Hvorfor er det ALLTID negativt med ny partner?

[Anonym bruker]

I hver eneste tråd her inne, er fokuset på at en ny kjæreste er en negativ belastning for barna; man må vente i tre år før man i det hele tatt treffer noen, så skal barna skånes og bli kjent med han over ytterligere flere år, og aller helst bør man aldri flytte sammen med denne nye fordi dette vil skade barna for livet. Nye partnere fremstilles som utelukkende horribelt for ethvert barn.

Det er jo så fjernt fra måten de aller fleste gjør det! Dømmer dere folk i deres omgangskrets også, når de introduseret nye kjærester? Og har dere aldri sett at barn har blitt glade når mamma/pappa har fått seg kjæreste, og st barna faktisk liker den personen? Og ikke minst, hva med de voksne oppi alt dette, skal man utslette sine egne behov fordi omverdenen har bestemt at barn aldri har godt av nye omsorgspersoner i livet sitt?

 

Hvor er realitetsorienteringen deres? Er alle barn med stemødre/stefedre ulykkelige i dette landet? Det vet vi jo ikke er sant. Jeg ser lykkelige stefamilier med glade barn overalt i min omgangskrets. Mange har til og med truffet mammas/pappas nye kjæreste før skilsmissepolitiets evig-lange venteperiode, og mot alle odds har de blitt glad i de!!

 

Anonymous poster hash: 94645...48d

[Anonym bruker]

Det er ikke alltid negativt med nye kjærester. Det er kun det blir veldig mange av dem, og da bør man være rimelig sikker på forholdet før man introduserer barna sine for kjæresten. Slik at det ikke blir en ny stepappa annenhver måned mener jeg. 

Anonymous poster hash: 0f2ab...3ff

[Anonym bruker]

Det er ikke alltid negativt Her inne krisemaksimere de lett da

 

Jeg har fått kjæreste etter endel år som singel og jeg hadde mange tanker om hvordan det ble for datteren min. Vi sa ikke noe til henne før etter et år, men det var mange grunner til det. Hadde alt vært bra rundt oss, hadde vi nok sagt noe før. Min datter tok det veldig fint, hun syns ikke det var dumt i det hele tatt! Hun har allerede innlemmet han som en naturlig del av vårt liv Men jeg har ikke dratt menn inn før og jeg tror hun syns det er bra at jeg ikke er alene. Til og med far har "godkjent" han og syns det er bra at jeg har funnet en ordentlig mann

 

Jeg har aldri opplevd at noen har vært negativ til dette, alle er bare positive og glad for at jeg har funnet en mann

 

Anonymous poster hash: 41e52...627

[Anonym bruker]

Det er ikke alltid negativt, for mange er det til og med positivt om de fra før har en forelder som ikke stiller opp.

 

Men jeg kjenner ingen som har rushet inn i nytt forhold, inkludert barna fra første stund og flyttet sammen før barna har blitt skikkelig kjent med og blitt vant med situasjonen med ny kjæreste. I min omgangskrets har alle tatt seg god tid i denne prosessen, heldigvis.

 

Barna må få sørge ferdig over at foreldrene har blitt skilt før de skal tvinges til å godta en "ny" foreldreperson i livet sitt.

Anonymous poster hash: 16cdb...54a

[Gjest Antarctica]

Ingen som sier det alltid er negativt.

 

Men det som er negativt er å gjøre alt i de voksnes tempo og på de voksnes premisser. Og når folk sier de har kjent fyren i 3 måneder og syns det er tåpelig at han ikke kan flytte inn, da glemmer de at for barna ser det hele ganske annerledes ut!

 

En annen ting å huske er: Det var mor som valgte barnas nye stefar. Far valgte barnas nye stemor. Barna valgte IKKE selv. Tenk deg å gå til frisøren og la henne bestemme hvordan du skal se ut til slutt? Kanskje blir du mye finere enn noen gang før, men jeg kan garantere deg at det er noen panikkminutter underveis, og en tilvenningsperiode før du helt klarer å godta den nye stilen. Selv om den er fin, var det ikke slik du selv ville ha gjort det.

