Hvordan ser du på disse egenskapene hos et barn?

[Anonym bruker]

Stor evne til selvhevdelse og selvsentrert. Barnet snakker kun om seg og sitt, "se på meg", prøver alltid å få alles oppmerksomhet selv om det ikke har noe spesielt på hjertet. Er alltid raskt ute med å få det største pizzastykket, det siste glasset med brus etc.

Ville du tenkt det er bra dette barnet har survival instinct og spisse albuer, og derfor kom til å klare seg bra i livet? Eller ville du tenkt at barnet burde dempe seg og lære seg å innordne seg?

Har du møtt noen slike barn, hvilke følelser har de evt vekket i deg?

 

Anonymous poster hash: 3ddc7...c20

[Anonym bruker]

Sånne unger ser jeg på som ufordragelige og jeg blir irritert. Og tenker at de hadde hatt veldig godt av litt rettledning, tenker at det overhodet ikke er en bra egenskap å brøyte seg frem på andres bekostning

Anonymous poster hash: f11f8...e49

[klg,2 boys now:)]

Jeg tenker at ett sånt barn virkelig har bruk for oppdragelse og veiledning på hva som er grei oppførelse og ikke.

[magica fra tryll]

Jeg tenker at barn er forskjellige, og at god veiledning for å få et så godt liv som mulig er veldig viktig;) -og at noen trenger tydeligere veiledning enn andre...

[Anonym bruker]

Uff, eldste jenta mi er litt sånn. Veldig storforlangende og utakknemlig og ser bare seg og sitt. Rake motsetningen til lillesøsteren.

 

Anonymous poster hash: dd864...986

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dette er egenskaper som kommer til god nytte og at Det er mye lettere å dempe en unge som tar litt stor plass enn å bygge opp en forsakt unge. Jeg har et tantebarn som var Veldig sånn før og ble ikke korrigert hjemme. Gikk ikke i barnehage. Det ble fort uspiselig for å si det sånn, men etter at vi i familien rundt har jobbet med det, hun begynte på skolen og etterhvert foreldrene også forsto at hun trengte veiledning for å bli ei likandes jente så har det hjulpet masse! Hun er fortsatt ivrig og frampå, men har også lært seg å vente, dele og gi andre plass. Vi holdt på intenst en sommer hun var mye hos oss (vår jente er litt yngre og mye mer beskjeden). Prøvde å gi henne positive tilbakemeldinger, men korrigere henne, vise henne med eksempler og stille henne spørsmål for å få henne til å reflektere. "Ja, du var kjempeflink til å turne, og nå skal vi se på Hanna, hun kan også et fint triks". "Nå har du fått to, hvem synes du burde få den siste nå? Er det noen her som ikke har fått to?". Måtte liksom følge opp alt hun gjorde veldig en stund. Vi prøvde også å lære henne å se på/høre på det andre fortalte og gi kompliment. Det var ikke så lett for henne, jeg sa ofte ting som "Hørte du hva Hanna fortalte nå? Hva synes du om det?". Og skryte masse av henne hver gang hun var inkluderende, hjelpsom, delte osv. Hun er 9 år nå og blitt mye greiere og bedre likt.

 

Anonymous poster hash: 8c69d...625

[Hjertefru]

I utgangspunktet har dette barnet positive egenskaper; "Survival insinct" er en finnting å ha. Kommer an på alderen til barnet; er det en fireåring hadde jeg ikke reagert negativt. Litt verre hvis det er snakk om en 10-åring, hadde nok tenkt at her er det litt mangler i oppdragelsen.

[Anonym bruker]

Helt enig at det kommer an på alderen. En helt normal fireåring, men en tiåring som trenger litt rettledning.

 

Anonymous poster hash: d96e4...bc7

[Anonym bruker]

