Dere som vokste opp med skilte foreldre

[Anonym bruker]

Kan du fortelle litt om hvordan du opplevde det? Hva skjedde og hvordan hadde du det? Hva husker du som positivt og negativt? Hva tenkte du om nye partnere? Hva er ditt beste råd til en mamma som er redd for hvordan barnet skal takle dette?

 

Anonymous poster hash: 06e01...457

[Anonym bruker]

Selve skiksmissen og foreldresamarbeidet var uproblematisk. De var gode venner, og hjalp hverandre.

Men så fikk de kjærester. Mamma traff greie menn, to kjærester hadde hun i oppveksten vår, og begge var snille med oss.

Pappa, derimot, fant seg et psykopatisk monster som hatet oss. Hun gav tydelig uttrykk for at vi ikke var ønsket, hun hadde aldri en vennlig samtale med oss, men kritiserte og lirte utav seg onde kommentarer imens vi pratet med pappa. Hun er fortsatt slik, den dag i dag. Burde være dømt for grov psykisk mishandling og forsømmelse av barn strengt tatt, men den kampen tar ikke jeg og min bror. Vi er ikke sterke nok. Vi er faktisk ganske skadet, og min personlighet er ganske drastisk endret viser det seg, jeg sliter en del, og gir henne skylden for dette.

Så skilsmissen har preget meg, men kun pga pappas katastrofale valg av kone. Ellers hadde vi det bra, med snill mor og stefedre.

 

Anonymous poster hash: a6650...a24

[Anonym bruker]

Konfliktnivået og mammas bitterhet var vanskelig. Når hun skulle informere oss om hvilken suppegjøk pappa var, for eksempel. Veldig belastende å måtte høre på drittkasting.

 

Anonymous poster hash: ab7a3...526

[beef sister]

Det var i grunnen ingen stor sorg, og heller ikke et sjokk. Det negative, og som gjorde meg sint, var at de etter noen år som skilt flyttet fra et land og til hvert sitt nye land, og så ble det bestemt, uten mitt samtykke, hvor jeg skulle bo. Det var også litt slitsomt at de ikke klarte å forholde seg til hverandre på en sivilisert måte. Ingen problemer med ny partner på farssiden, en annen historie på morssiden. Men det var en hel haug med årsaker som bidro til det, og det var bare en bagatell i det store og hele.

 

Jeg tenker uansett at det beste rådet er å ta hensyn til barnet. Ikke introduser ny partner på lang tid. La barnet ha en stemme og mening om samvær og annet, og ha forståelse for følelsene som dukker opp. Ta følelsene på alvor, også den dagen en eventuell ny partner introduseres. Jobb for et godt samarbeid, og skjerm barnet mest mulig fra konflikter som oppstår dere imellom. Lykke til.

[Anonym bruker]

Skilsmissen i seg selv var helt problemfri og nye partnere gikk helt fint også. Eneste jeg husker som vanskelig var at jeg aldri kunne være ærlig med min mor om at jeg hadde det fint med- eller gjorde morsomme ting med min far. Hun ble sjalu, lei seg osv og jeg fikk dårlig samvittighet og ble santidig sint på henne.

 

Anonymous poster hash: c170e...325

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar fra dere alle. Jeg er glad for å høre at dere ikke har "tatt skade" av selve skilsmissen, men at det var andre ting som gjorde det vanskelig for dere. Det er jo faktisk ting jeg kan påvirke selv, hvordan jeg oppfører meg. Takk igjen.

 

Anonymous poster hash: 06e01...457

[Anonym bruker]

Skilsmissen kom som et sjokk. Foreldrene mine sier det var bedre at de skilte seg enn st de kranglet, men jeg kan ikke huske at de kranglet så veldig mye. Ikke mer enn normalt.

 

Det var grusomt å måtte velge mellom mamma og pappa. De sa aldri at jeg måtte velge, men man må jo det. Å ikke velge er et valg det også. Jeg orket ikke tanken på at en av foreldrene mine skulle være alene, så jeg flyttet med den ene, og mistet dermed alt av venner og nettverk også. Forelderen jeg flyttet med var heller ikke flink til å hjelpe meg å holde kontakten med vennene mine, eller skape nytt nettverk, så jeg tok mye ansvar og var veldig ensom. Forelderen var også bekymret for økonomien hele tiden, og jeg levde i konstant frykt for å måtte flytte igjen, og for andre ting barn ikke skal trenge å tenke på.

 

Jeg er egentlig ekstremt bitter i dag. Jeg klarer ikke se dette annerledes enn at foreldrene mine var utrolig selvsentrerte. Men, hvis jeg skulle gitt deg ett råd, så er det å ikke ta barna ut av nettverkene sine. Å gå på samme skole er ikke nok, de må bo der de alltid har bodd, eller i samme gate, for man mister venner når man ikke lengre har samme skolevei eller bor i samme gate.

 

Anonymous poster hash: 873d2...0ac

[Anonym bruker]

Min far gikk fra min mor da jeg var liten. Min mor fant seg aldri en ny mann, pappa var nok hennes store kjærlighet. Dessverre gikk bitterheten hennes ovenfor pappa ut over oss barna. Hun slang konstant dritt om pappa og vi kunne aldri si noe positivt om han uten at hun ble sint og slang ut at "faren din ville jeg skulle ta abort med deg" osv. Han var ingen perfekt far, greit under middels vil jeg si men vi hadde behov for å se han noe hun forhindret i all sin makt. Jeg har aldri sovet hos pappa som liten og til og med i dag 30 år senere er hun like bitter om ikke mer. Gruer meg til mine barn begynner å snakke om morfar til henne, da får jeg nok høre det. Fikk alltid høre de styggeste ord om pappa som liten. Da han fikk ny samboer og ett barn brøt helvete løs igjen å jeg fikk aldri møte min søster. Vi barna ble satt midt i mellom i krigen mellom foreldrene våre som små. Nå er det min mor som fronter den krigen videre og lager bråk ved dåp og bursdager til barnebarna.