 

Slik er det for barna: de valgte ikke selv, det ble tatt et valg for dem. Og det kan koste mye tårer i en overgangsperiode.

Endret 30. april 2016 av Pashla

[Anonym bruker]

Pashla sa egentlig det meste.

 

Det som alltid er negativt det er når ny partner blir introdusert for tidlig for barna uten å ta nok hensyn til barnas følelser.

Når ny partner blir introdusert for tidlig så er det egoisme fra forelderens side, hvor deres behov kommer milevis før barnas. Det vil alltid være galt.

 

 

Anonymous poster hash: a14b4...745

[Anonym bruker]

Ingen som sier det alltid er negativt.

 

Men det som er negativt er å gjøre alt i de voksnes tempo og på de voksnes premisser. Og når folk sier de har kjent fyren i 3 måneder og syns det er tåpelig at han ikke kan flytte inn, da glemmer de at for barna ser det hele ganske annerledes ut!

 

En annen ting å huske er: Det var mor som valgte barnas nye stefar. Far valgte barnas nye stemor. Barna valgte IKKE selv. Tenk deg å gå til frisøren og la henne bestemme hvordan du skal se ut til slutt? Kanskje blir du mye finere enn noen gang før, men jeg kan garantere deg at det er noen panikkminutter underveis, og en tilvenningsperiode før du helt klarer å godta den nye stilen. Selv om den er fin, var det ikke slik du selv ville ha gjort det.

 

Slik er det for barna: de valgte ikke selv, det ble tatt et valg for dem. Og det kan koste mye tårer i en overgangsperiode.

Jeg er enig med dette! Jeg som svarte lengre oppe her. Det var virkelig for både kjæresten og meg at datteren min var med på dette, han har også sagt at om hun ikke trivdes med det og ikke fant roen med det, kom det ikke til å bli oss to. Hun har derfor fått "bestemme" dette og ting gjøres på hennes premisser.

 

Anonymous poster hash: 41e52...627

[Anonym bruker]

Dere snakker om hvordan det 'burde' være (etter deres syn).

Det jeg sikter til er de som faktisk får ny kjæreste ganske fort. Fordi det er jo ganske vanlig. Det er tydeligvis også vanlig å dømme dette nord og ned. Men hvilken rett har vi til det? Kanskje de har behov for en mann/kvinne i livet sitt, hvem vet (og da kommer selvsagt svaret 'de bør lære seg å leve alene'. NEI, alle er ikke interressert i å være alene!), eller kanskje de møter sin livs kjærlighet og føler faktisk at barna er klare for å i det minste introduseres ganske fort til en ny 'venn av familien'. Bi holder ikke våre venner unna barna til enhver tid, fordi vi er redde for hvordan barna vil reagere. Hvrm har ikke hatt nye venner/naboer på besøk i tide og utide? Er det når status blir 'kjæreste' at barna plutselig, helt av seg selv, blir traumatisert? Nei, jeg mistenker at mange, også noen av dere som har svart her, har et meget snevert syn på dette, et syn som ikke samsvarer med virkrligheten. Barn tåler godt nye mennesker inn i livet sitt, såklart gradvis, men hvorfor vente årevis bare for å gjøre det, dersom alt tilsier at barna tåler å trefffe voksne mennesker.

HI

 

Anonymous poster hash: 94645...48d

[Anonym bruker]

Dere snakker om hvordan det 'burde' være (etter deres syn).