Min gutt er litt sånn. Eller, han er også veldig sosial og elsker andre mennesker, men han kan lett bli så ivrig at han glemmer seg. Han har alltid vært veldig utadvendt og pratsom, og har alltid titusen ideer eller ting han vil formidle.. han bobler over! Han er i tillegg veldig oppsatt på at ting skal være rettferdig og gå riktig for seg - dessverre ser han jo verden fra eget perspektiv og greier ikke å leve seg inn i andres behov ennå, og har problemer med å innrømme feil.. Han kan prate på innpust og utpust og opplever at når lillesøster har sagt to setninger har vi hørt mer på henne og bryr oss ikke om han. Han greier jo ikke se seg selv og blir veldig sår. Vi jobber masse med dette. Jeg har feks tatt dem opp med telefonen min og spilt av.. Det så ut som han fikk en liten aha-opplevelse, selv om han nektet for at det var en gjennomsnittlig samtale .. Jeg jobber intenst med å bekrefte han og se han da jeg tenker at dette jo kan ha med dårlig selvtillit å gjøre, men jeg synes det er forferdelig vanskelig å finne en god rytme i dette, sikre at jeg bekrefter ha på rett tid slik at det ikke forsterker den siden jeg -ikke- ønsker å forsterke. Han er forresten sju år og egentlig verdens fineste gutt men han strever mer enn andre med å gi plass til andre mennesker.. så må vi bare jobbe hardere her hjemme. Jeg tenker det er superviktig å ta hensyn til andre og til å være sosialt innstilt, altså være i et samspill med andre der det gis plass til alle. Kanskje det aller viktigste.

 

Anonymous poster hash: 97982...cb7

[Anonym bruker]

De barna jeg vet om som er sånn vet jeg også at ikke har det åå veldig bra hjemme. Noen opplever for streng grensesetting og andre mangler rett å slett grensesetting. For meg trenger sånne barn veiledning og utfordringer. De trenger å veiledes slik at de får utnyttet potensiale sitt og utfordringer for å oppleve mestring. Alle barn trenger jo det, men disse barna trenger det på en annen måte. De må få oppleve å være sist, lytte til andre, respektere andres ønsker og behov og lære at alle ser verden fra sitt ståsted.

Litt vanlig skikk og etikkete er heller ikke skadelig å lære barna.

 

Anonymous poster hash: 34e31...5bb

[Anonym bruker]

Det kommer an på alder og andre kvaliteter. Men min første tanke var ufordraglig. Vet det ikke er pent å tenke. Men vi er midt oppe i en situasjon med en gutt som passer denne beskrivelsen, og når det gjelder mitt eget barn så er det vanskelig å tenke klart. Men mest av alt tenker jeg vel at foreldrene og/eller barnet trenger veiledning.

 

Anonymous poster hash: 438de...0de

[Anonym bruker]

Takk for input!

Barnet er 12 år og foreldrene korrigerer i liten grad. De synes det er flott at barnet er selvhevdende og gir det masse oppmerksomhet på det.

Jeg merker med meg selv at jeg har problemer med barnets oppførsel, jeg finner det ikke sympatisk. Samtidig tenker jeg at barnet sikkert er godt rustet for å karre seg frem og kreve sin rett i verden.

Ser på mine egne barn, som har fått en oppdragelse med vekt på empati, ta hensyn, dele - være et bra medmenneske rett og slett. De blir ofte valgt bort til fordel for ungdommer som har litt spissere albuer, så jeg er til dels enig med deg som skriver at selvhevdende barn har en fordel framfor forsiktige. Håper likevel dette er noe som til en viss grad vil jevne seg ut etter de noe brutale tenårene.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3ddc7...c20

[Anonym bruker]

Min gutt er litt sånn. Eller, han er også veldig sosial og elsker andre mennesker, men han kan lett bli så ivrig at han glemmer seg. Han har alltid vært veldig utadvendt og pratsom, og har alltid titusen ideer eller ting han vil formidle.. han bobler over! Han er i tillegg veldig oppsatt på at ting skal være rettferdig og gå riktig for seg - dessverre ser han jo verden fra eget perspektiv og greier ikke å leve seg inn i andres behov ennå, og har problemer med å innrømme feil.. Han kan prate på innpust og utpust og opplever at når lillesøster har sagt to setninger har vi hørt mer på henne og bryr oss ikke om han. Han greier jo ikke se seg selv og blir veldig sår. Vi jobber masse med dette. Jeg har feks tatt dem opp med telefonen min og spilt av.. Det så ut som han fikk en liten aha-opplevelse, selv om han nektet for at det var en gjennomsnittlig samtale .. Jeg jobber intenst med å bekrefte han og se han da jeg tenker at dette jo kan ha med dårlig selvtillit å gjøre, men jeg synes det er forferdelig vanskelig å finne en god rytme i dette, sikre at jeg bekrefter ha på rett tid slik at det ikke forsterker den siden jeg -ikke- ønsker å forsterke. Han er forresten sju år og egentlig verdens fineste gutt men han strever mer enn andre med å gi plass til andre mennesker.. så må vi bare jobbe hardere her hjemme. Jeg tenker det er superviktig å ta hensyn til andre og til å være sosialt innstilt, altså være i et samspill med andre der det gis plass til alle. Kanskje det aller viktigste.

