og spesielt på dager som 17. mai, at de foretrekker å være sammen med sine. Det er gjerne folk som har vært naboer i årevis eller familie. Jeg tror ikke de prøver å stenge meg ute, jeg tror det bare er veldig lett å overse andre rundt seg når en koser seg veldig med sine egne. Forøvrig får jeg sikkert slått av en prat med noen, men følelsen av å være ensom forsvinner ikke av det. Følelsen av at alle andre har et fellesskap med noen andre, noen å dele livet med, mens jeg har bare meg.

jeg har i grunn ikke vært så flink, eller hatt mulighet, til å prioritere å skape så mange vennskap for meg selv. Har ikke bodd her lenge nok til å ha så mange egne venner. Livet her er bare barn og jobb.Anonymous poster hash: d3775...54d

Har du spurt direkte? Jeg hadde gjerne brukt tid sammen med hvem som helst av foreldrene til ungene til mine barns klassekamerater selv om jeg har både familie og venner her som jeg også vil prate litt med. Jeg vet jo ikke hvem som føler seg ensomme og jeg sender ikke ut invitasjon til alle, men jeg ville gjerne se toget sammen med dem, høre korpset sammen med dem og gjerne ha dem på besøk til middag etterpå.

 

Anonymous poster hash: e981e...5b7

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen. Har ikke familie selv, og er alene med barna. Og på alle arrangementer som er på skolen, så er jeg alene. Noen hilser, men ingen prater med meg. Selv om her er det åpent hjem, og vi har stort sett ekstra barn i huset hver eneste dag, og ekstra barn til middag. Har med andre sine barn både på ferie og aktiviteter. Men hjelper ikke. I år så reiser jeg og minste på Tusenfryd. Da største skal på båttur med kjæresten sin.

Anonymous poster hash: 49852...eec

[Anonym bruker]

Har du spurt direkte? Jeg hadde gjerne brukt tid sammen med hvem som helst av foreldrene til ungene til mine barns klassekamerater selv om jeg har både familie og venner her som jeg også vil prate litt med. Jeg vet jo ikke hvem som føler seg ensomme og jeg sender ikke ut invitasjon til alle, men jeg ville gjerne se toget sammen med dem, høre korpset sammen med dem og gjerne ha dem på besøk til middag etterpå.

 

Anonymous poster hash: e981e...5b7

 

Når folk knapt nok snakker til meg ellers så er ikke min første tanke å spørre om de vil være sammen oss på slike dager.

 

Anonymous poster hash: d3775...54d

[Anonym bruker]

Hi, om du bor i Moss,Våler i Østfold eller rundt der er du hjertelig velkommen til oss på 17. Mai 😊

 

Anonymous poster hash: 93882...9c4

[Anonym bruker]

Samme her, bodd på samme plass i flere år. Vært alene på flere 17.mai, sosiale ting på skolen der flere hilser men ingen vil snakke med meg. Mitt mål er å holde ut til barna er voksne og flyttet ut slik at jeg kan flytte hjem til familie og gamle venner.

 

Utfrysing skjer også hos voksne

 

Anonymous poster hash: 9c1ea...868

[Anonym bruker]

Hi, om du bor i Moss,Våler i Østfold eller rundt der er du hjertelig velkommen til oss på 17. Mai 😊

 

Anonymous poster hash: 93882...9c4

All ære til "folk som deg" bli nesten helt rørt når jeg ser folk strekke ut en hånd for å hjelpe andre.

Det skulle vært flere av deg 💜

 

 

Anonymous poster hash: a44ef...56b

[Anonym bruker]

Hi, om du bor i Moss,Våler i Østfold eller rundt der er du hjertelig velkommen til oss på 17. Mai 😊

 

Anonymous poster hash: 93882...9c4

 

Tusen takk for tilbudet <3 Det setter jeg veldig stor pris på! Vi bor desverre ikke noen av de stedene.