Det jeg sikter til er de som faktisk får ny kjæreste ganske fort. Fordi det er jo ganske vanlig. Det er tydeligvis også vanlig å dømme dette nord og ned. Men hvilken rett har vi til det? Kanskje de har behov for en mann/kvinne i livet sitt, hvem vet (og da kommer selvsagt svaret 'de bør lære seg å leve alene'. NEI, alle er ikke interressert i å være alene!), eller kanskje de møter sin livs kjærlighet og føler faktisk at barna er klare for å i det minste introduseres ganske fort til en ny 'venn av familien'. Bi holder ikke våre venner unna barna til enhver tid, fordi vi er redde for hvordan barna vil reagere. Hvrm har ikke hatt nye venner/naboer på besøk i tide og utide? Er det når status blir 'kjæreste' at barna plutselig, helt av seg selv, blir traumatisert? Nei, jeg mistenker at mange, også noen av dere som har svart her, har et meget snevert syn på dette, et syn som ikke samsvarer med virkrligheten. Barn tåler godt nye mennesker inn i livet sitt, såklart gradvis, men hvorfor vente årevis bare for å gjøre det, dersom alt tilsier at barna tåler å trefffe voksne mennesker.

HI

 

Anonymous poster hash: 94645...48d

 

Er du hun som vil flytte sammen med ny type tre måneder etter du flyttet fra mannen?

 

Problemet er ikke å få nye personer inn i livet sitt. Problemet er at forelskede voksne sjelden greier å oppføre seg på en slik måte at barna ikke forstår at de er kjærester. At foreldre får kjæreste er ikke noe problem så lenge barna har fått tid til å bearbeide foreldrenes skillsmisse og at barna er klare for å få se at foreldrene får nye partnere.

Problemet er når de forelskede voksne ser alt gjennom rosenrøde briller og ikke tar hensyn til at barn vil ha en helt annen sorgprosess og trenger tid til å venne seg til den nye situasjonen.

 

"Kanskje de har behov for en mann/kvinne i livet sitt, hvem vet (og da kommer selvsagt svaret 'de bør lære seg å leve alene'. NEI, alle er ikke interressert i å være alene!)"

Det du skriver her viser veldig tydelig problemet både personer her på forumet og fagfolk påpeker - barnas behov settes bak den voksnes behov. Om man har fått barn og ikke kan ta den tiden barna trenger for å tilpasse seg en ny livssituasjon, få følelsesmessig avstand før man skal se mor/far med ny kjærest, da er det egoistisk.

Man trenger selvfølgelig ikke være alene resten av livet, man har man fått barn bør man også være voksen nok til å sette barnas behov før sine egne. Her er det jo snakk om å bare bruke litt mer tid fremfor å kaste barna inn i sitt eget nye forhold.

Det er sjelden man vet at et forhold vil være varig når man akkurat har møtt en ny, barn bør skånes fra å måtte forholde seg til foreldres mange nye kjærester.

 

Den voksne har som regel vært klar over at tidligere forhold ikke fungerte, prøvd å gjøre noe med det, gått gjennom en følelsesmessig prosess hvor man bestemmer seg for at det må bli slutt, og så blir det slutt. Barna får som regel bare høre fra en dag til neste at nå skal mamma og pappa ikke bo sammen. Når skal barna få bearbeidet tapet og sorgen hvis mamma og pappa hopper rett inn i et nytt forhold? Hvorfor skal ikke barna få den tiden de voksne selv trenger?

 

Anonymous poster hash: a14b4...745

[Anonym bruker]

Dere snakker om hvordan det 'burde' være (etter deres syn).

Det jeg sikter til er de som faktisk får ny kjæreste ganske fort. Fordi det er jo ganske vanlig. Det er tydeligvis også vanlig å dømme dette nord og ned. Men hvilken rett har vi til det? Kanskje de har behov for en mann/kvinne i livet sitt, hvem vet (og da kommer selvsagt svaret 'de bør lære seg å leve alene'. NEI, alle er ikke interressert i å være alene!), eller kanskje de møter sin livs kjærlighet og føler faktisk at barna er klare for å i det minste introduseres ganske fort til en ny 'venn av familien'. Bi holder ikke våre venner unna barna til enhver tid, fordi vi er redde for hvordan barna vil reagere. Hvrm har ikke hatt nye venner/naboer på besøk i tide og utide? Er det når status blir 'kjæreste' at barna plutselig, helt av seg selv, blir traumatisert? Nei, jeg mistenker at mange, også noen av dere som har svart her, har et meget snevert syn på dette, et syn som ikke samsvarer med virkrligheten. Barn tåler godt nye mennesker inn i livet sitt, såklart gradvis, men hvorfor vente årevis bare for å gjøre det, dersom alt tilsier at barna tåler å trefffe voksne mennesker.

