Ååårg, jeg blir så sliten av min mor

[Anonym bruker]

Sukk... Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget... Men kanskje høre om noen har noen gode råd..

Saken er at min mor er så negativ og kritisk til alt og alle som ikke gjør akkurat slik hun tenker er riktig. Hun kan diskutere/krangle med enhver som er uenig med henne, og da blir hun veldig aggressiv også. Litt sånn piggene ute hele tiden.

Også er alt så ille. Hun har ingen humor utenom at hun ler sarkastisk av "folk som er dumme" (ikke dumme som i mindre intelligente men gjerne systemer som kan virke litt tåpelig men dersom man setter seg inn i det, er det logisk).

 

For eks kan jeg si: å se, denne utsikten er så vakker! Da kan hun svare: den stygge bygningen var veldig rotete!

Det er liksom ikke lov å være positiv eller hyggelig.

 

Huff, det er så mye... Det som plager meg er at jeg blir gående og grunne og tenke så veldig mye på alt dette. Hvordan det var når jeg var liten, når jeg var ungdom, hvorfor hun er så negativ og kritisk og hvorfor hun forakter meg så mye.

 

Jeg vil jo gjerne ha ey godt forhold til henne men jeg blir så utrolig sliten.

 

Anonymous poster hash: 17d18...7a8

[Heihånåerdetjuligjen]

Du må jo ta det opp med henne! Spør henne rett ut hvorfor hun er så kritisk til alt, og hvorfor hun er så sarkastisk. Det er tydelig at ingen har gjort det, og derfor fortsetter hun bare. Hun ser det ikke selv.

[Anonym bruker]

Synes det blir slengt ut kommentarer i øst og vest om folk som må være deprimerte her inne, men i akkurat dette tilfellet høres det ut til å stemme. Jeg ville spurt henne om hun er mye lei seg og trist, fordi hun ofte kommer med så mange negative kommentarer og generelt virker nedfor. Uttrykk din bekymring for henne, uten å angripe. Det er ikke sikkert at hun er klar over det selv. En i min nære familie er også sånn, og det fungerer best med henne om jeg spør forsiktig så hun får tenke selv, for da går hun ikke rett i forsvar og sier at det er vi andre som er dumme.

 

Anonymous poster hash: 33585...7fb

[Anonym bruker]

Hi her.

Jeg har forsøkt å si i fra til henne, men hun blir så aggressiv og sint at jeg orker ikke.

 

Har vært inne på tanken om at hun kanskje er deprimert. Og at hun har vært det lenge. Hvordan snakke med henne om det, og hva skjer når man sier noe? Kan hun få behandling?

 

Anonymous poster hash: 17d18...7a8

[Anonym bruker]

Min svoger er sånn. Og jeg må innrømme at jeg unngår han litt. Tror ikke han er deprimert heller, bare et stort markeringsbehov. Han kan spy ut eder og galle om alt og alles dårlige valg. Men røyking er ikke så farlig da, "noe må man jo dø av".

Hadde det vært min mor og en konfrontasjon ikke hadde hjulpet. Hadde jeg begynt å finne noe positivt i alt hun sa var negativt jså kanskje hun hadde sett det selv.

Anonymous poster hash: 41ba1...968

[Anonym bruker]

Har også en svoger som er sånn. Prøver man å si fra om noe går han rett i strupen på deg, blir dødelig fornærmet og går i tillegg til alle andre og forteller løgner om hva som skjedde.. (Og det er alltid han som er offeret, han som er uskyldig osv)

 

Kan ikke ha noe med sånne mennesker å gjøre 😳

 

Anonymous poster hash: 00819...303

[Anonym bruker]

Har også en lik mor, alltid er det noe feil.

Som feks "De jævla utlendingene som bare kommer og skal ha og ha, bare få penger av NAV" I neste øyeblikk er det feil at de kommer og tar jobbene fra nordmenn.

 

Til bursdagen fikk hun en fin ansiktsktem, det var galt. Den var nemlig på pumpeflaske, da kunne hun ikke får ut resten når den var nesten tom.

 

Alt jeg gjør med ungene er feil, oppdragelse, kosthold, påkledning m.m

 

Jeg har gitt opp, tilbringer så lite tid som mulig med henne

 

Anonymous poster hash: bcbbb...ac6

[magica fra tryll]

Sånn er min mor også. Jeg har sluttet å bry meg(ja, har mange ganger i mitt 50 årige liv prøvd å snakke med henne, hun blir bare værre med årene). Hun er full av bitterhet og frustrasjon det virkelig ikke er min jobb å gjøre noe med. Begrenser tiden vi er sammen...dessverre....

[Anonym bruker]

Sånn er min mor også. Jeg har sluttet å bry meg(ja, har mange ganger i mitt 50 årige liv prøvd å snakke med henne, hun blir bare værre med årene). Hun er full av bitterhet og frustrasjon det virkelig ikke er min jobb å gjøre noe med. Begrenser tiden vi er sammen...dessverre....

Huff så leit... Det er jo egentlig bare trist.

Det mest skremmende med det er at jeg er livredd for å bli slik selv uten å merke det.

Merker av og til at jeg er litt nebbete selv men prøver å unngå det.

Savner den glade mammaen min jeg hadde når jeg var liten.. 😔

 

 

Anonymous poster hash: 17d18...7a8

[magica fra tryll]

Huff så leit... Det er jo egentlig bare trist.

Det mest skremmende med det er at jeg er livredd for å bli slik selv uten å merke det.

Merker av og til at jeg er litt nebbete selv men prøver å unngå det.

Savner den glade mammaen min jeg hadde når jeg var liten..

 

 

Anonymous poster hash: 17d18...7a8

 

Ja, det er veldig trist. Det ble faktisk enda verre når faren min døde. Hun ser absolutt ikke seg selv, og bare er offer hvis en prøver å ta det opp. Jeg elsker virkelig mammaen min, men jeg liker henne ikke så veldig....;( Jeg hadde det også fint som liten...