Dere som har mistet mor eller far...

[Anonym bruker]

Hvordan kommer dere over det?

 

Jeg har mistet besteforeldre og tanter og onkler...men nå når mamma kommer til å dø innen fire fem måneder vet jeg ikke om jeg greier det. Alt vi ikke fikk gjort og alt hun ikke får oppleve. Jeg har grått i hele dag og jeg gråter egentlig ikke...

 

Hvordan greide dere det?

 

Anonymous poster hash: c3589...fb4

[Anonym bruker]

Faren min døde for 23 år siden. Jeg har ikke kommet over det, gjør det nok aldri. Kan nesten ikke snakke om han eller tenke på han uten å begynne å grine.

Anonymous poster hash: e8724...290

[Anonym bruker]

Pappa døde for 9 år siden. Like vondt enda. Der og da måtte man bare ta seg på tak og ordne alt som måtte ordnes. Etter lærer man å leve med det. Vondt, særlig når barna kom til verden og man ikke har morfar der.

 

Anonymous poster hash: 5aa70...44c

[Anonym bruker]

Man kommer vell egentlig aldri over det..nå er det 6 år siden hun helt plutselig og brått ble revet fra oss og det føles enda som nettopp. Den aller verste sorgen og bunnløse fortvilelsen som man føler den første tiden blir jo på en måte lettere å bære med tiden, nå kommer sorgen mer i bølger til meg, men likevel veldig vondt fortsatt. Kjenner meg igjen i tanken om hvordan skal man klare dette? Det går jo ikke? Men jo livet går brutalt videre og man klarer på et vis å fortsette å leve selv også. Veldig trist å høre det du er oppi nå <3 Sorgen vil nok alltid være der men med tiden kan det bli lettere å bære og prøve å huske alt det positive og ta med seg de gode minnene videre. Det er så urettferdig. Stor klem til deg.

 

Anonymous poster hash: 999ea...ca6

[Anonym bruker]

Man greier det fordi man må.Jeg har mistet både min mor og min far.Min mor ble bare 42 år,så jeg tenker ofte på hvor mye hun har gått glipp av.Min far døde for 3,5 år siden og det var virkelig en mørk dag.Var da 35 år og foreldreløs...var langt nede lenge.For 8 mnd siden fikk jeg dessverre kreft og måtte bare bestemme meg for å kjempe og være så positiv som mulig.Å gi opp var aldri et alternativ.Trist å høre om din mor Hi.Det er tøft,men det går!

 

Anonymous poster hash: 1f72d...930

[Anonym bruker]

Jeg har mistet begge mine foreldre og alle besteforeldrene og på et eller annet vis synes jeg det er helt greit. Moren min og den ene bestefaren min ble revet bort fra meg og jeg synes det er vanskeligere enn min får og den bestemoren jeg sto veldig nære. Jeg tror grunnen er at jeg fikk rensket lufta med dem, sagt takk og ikke minst sagt hadet til del på en verdig og ordentlig måte. Jeg savner selvfølgelig familien min og noen ganger er det tyngre enn andre, men jeg har et stort fokus på hva de har lært meg, hva de har gitt meg og alle minnene, Ikke bare de gode.

De jeg fikk sagt hadet til døde som seg selv, Ikke plaget av lang tids sykdom med livshemmende utfordringer. Jeg unner dem døden fremfor å leve med smerter, begrensinger og manglende evne til å kontrollere sitt eget liv i form av å være pleietrengende pasienter, uansett hvor ondt det høres ut.

Jeg er omgitt av ting som jeg har arvet fra mine og jeg bruker det nesten daglig på den måten er de litt ned meg i hverdagen.

 

Døden er tung og vanskelig og det å miste noen nære er forferdelig, men vi må fortsette våre liv.

 

Anonymous poster hash: 81771...dc8

[Anonym bruker]

Huff, jeg føler veldig med deg for det du går gjennom nå og for det du kommer til å måtte gå gjennom når moren din dør. Jeg har heldigvis fortsatt begge foreldrene mine, men gruer meg til den dagen de også går bort.

Jeg mistet mannen min for fire år siden, og sprgen og smerten er fullstendig overveldende og grunnvollsrystende. Jeg har måttet både takle min egen sorg og forsøkt å være der for barna mine som opplevde å se pappaen sin bli syk og dø. 

Men det går bedre nå, og jeg har ingen egentlige råd, men kan jo soi hva som har holdt meg oppe.

- tanken på barna. At de ikke skulle "miste" meg også, det var ille nok for dem å miste pappa.

- tanken på hvor heldig jeg har vært som har hatt en så flott mann i livet mitt og fått tre barn sammen med ham. Tenk på alt det fine du har opplevd sammen med din mamma og hvor heldig du har vært som har blitt "formet" av en sånn kvinne. Ikke så lenge etter at mannen min døde, skulle jeg hente min eldste datter som da var 16 år, hos en venn. Da hun kom ut i bilen sa hun at hun hadde så fryktelig vondt av denne gutten. Han var 17 år og bodde hos storebroren sin, fordi foreldrene ikke var greie og han hadde aldri følt seg elsket. "Tenk så heldig jeg er i forhold, som har hatt to foreldre som var glade i hverandre, og selv om pappa er død, så følte jeg meg alltid elsket. Jeg har vært elsket. Jeg er mye heldigere enn ham".

- Se mot lyset! Med det mener jeg at du hele tiden fokuserer på det minst triste, på de små lyspunktene som tross alt i tilværelsen. Selv om himmelen er mørk og svart av dystre tordenskyer, er det alltid ett sted som er litt mindre mørkt, og det er det stedet du må rette blikket mot. 

- Minnene. De fine, gode minnene vil du alltid ha. De er som grønne oaser i livet som du kan hvile ut i.

 

Klem til deg og moren din!

Anonymous poster hash: 36744...b6a