HI

 

Anonymous poster hash: 94645...48d

 

Selvfølgelig er det annerledes med en venn kontra en kjæreste. Barn tenker at mamma og pappa elsker hverandre. Plutselig gjør de ikke det mer. Hvis mamma like snart elsker en annen, så er det ikke rart det skaper forvirring. Kan mamma slutte å elske barna sine, like plutselig som mamma og pappa ikke elsket hverandre mer? I tillegg er det sårt å ikke se den andre forelderen like mye som man er vant med. Forelskede mennesker oppfører seg flåsete og det kan være ubehagelig å se mamma så forandret rundt den fremmede mannen. I tillegg er det selvsagt det store spm om dette forholdet vil vare. Det er ikke ok å dra barna inn i noe nytt nettopp fordi man da overhodet ikke vet noe om fortsettelsen. Det er jo fakta. Man ser ikke den andres feil og mangler på ganske lang tid. Forelskelse gjør faktisk blind. 

 

I det ene tilfellet jeg vet om der mor dro en ny mann inn i huset rett etter pappaen hadde flyttet ut, så er jeg helt sikker på at det ikke var bra for barna. De fikk en fremmed mann i huset sitt. Jeg er rimelig sikker på at de følte seg neglisjert av mor. Og hvem skal de snakke med om den vanskelige skilsmissen når mor tydeligvis er gladere enn noen gang over å bli kvitt pappa. Og igjen; de fikk en fremmed mann inn i huset sitt. Mange synes det er vanskelig med stebarn, siden de er litt "fremmede barn" som skal bo i samme huset som en selv. Man føler kanskje ikke at man kan gjøre som man pleier med ulike ting, man blir mer bundet i oppførselen sin kanskje. Tenk hvordan det er for et barn. De er i tillegg usikre på hva den nye mannen godtar av oppførsel. Kan de gjøre som de pleier, eller kan de plutselig få kjeft nå for handlinger som var ok før? Kan de lage hytte under spisebordet som før eller synes den nye mannen at det er bare er rot og mas? Osv....... "Mamma" kan fritt byttes ut med "pappa". 

 

Anonymous poster hash: f9007...b25

[Anonym bruker]

Jeg har sett alt for mange av de, som setter seg selv først, og ny mann/dame har kommet inn i hus med en gang. Så skal de leke lykkelig familie, og barna må bare være glade og akseptere det. Og ofte går dette galt, så kommer neste mann/dame like fort inn igjen, og sånn går det. Og plutselig har barna hatt mange steforeldre.

 

Kjenner faktisk ikke en eneste lykkelig stefamilie. Selv har jeg vært singel i 8 år. Eller har hatt noen elskere, og 2 korte forhold. Men ikke noe barna vet om. Far giftet seg med en gang, med en dame som behandlet barna utrolig dårlig. Så de har ikke ønsket at jeg skulle finne noen. Og nå er det ikke lenge siden far og stemor gikk fra hverandre, og han har flyttet sammen med ny. Ta hensyn til barna, nei det går ikke. Og jeg må betale prisen. Skulle jeg få meg kjæreste nå, så måtte det gått så langsomt, at det var ren sneglefart. Men det er jo grunnet barnas trygghet. Og ikke er jeg ute og leter heller. Men skulle drømmeprinsen dukke opp, hadde jeg ikke takket nei, han måtte bare vært veldig tålmodig.

Anonymous poster hash: 16fd1...0ac

[sug lut]

Dere snakker om hvordan det 'burde' være (etter deres syn).