 

Anonymous poster hash: 97982...cb7

Så flott at du klarer å se barnet ditt både med hans sterke sider og med hans utfordringer, og at du ønsker å ta tak i de sidene du ønsker å dempe hos han. Ikke alle klarer å se barna sine med så edruelige øyne, honnør til deg!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3ddc7...c20

[Anonym bruker]

Takk for input!

Barnet er 12 år og foreldrene korrigerer i liten grad. De synes det er flott at barnet er selvhevdende og gir det masse oppmerksomhet på det.

Jeg merker med meg selv at jeg har problemer med barnets oppførsel, jeg finner det ikke sympatisk. Samtidig tenker jeg at barnet sikkert er godt rustet for å karre seg frem og kreve sin rett i verden.

Ser på mine egne barn, som har fått en oppdragelse med vekt på empati, ta hensyn, dele - være et bra medmenneske rett og slett. De blir ofte valgt bort til fordel for ungdommer som har litt spissere albuer, så jeg er til dels enig med deg som skriver at selvhevdende barn har en fordel framfor forsiktige. Håper likevel dette er noe som til en viss grad vil jevne seg ut etter de noe brutale tenårene.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 3ddc7...c20

Da er han for stor til å holde på slik. Han får sikkert viljen sin (fordi andre er for høflige til å si noe) men vil i lengden slite med å bli akseptert. Man gjør barna sine en stor bjørnetjeneste ved å ikke ta tak i slikt. Høflige og veloppdragne barn blir godt likt.

 

Anonymous poster hash: ada5e...3df

[Anonym bruker]

Kjenner til et slikt barn. Og barnet er ufordragelig. Såvidt jeg klarer å behandle barnet som et barn. Hadde det vært en voksen hadde jeg satt i ungen for lenge siden.

 

Foreldrene som lager disse barna. Men gud så forferdelige disse unga er. Fysj !

 

Anonymous poster hash: 0c071...a61

[Blondzilla]

Nevøen min er sånn. Jeg syntes helt ærlig han er ufordragelig og gruer meg til han kommer på besøk.

[Anonym bruker]

Nevøen min er sånn. Jeg syntes helt ærlig han er ufordragelig og gruer meg til han kommer på besøk.

Noen som har noen teorier eller erfaring med hva slags voksne slike barn ender opp som?

 

Anonymous poster hash: 3ddc7...c20

[Anonym bruker]

Datteren min på 11 er sånn. Og tro meg, vi retter og veileder hver eneste gang. Heldigvis er hun ikke sånn borte, får alltid skryt for at hun er høflig og veloppdragen. Hun er veldig veslevoksen i måten og prate på. Andre syns hun er så herlig, mens jeg skulle ønske hun kunne dempe seg 10 hakk. Hun kan være ufordragelig hjemme i måten hun er på, har lagt til seg en dårlig attitude. Samtidig er det fint at hun kan få til alt hun vil, for det kan hun virkelig! Broren på 8 er en typisk "unnskyld at jeg er til" type som er redd for å ta plass. En ting er sikkert,det er voldsomt vanskelig å skulle oppdra to så vidt forskjellige barn! Så har vi minsten på 2, som virkelig ser ut til å trenge god veiledning!:-)

 

Men alle oppfører seg fint borte så da er jeg fornøyd!

 

Anonymous poster hash: 50644...46e

[Anonym bruker]

Noen som har noen teorier eller erfaring med hva slags voksne slike barn ender opp som?

 

Anonymous poster hash: 3ddc7...c20

Brautete egoister med medlemskap i FpU, vil jeg anta. Ikke en type mennesker verden trenger mange av.

 

Anonymous poster hash: e7834...c10

[Ylva og Mathilde]

Slik oppførsel slår jeg ned på, uansett om det er mitt barn eller andres.

[Anonym bruker]

Noen som har noen teorier eller erfaring med hva slags voksne slike barn ender opp som?

