Vanskelige familieforhold -deperimert

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å holde historien kort, men kunne gjerne tenke meg noen synspunkter/råd..

 

Frem til jeg flyttet ut så hadde jeg alltid et godt forhold til mamma. Følte vi kunne prate om det meste og forsto hverandre. Jeg var en over snittet ansvarlig ungdom uten mye opprør og krangling. Jeg hjalp til hjemme når jeg ble spurt og respekterte mine foreldre.

 

De første årene jeg bodde borte, følte jeg fortsatt at forholdet var greit. Jeg var mye hjemme (flyttet tidlig på vgs) og vi pratet sammen flere ganger i uken.

Hun besøkte egentlig aldri meg, meb på den tiden så tenkte jeg ikke så mye på det.

 

Etterhvert så begynte jeg å tenke mer og mer på at det utelukkende alltid var meg som tok kontak og reiste på besøk. Hun kunne til blds besøke meg om jeg inviterte til dåp/bursdag for barna. Jeg prøvde fortsatt å være hjemmom regelmessig. Prøvde også å invitere utenom spesielle anledninger men det var alltid en eller annen unskyldning for hvorfor det ikke passet.

Da minstemann ble født var han ikke verdt et besøk en gang før dåpsdagen.

 

Jeg bestemte meg for å gjøre et lite "forsøk", jeg ville e hvor lang tid det tok før hun kontaktet meg om jeg lot være. Nå har det da gått nesten 1,5 ÅR uten at ueg har fått en telefon eller sms... Eller, det kom en kasse med julegaver. Da ble jeg nesten mer lei for kunne heller ønsket meg 5 min med oppmerksomhet enn gaver.

For et par mnd siden hadde jeg bursdag. Hallrundt tall... Hørte ingenting.

Jeg traff henne foresten i en større familiefeiring et par dager etter bursdagen, men da var det kun høflig overflatisk prat, ble kanskje to tre setninger mellom oss til sammen.

 

Jeg bestemte meg for å sjekke litt tilbake på facebook. Bare det siste året så har alle mine søsken fått hilsen på facebook på bursdagen sin, det har også mannen min... Men ikke jeg, tydeligvis ikke verdt de sekundene det tar...

Jeg vet at hun har hatt litt stram økonomi, så jeg forventer absolutt ikke noen gaver. Det trenger egentlig ikke barna heller, de får nok. Men en liten hilsen?

 

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli gretten og trist flere dager før bursdager eller andre spesielle dager i familien, for jeg vet at jeg ikke kommer til å høre noe fra henne. Likevel blir jeg like skuffet hver gang det skjer.

Jeg har faktisk spurt rett ut hva som er problemet og hva jeg har gjort for at det har blitt sånn. Men fikk bare til svar at alt var som det skulle.

 

Jeg vet st jeg bare burde slutte å bry meg, men det er forferdelig vanskelig.

Tips og råd tas gjerne imot.

 

Anonymous poster hash: 59adf...30a

[Anonym bruker]

Det virker jo som hun rett og slett ikke bryr seg... Kanskje hvis du sier til henne at fra nå av skal du tenke på det som om du ikke har en mor/ hun er død siden du ikke hører mer fra henne enn du ville gjort hvis hun ikke eksisterte lengre? Kanskje det ville satt en støkk i henne og vekket henne..? Har du fortalt henne at de fleste trenger en mor selv om de er voksne og klarer seg selv? Har du snakket med søsken om dette, eller bedt søsken snakke med henne på dine vegne?

 

Jeg vil sende deg en klem, da det er spesielt vanskelig å ikke bli sett av sin egen mor!

 

Anonymous poster hash: 70f83...be7

[Anonym bruker]

Oi, det hørtes ikke greit ut. Forstår veldig godt at du er deprimert over dette. Nå ble jeg oppriktig leimeg på dine vegne. Om du ikke klarer å ta det opp selv, Har du forklart dette for dine søsken og spurt dem om hjelp til å prate med din mor for deg, om hvordan du har det når hun ikke tar kontakt? Få dem til å få henne til å kontakte deg og vise interesse for deg igjen. Sånn som det er nå skal det jo ikke være. Må være kjempevondt å bli totalt oversett av sin mor. Lykke til! Håper det blir bedre

 

Anonymous poster hash: 3830b...f36

[Anonym bruker]

Kjære hi, jeger i litt samme båt som deg. Men kanskje ikke på så dypt farvann. Men opplever det samme som deg at jeg blir glemt av mine foreldre, vi bor fem minutter unna hverandre men ses nesten aldri. Føler vi ikke har et personlig forhold, hører kun fra de får invitasjon hvis det skal være slik stormiddag med besteforeldre, tanter og søskenbarn. Har også opplevd at det er kun jeg som tar kontakt, har derfor holdt på siste 1.5 årene prøvd så godt jeg kan å ikke ta kontakt for å se hvor lang tid det tar før jeg hører fra de. Det kan ta opp til et par måneder, og hvis de da ringer/sender melding så er det ikke for å høre hvordan det går med meg men for å høre om mine barn (barnebarna) kan komme på besøk. De tar seg aldri tid til å komme på besøk til oss bare for besøk. Kun hvis seter bursdag til barnebarna og maks 1time. Jeg er veldig såret og jeg tenker på det med klomp i halsen hver dag... det er bare så trist, og jeg ønsker/håper jeg aldri blir slik mit mine barn

 

Anonymous poster hash: b5f59...8d4

[Anonym bruker]

Mamma er også sånn, bortsett fra på facebook, der kommer det gratulasjoner til oss på hennes vegg (show-off)

 

Hun tar ikke kontakt, ringer ikke, kommer ikke, inviterer ikke...

 

Min mamma sliter med depresjoner, sosial angst osv. Det er leit, men hun tar aldri kontakt fordi hun psyker seg selv ned (de er sikkert opptatt, har ikke tid osv) og hun hater å være på besøk.

 

Anonymous poster hash: 6940d...96b

[Anonym bruker]

Hi

 

Tusen takk til dere som har tart dere tid til å svare meg.

 

Ja, jeg kan gjerne prøve å prate med mine søsken om det, det er mulig det har noen tanker og komme med også.

 

Show off på facebook ja, det opplever vi også. Spesielt da barnebarna ble født. Var ikke måte på hvor velsignet og glad hun va da, men ikke glad nok til å komme å besøke tydeligvis.

Dette har faktisk fått meg ganske bevisst på slik opførsel, som det generelt finnes mye av. Jeg foretrekker private meldinger, de føles mer ekte og rettes mot den personen som fortjener det og ikke mot "fantastiske meg"

 

Jeg får prøve å ta tak i dette en siste gang, for i lengden er det bedre med et negativt svar enn å bare gå å lure.

Jeg har heldigvis en fantastisk stemor som er tilstede for både meg og barna.

 

Dette med angst er jo også noe ja. Jeg vet at det har vært litt problemer, men ikke hvor dypt de sitter. Men syns kanskje det er litt vanskelig at dette bsre gjelder meg og ikke andre søsken?

Dette høres kanskje litt inbilsk ut, men kan det ha noe med at jeg et den eneste i familien som har levd a4 livet? Samme mann i mange år, hus osv osv... Både mamma og søsken har skilt seg (en eller flere ganger) og dermed også slitt i et tøft boligmarked på vestlandet.

 

 

Anonymous poster hash: 59adf...30a

[førskolelæreren]

Hørtes trist ut Hi.

Sender deg en klem.