Det jeg sikter til er de som faktisk får ny kjæreste ganske fort. Fordi det er jo ganske vanlig. Det er tydeligvis også vanlig å dømme dette nord og ned. Men hvilken rett har vi til det? Kanskje de har behov for en mann/kvinne i livet sitt, hvem vet (og da kommer selvsagt svaret 'de bør lære seg å leve alene'. NEI, alle er ikke interressert i å være alene!), eller kanskje de møter sin livs kjærlighet og føler faktisk at barna er klare for å i det minste introduseres ganske fort til en ny 'venn av familien'. Bi holder ikke våre venner unna barna til enhver tid, fordi vi er redde for hvordan barna vil reagere. Hvrm har ikke hatt nye venner/naboer på besøk i tide og utide? Er det når status blir 'kjæreste' at barna plutselig, helt av seg selv, blir traumatisert? Nei, jeg mistenker at mange, også noen av dere som har svart her, har et meget snevert syn på dette, et syn som ikke samsvarer med virkrligheten. Barn tåler godt nye mennesker inn i livet sitt, såklart gradvis, men hvorfor vente årevis bare for å gjøre det, dersom alt tilsier at barna tåler å trefffe voksne mennesker.

HI

 

Anonymous poster hash: 94645...48d

De har et presserende behov for en kjæreste i livet sitt, og det er noe som ikke kan vente = de er patetiske undermennesker som ikke funker i livet sitt og må ha partner som krykke, hvilken som helst partner bare de ikke må ta ansvar for livet sjøl, og til helsike med hvordan det kjennes for barna. Denslags uselvstendig og generelt ubrukelig gemytt burde vi strengt tatt ikke avle på i det hele tatt.

 

De møter sitt livs kjærlighet som de heller ikke kan vente med = igjen, det er navlebeskuende å tro at det fritar deg for å tenke på barna, som antakelig ville se på sin mamma og pappa som "sitt livs kjærlighet" om de ble spurt. Er det ditt livs kjærlighet så er den nok der om du venter også. De fleste med "mitt livs kjærlighet" som argument har pussig nok en ny "mitt livs kjærlighet" om et par år.

 

"Venner og naboer på besøk i tide og utide"? Skulle det liksom være en positiv ting? Da uttrykker du deg påfallende klønete. Og om det nå er så at du alltid har besøk, pleier besøket å klå på deg? Finner barna besøket i senga di? Gir du besøket innspillsrett i livet deres? Lar du besøket være med og bestemme i ditt hus? Oppdra barna? Igjen, ikke store sjansen for at du burde hatt barn i det hele tatt, dette er jo søpleoppførsel. Og om du nå sier at "det var ikke sånn jeg mente" så er det jo bare et bevis på at argumentet ditt ikke holder.

 

Det du velger å kalle "virkrligheten" er virkeligheten til søppelmennesker. Bør søppelmennesker ha barn?

[Anonym bruker]

De har et presserende behov for en kjæreste i livet sitt, og det er noe som ikke kan vente = de er patetiske undermennesker som ikke funker i livet sitt og må ha partner som krykke, hvilken som helst partner bare de ikke må ta ansvar for livet sjøl, og til helsike med hvordan det kjennes for barna. Denslags uselvstendig og generelt ubrukelig gemytt burde vi strengt tatt ikke avle på i det hele tatt.

 

De møter sitt livs kjærlighet som de heller ikke kan vente med = igjen, det er navlebeskuende å tro at det fritar deg for å tenke på barna, som antakelig ville se på sin mamma og pappa som "sitt livs kjærlighet" om de ble spurt. Er det ditt livs kjærlighet så er den nok der om du venter også. De fleste med "mitt livs kjærlighet" som argument har pussig nok en ny "mitt livs kjærlighet" om et par år.

 

"Venner og naboer på besøk i tide og utide"? Skulle det liksom være en positiv ting? Da uttrykker du deg påfallende klønete. Og om det nå er så at du alltid har besøk, pleier besøket å klå på deg? Finner barna besøket i senga di? Gir du besøket innspillsrett i livet deres? Lar du besøket være med og bestemme i ditt hus? Oppdra barna? Igjen, ikke store sjansen for at du burde hatt barn i det hele tatt, dette er jo søpleoppførsel. Og om du nå sier at "det var ikke sånn jeg mente" så er det jo bare et bevis på at argumentet ditt ikke holder.