 

Anonymous poster hash: 3ddc7...c20

 

Så lenge de lærer seg å balansere disse egenskapene og også se andre, så går det som oftest veldig bra med dem: http://www.aftenposten.no/familieogoppvekst/Derfor-er-det-bra-at-barnet-ditt-er-sta-674371_1.snd

 

Anonymous poster hash: fb932...0ab

[Anonym bruker]

Min gutt er litt sånn. Eller, han er også veldig sosial og elsker andre mennesker, men han kan lett bli så ivrig at han glemmer seg. Han har alltid vært veldig utadvendt og pratsom, og har alltid titusen ideer eller ting han vil formidle.. han bobler over! Han er i tillegg veldig oppsatt på at ting skal være rettferdig og gå riktig for seg - dessverre ser han jo verden fra eget perspektiv og greier ikke å leve seg inn i andres behov ennå, og har problemer med å innrømme feil.. Han kan prate på innpust og utpust og opplever at når lillesøster har sagt to setninger har vi hørt mer på henne og bryr oss ikke om han. Han greier jo ikke se seg selv og blir veldig sår. Vi jobber masse med dette. Jeg har feks tatt dem opp med telefonen min og spilt av.. Det så ut som han fikk en liten aha-opplevelse, selv om han nektet for at det var en gjennomsnittlig samtale .. Jeg jobber intenst med å bekrefte han og se han da jeg tenker at dette jo kan ha med dårlig selvtillit å gjøre, men jeg synes det er forferdelig vanskelig å finne en god rytme i dette, sikre at jeg bekrefter ha på rett tid slik at det ikke forsterker den siden jeg -ikke- ønsker å forsterke. Han er forresten sju år og egentlig verdens fineste gutt men han strever mer enn andre med å gi plass til andre mennesker.. så må vi bare jobbe hardere her hjemme. Jeg tenker det er superviktig å ta hensyn til andre og til å være sosialt innstilt, altså være i et samspill med andre der det gis plass til alle. Kanskje det aller viktigste.

 

Anonymous poster hash: 97982...cb7

 

Mitt barn er ganske likt ditt. Svært ivrig og glemmer seg, veldig sosial, herjete, selvhevdende og ofte uten filter for hva som detter ut av munnen- og samtidig med en skjør selvfølelse (Skryt er like mye et forsøk på å fortelle seg selv at det kan noe, som et forsøk på å overbevise andre, og når det går bra på prøver så er barnet likevel sikker på at det går dårlig neste gang. Vi jobber med dette, og har sett god bedring). Barnet får som oftest allerede mye oppmerksomhet hjemme i forhold til hva jeg har inntrykk av at andre får.

 

Samtidig er barnet svært omtenksomt når det oppfatter at venner har behov for det, er kosete, reflektert for alderen, intelligent og rettferdig i lek og spill med barn. Barnet kan selv bli usikker og engstelig i møte med enda mer viljesterke og selvhevdende barn enn det selv, men vi har jobbet med å kunne stå opp for seg selv når det utsettes med press og er redd for å bli utestengt hvis det sier nei, med godt resultat- barnet er nå trygg på dette .

 

Men til alle som tror det bare er å "slå ned på" oppførsel man ikke sette pris på:

Så sort/ hvitt er det ikke. Hos noen barn kan dette nok endre atferden fra da av, hos andre er det derimot glemt neste gang og gjentatte formaninger bidrar dessverre mest til å senke selvfølelsen deres. Barn skiller ikke alltid mellom personlighet og atferd.

 

Irettesettelser huskes på i lang tid etterpå av mitt barn, og barnet mitt spurte en gang med tårer i øynene etter flere irettesettelser i løpet av noen timer, om jeg skulle ønske det hadde en annen personlighet . Det var utrolig vondt å høre, og selv om enkelte ting fremdeles må jobbes med, så vil jeg håndtere dette på en måte som gjør at barnet lærer, men samtidig føler at det er godtatt med den personligheten og de følelsene det har.

 

 

Anonymous poster hash: fb932...0ab

[Anonym bruker]

 

Så lenge de lærer seg å balansere disse egenskapene og også se andre, så går det som oftest veldig bra med dem: http://www.aftenposten.no/familieogoppvekst/Derfor-er-det-bra-at-barnet-ditt-er-sta-674371_1.snd

 

Anonymous poster hash: fb932...0ab

Men noen foreldre ser jo på disse som udelt positive egenskaper, som vil få barna opp og frem her i livet. De lærer dem derfor ikke å balansere dem eller se andre.

 

 

Anonymous poster hash: 3ddc7...c20

[Anonym bruker]

Kan godt være de kommer seg " opp og frem" i livet, men betyr ikke de blir likt, hverken på jobb eller privat. Noen som bare ser seg selv er nok ikke nr 1 på jobbintervjuer eller som lederstillinger heller.

 

Selv synes jeg slike unger e r ufordragelige.

 

Anonymous poster hash: 75bf6...255

[Fandens Oldemor]

Når jeg ser barn som prøver alt de kan å hevde seg, så lurer jeg alltid på hva som har fått dem til å føle at de er nødt til det.