 

Anonymous poster hash: 41a8c...1b5

[Anonym bruker]

Bruddet gikk helt fint. Pappa var utro men en god far. Mamma har fortalt med sannheten da jeg var stor og klar nok, men aldri snakket stygt om han i min oppvekst. Tror det er veldig viktig. Vet at pappa angret siden etter bruddet. Mamma var hele i 10 år og fant en mann og giftet seg etter hvert. Det husker jeg var tungt og var veldig sjalu. Men det gikk seg til. Hun er i dag enda gift, men ingen barn med han. Pappa derimot fortsatte med hun han var utro med og fikk 2 barn til. Hun er alright. Dramaet som skjedde mellom de voksne får forbli mellom dem. Det viktigste for alle partene var at barna hadde det bra. Og det klarte de tydeligvis. Dessverre døde pappa for 2 år siden, kun 55 år. Det er viktig å ta vare på det man har

 

Kusina mi derimot har et anstrengt forhold. Faren hennes var også utro, men moren er bitter den dag i dag og har snakka bare piss om han og nektet samvær i perioder.

 

Anonymous poster hash: 42024...87c

[Anonym bruker]

Selve skilsmissen var ikke noe større problem selv om jeg tidvis synes det var trist. Problemet var de nye partnerne. Både mamma og pappa klarte på et tidspunkt å velge seg noen sikkelige drittsekkerog skjønte det ikke selv. Konkret tips: Når barnet spør om du er mest glad i det eller ny partner, så ikke svar "det er ulike typer måte å være glad i" osv av den slags vås. Forsikre barnet ditt om at du er mest glad i det uansett!

Anonymous poster hash: 65c02...dce

[Popelko]

Mamma og pappa skilte seg når jeg var ni. Jeg var egentlig glad for det, for de krangla mye. Men etter de flytta fra hverandre brukte mamma meg veldig mye mot pappa, og omvendt. Snakket stygt om hverandre til meg, og ubevisst ga meg dårlig samvittighet for å være glad i den andre. Veldig vondt for et barn å forholde seg til sånne følelser.

Så mitt råd, hold en vennlig tone til barnefar, hvert fall ovenfor barnet. De skal aldri føle at de må velge side, eller at de har noe som helst ansvar.

[Anonym bruker]

Skilsmissen kom som et sjokk. Foreldrene mine sier det var bedre at de skilte seg enn st de kranglet, men jeg kan ikke huske at de kranglet så veldig mye. Ikke mer enn normalt.

 

Det var grusomt å måtte velge mellom mamma og pappa. De sa aldri at jeg måtte velge, men man må jo det. Å ikke velge er et valg det også. Jeg orket ikke tanken på at en av foreldrene mine skulle være alene, så jeg flyttet med den ene, og mistet dermed alt av venner og nettverk også. Forelderen jeg flyttet med var heller ikke flink til å hjelpe meg å holde kontakten med vennene mine, eller skape nytt nettverk, så jeg tok mye ansvar og var veldig ensom. Forelderen var også bekymret for økonomien hele tiden, og jeg levde i konstant frykt for å måtte flytte igjen, og for andre ting barn ikke skal trenge å tenke på.

 

Jeg er egentlig ekstremt bitter i dag. Jeg klarer ikke se dette annerledes enn at foreldrene mine var utrolig selvsentrerte. Men, hvis jeg skulle gitt deg ett råd, så er det å ikke ta barna ut av nettverkene sine. Å gå på samme skole er ikke nok, de må bo der de alltid har bodd, eller i samme gate, for man mister venner når man ikke lengre har samme skolevei eller bor i samme gate.

 

Anonymous poster hash: 873d2...0ac

Du vet at folk noen ganger flytter selv om de ikke skiller seg og?

 

 

Anonymous poster hash: 35262...75f

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke huske foreldrene mine som gift, så brudde i seg selv har ikke vært spesielt problematisk for meg.

Mamma har aldri funnet seg noen ny mann, men pappa giftet seg igjen noen år senere. Jeg har alltid bodd hos mamma, og noe annet har aldri vært et tema. Pappa var mye i utlandet og det gikk mange måneder mellom hver gang vi så han. Han har aldri vært med på en skoleavsluttning, aldri møtt venninnene mine og holdt generelt ikke avtaler. 

Pappa fikk nye barn da jeg var 14 og 17 år gammel og det var sykt kjipt. Jeg så det ikke komme og det var fryktelig at de ble en egen familie jeg ikke var en del av. Fremdeles den dag i dag syntes jeg det er vanskelig å ha to brødre som blir fulgt opp i alt de gjør, mens jeg knapt snakket med pappa på mange år. 

 

Tror mitt beste råd er å la voksne være voksne og barn være barn. Ikke tving barna til å ta stilling til ting de ikke er modne til, snakk om hva som skjer og tål å være på samme sted for barnas skyld.

Anonymous poster hash: 05f47...b2f