 

Det du velger å kalle "virkrligheten" er virkeligheten til søppelmennesker. Bør søppelmennesker ha barn?

Søppelmennesker? Da er vel du frivillig barnløs, regner jeg med?

 

 

Anonymous poster hash: cd07a...dcb

[Anonym bruker]

Jeg er selv skiksmissebarn og kan bekrefte det flere her skriver: tid ER viktig!

Det er jo ikke nødvendigvis sånn at barn snakker så mye om savnet etter en samlet familie eller sorgen over at de to bautaene i livene deres ikke lenger elsker hverandre. Ofte reflekterer de heller ikke så mye omkring dette, sorgen bare er der.

 

En annen ting som er ganske avgjørende er hvordan de nye partnerne tilnærmer seg barna. Nye dama til pappa oppførte seg som om hun var min nye mamma, med stor m. Det var utrolig forvirrende for meg, at pappa i tillegg til å skille seg fra mamma prøvde å erstatte henne med en annen. Totalt følelsesmessig kaos som endte med at jeg var minst mulig hos pappa.

 

Anonymous poster hash: b3054...2bb

[sug lut]

 

Søppelmennesker? Da er vel du frivillig barnløs, regner jeg med?

 

 

Anonymous poster hash: cd07a...dcb

 

Lamt og døvt.

[Anonym bruker]

Lamt og døvt.

Tror de fleste har fått med seg nå at du har svart belte i å slenge med leppa

 

 

Anonymous poster hash: cd07a...dcb

[Anonym bruker]

 

Søppelmennesker? Da er vel du frivillig barnløs, regner jeg med?

 

 

Anonymous poster hash: cd07a...dcb

 

 

 

Og dere går fem på hver gang. Vedkommende lever for å slenge dritt og provosere på DiB stakkars, i mangel på eget liv. Så lenge dere reagerer på drittpratet hennes, har hun oppnådd sitt mål og vil fortsette og fortsette. Et menneske som mener man har rett til å pule rundt som gift, samtidig som man aldri skal finne seg ny kjæreste hvis man for eksempel blir dumpet med en nyfødt, kan ikke være eldre enn 14 år i hodet. Jeg har for øvrig aldri hørt noen over 14 bruket ordet "lamt" heller. Å la seg provosere av henne er som å la seg provosere av fjortisen sin i verste opprørsalder - meningsløst.

 

Anonymous poster hash: 89f9b...267

[Anonym bruker]

 

Og dere går fem på hver gang. Vedkommende lever for å slenge dritt og provosere på DiB stakkars, i mangel på eget liv. Så lenge dere reagerer på drittpratet hennes, har hun oppnådd sitt mål og vil fortsette og fortsette. Et menneske som mener man har rett til å pule rundt som gift, samtidig som man aldri skal finne seg ny kjæreste hvis man for eksempel blir dumpet med en nyfødt, kan ikke være eldre enn 14 år i hodet. Jeg har for øvrig aldri hørt noen over 14 bruket ordet "lamt" heller. Å la seg provosere av henne er som å la seg provosere av fjortisen sin i verste opprørsalder - meningsløst.

 

Anonymous poster hash: 89f9b...267

 

Her er det jo først og fremst du som ikke klarer å styre deg.

 

Anonymous poster hash: 161ec...ce3

[Anonym bruker]

De som går fra hverandre har som oftest bearbeidet dette lenge, før de sier det til barna. Dermed har de gjerne fått den tiden de trenger når forholdet er over.

 

For barna begynner bearbeidingsprosessen når de flytter fra hverandre.

 

Gi i hvert fall barna den tiden det tok å modne avgjørelsen før du bringer et nytt menneske inn i livet!!

 

Anonymous poster hash: 96b10...8ef