Erfaringer med barn og angst?

[Anonym bruker]

Jeg føler meg hjelpeløs! Barnet mitt på 12 år og vi foreldre er en kasteball i ett system som ikke funker! For 16 mnd siden fikk barnet angst/skolevegring -kall det hva du vil, vi har fortsatt ingen diagnose. Vi har prøvd ett kortsiktig utredning fra skole/kommune- også kalt et "mobilt-team", henvisning til lavterskel psykiatri, henvisning til familiesenteret i kommunen, henvisning til fastlege, fastlege ønsker å utrede selv(?) , deretter kontakter vi skolelege etter hjelp fra lærer. Skolelege henviser til bup, bup henviser oss videre til kommunens lavterskeltilbud innen psykiatri.

 

Denne endeløse sirkelen av henvisninger og møter uten at vi kommer framover! Jeg blir GAL! Hva gjør vi nå? Lavterskel til idet er ett kortsiktig tilbud på max tre måneder, de ønsker å få barnet inn under bup- men bup vil jo ikke ta oss inn😫

 

Arbeidstimer jeg mister for å møte oppi møter som ikke fører noe sted, ett barn dom vil ha hjelp men ikke får det? Er det slik det offentlige er bygd opp? Bør vi gå privat? Jeg trenger tips og råd, jeg er sliten og lei...

 

Anonymous poster hash: 36175...9df

[Anonym bruker]

Skjønner at det er frustrerende, men hva har dere foreldre gjort/prøvd av tiltak i samarbeid med skolen? Og hva består problemet egentlig i? Du skriver angst/skolevegring. Hva skjedde for 16 mnd siden, hvor stort fravær, er han noe på skolen i det hele tatt? Hvordan er psykososialt miljø i klassen?

 

Anonymous poster hash: ed32d...d40

[Anonym bruker]

Skjønner at det er frustrerende, men hva har dere foreldre gjort/prøvd av tiltak i samarbeid med skolen? Og hva består problemet egentlig i? Du skriver angst/skolevegring. Hva skjedde for 16 mnd siden, hvor stort fravær, er han noe på skolen i det hele tatt? Hvordan er psykososialt miljø i klassen?

 

Anonymous poster hash: ed32d...d40

Skolen har vært supre og tilrettelagt, så skolevegring kan det snart ikke avskrives med. Sosial angst/angst, kontroll behov, opptatt av å være perfekt? Mye sammensatt. Vi foreldre har fjernet alt angst-relatert, som fritidsaktiviteter. Barnet har så vidt begynt litt igjen på en aktivitet som er "trygg", har venner og fungerer sosialt fint så lenge ikke press og ukjente faktorer kommer i bildet.

 

Anonymous poster hash: 36175...9df

[Anonym bruker]

Skolen har vært supre og tilrettelagt, så skolevegring kan det snart ikke avskrives med. Sosial angst/angst, kontroll behov, opptatt av å være perfekt? Mye sammensatt. Vi foreldre har fjernet alt angst-relatert, som fritidsaktiviteter. Barnet har så vidt begynt litt igjen på en aktivitet som er "trygg", har venner og fungerer sosialt fint så lenge ikke press og ukjente faktorer kommer i bildet.

 

Anonymous poster hash: 36175...9df

 

Har det vært mobbing involvert her? Uten at dere vet det gjerne?

 

Hva "skjedde" for 16 mnd siden? Puberteten bare?

 

 

Anonymous poster hash: 10e62...559

[Anonym bruker]

Jeg føler meg hjelpeløs! Barnet mitt på 12 år og vi foreldre er en kasteball i ett system som ikke funker! For 16 mnd siden fikk barnet angst/skolevegring -kall det hva du vil, vi har fortsatt ingen diagnose. Vi har prøvd ett kortsiktig utredning fra skole/kommune- også kalt et "mobilt-team", henvisning til lavterskel psykiatri, henvisning til familiesenteret i kommunen, henvisning til fastlege, fastlege ønsker å utrede selv(?) , deretter kontakter vi skolelege etter hjelp fra lærer. Skolelege henviser til bup, bup henviser oss videre til kommunens lavterskeltilbud innen psykiatri.

 

Denne endeløse sirkelen av henvisninger og møter uten at vi kommer framover! Jeg blir GAL! Hva gjør vi nå? Lavterskel til idet er ett kortsiktig tilbud på max tre måneder, de ønsker å få barnet inn under bup- men bup vil jo ikke ta oss inn😫

 

Arbeidstimer jeg mister for å møte oppi møter som ikke fører noe sted, ett barn dom vil ha hjelp men ikke får det? Er det slik det offentlige er bygd opp? Bør vi gå privat? Jeg trenger tips og råd, jeg er sliten og lei...

 

Anonymous poster hash: 36175...9df

De kan ikke sende dere rundt på denne måten. Klag på avslaget fra BUP. Krev at lavterskel må ta henne inntil hun får hjelp andre steder. Ring pasientombudet og spør om råd. I mellomtiden må dere forsøke å ikke legge så mye til rette for angsten. Gå med følelsen, men ikke tilrettelegg hele familiens liv ut i fra angsten. Da blir den større og sterkere og vanskeligere å temme.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6e8fe...2be