 

 

 

Anonymous poster hash: d3775...54d

[Anonym bruker]

Bærum her om det er noe?

 

Anonymous poster hash: 0b64b...e66

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner meg så godt igjen. Har ikke familie selv, og er alene med barna. Og på alle arrangementer som er på skolen, så er jeg alene. Noen hilser, men ingen prater med meg. Selv om her er det åpent hjem, og vi har stort sett ekstra barn i huset hver eneste dag, og ekstra barn til middag. Har med andre sine barn både på ferie og aktiviteter. Men hjelper ikke. I år så reiser jeg og minste på Tusenfryd. Da største skal på båttur med kjæresten sin.

 

Anonymous poster hash: 49852...eec

 

Det er akkurat sånn det er! Vi har med andre unger hjem hele tiden, men blir sjeldent invitert tilbake. I andre sosiale sammenhenger på skolen så er det hei og ikke noe mer. Joda, enkelte er bedre enn andre altså - men hvis akkurat den perso en ikke kommer så er jeg helt alene!

 

 

Anonymous poster hash: d3775...54d

[Anonym bruker]

Samme her, bodd på samme plass i flere år. Vært alene på flere 17.mai, sosiale ting på skolen der flere hilser men ingen vil snakke med meg. Mitt mål er å holde ut til barna er voksne og flyttet ut slik at jeg kan flytte hjem til familie og gamle venner.

 

Utfrysing skjer også hos voksne

 

Anonymous poster hash: 9c1ea...868

Hvorfor flytter du ikke NÅ?

I stedet sørger du for at det stedet du ikke liker deg, blir det stedet barna dine har gamle venner - men ingen familie?

 

Syns også det er litt merkelig å bruke ord som utfrysing. Har du ikke et ansvar selv? "Ingen vil snakke med meg" betyr kanskje at ingen har noe å si til deg, at du ser surere ut enn du tror, at de er like sjenerte som du, at de har venner selv og ikke kan se utenpå deg at du er ensom eller 100 andre ting.

 

Anonymous poster hash: b8673...8a6

[Luksusdyret]

Hvorfor flytter du ikke NÅ?

I stedet sørger du for at det stedet du ikke liker deg, blir det stedet barna dine har gamle venner - men ingen familie?

 

Syns også det er litt merkelig å bruke ord som utfrysing. Har du ikke et ansvar selv? "Ingen vil snakke med meg" betyr kanskje at ingen har noe å si til deg, at du ser surere ut enn du tror, at de er like sjenerte som du, at de har venner selv og ikke kan se utenpå deg at du er ensom eller 100 andre ting.

 

Anonymous poster hash: b8673...8a6

 

 

Veldig voksent å plassere ansvaret hos HI. Blir det samme som å si at et mobbeoffer selv har skyld i mobbingen, fordi han/hun ikke prøver hardt nok, ikke er som alle de andre eller gjør noe annet feil. Det er ikke sikkert HI kan flytte, barnefaren kan jo motsette seg det, ungene kan ha hatt flere gode venner, er vant til skolen, stedet osv.

 

Har også opplevd utfrysing på nytt sted. Her jeg bor har jeg absolutt ingen venner, og ingen er interessert i å bli kjent. Folk utveksler gjerne et par ord på gata, ungene går att og frem (mest hos oss), men alle forsøk på voksenkontakt med foreldrene strander, selv om jeg både deltar på dugnader, baker, lager mat, står kafevakter både på skolearrangementer og fritidsaktiviteter og ikke er en sånn som snylter på andre. Jeg sitter også mye alene på 17. mai, fordi mannen blir hanket inn av noen som kjenner ham og blir snakket med, mens jeg sitter for meg selv. I tillegg er jeg utenlandsk og har ingen forhold til 17. mai, så kan heller ikke konsentrere meg om patriotisk glede for å bedre ensomheten den dagen. Men det er snakk om EN dag, jeg har småunger i tillegg til store skolebarn, som jeg uansett må løpe etter hele tiden, mate, skifte på, så holder meg i aktivitet gjennom hele arrangementet egentlig. Man kommer over det - det er bare bestemme seg at jo, i dag er det litt kjipt, men i morgen kommer en ny dag, og da kan vi finne på noe sammen, jeg og ungene.

[Anonym bruker]

Dette var forrferdelig trist lesing!

 

Er det ingen andre som sogner til samme skole som har det slik som deg?

Har barnet/barna dine noen bestevenner som du kjenner foreldrene til? Kan du invitere deg selv til å være med dem (husk å være tydelig). Kan vi slå følge på 17. mai? Barna våres trives jo så godt sammen?

 

 

 

Anonymous poster hash: 09b94...28a

[Anonym bruker]

Er alene med ungene og sånne dager får meg alltid til å kjenne ensomheten så veldig godt. Ungene vil jo gjerne løpe rundt på skolens altiviteter og jeg har liksom ingen å snakke med. Alle de andre er sammen med besteforeldre og venner, men vi har ingen familie her. Og vennene våre hører til andre skolekretser og er sammen med sine der.

 

Hadde ungene vært mindre så hadde vi reist hjem til foreldrene mine, men nå vil skoleungene helst være her vi bor. Jeg vil jo ikke ta fra de den gleden, så da blir vi her.

 

Har meldt meg til å være med å gå i tog, men uvisst om jeg får bli med for de skal bare ha et par-tre foreldre. Får jeg ikke bli med må jeg stå hele formiddagen helt alene og ensom blant alle de ukjente folkene å se på barnetoget.

 

Måtte bare få det ut. Har liksom ingen jeg føler jeg kan fortelle om den slitsomme ensomheten til.

 

Anonymous poster hash: d3775...54d

Hva med å faktisk ta seg litt sammen og snakke med de andre foreldrene, skape ett nettverk? De fleste foreldre er veldig hyggelige

 

Anonymous poster hash: 09bcc...dda

[Anonym bruker]

Veldig voksent å plassere ansvaret hos HI. Blir det samme som å si at et mobbeoffer selv har skyld i mobbingen, fordi han/hun ikke prøver hardt nok, ikke er som alle de andre eller gjør noe annet feil. Det er ikke sikkert HI kan flytte, barnefaren kan jo motsette seg det, ungene kan ha hatt flere gode venner, er vant til skolen, stedet osv.

 

Har også opplevd utfrysing på nytt sted. Her jeg bor har jeg absolutt ingen venner, og ingen er interessert i å bli kjent. Folk utveksler gjerne et par ord på gata, ungene går att og frem (mest hos oss), men alle forsøk på voksenkontakt med foreldrene strander, selv om jeg både deltar på dugnader, baker, lager mat, står kafevakter både på skolearrangementer og fritidsaktiviteter og ikke er en sånn som snylter på andre. Jeg sitter også mye alene på 17. mai, fordi mannen blir hanket inn av noen som kjenner ham og blir snakket med, mens jeg sitter for meg selv. I tillegg er jeg utenlandsk og har ingen forhold til 17. mai, så kan heller ikke konsentrere meg om patriotisk glede for å bedre ensomheten den dagen. Men det er snakk om EN dag, jeg har småunger i tillegg til store skolebarn, som jeg uansett må løpe etter hele tiden, mate, skifte på, så holder meg i aktivitet gjennom hele arrangementet egentlig. Man kommer over det - det er bare bestemme seg at jo, i dag er det litt kjipt, men i morgen kommer en ny dag, og da kan vi finne på noe sammen, jeg og ungene.

Hun blir ikke "mobbet" selv om folk har nok med sitt eget. Det er ikke dårlig gjort å ikke ønske seg mer sosialt liv.

 

Anonymous poster hash: b8673...8a6