Inspirert av tråden om bestevenn - foreldre som forbilder

[Anonym bruker]

Ser anonym i tråden skriver at foreldre er forbilder for barna også når det gjelder vennskap. Hva når foreldre ikke har venner i det hele tatt? Hvor langt skal man strekke seg, svelge kameler og godta alt mulig tull for å ha venner? Her har jeg ikke venner i det hele tatt, og har ikke hatt det de siste 10-15 årene, på grunn av forskjellige årsaker. Guttungen har masse venner, datteren min har ingen venner, men mange lekekompiser (ingen jenter i klassen eller nabolaget som er på hennes alder +/- 2 år, og på aktivitetene hennes er det bare gutter). Skal jeg bruke masse tid og krefter som jeg kunne ha brukt på barn, hobby, husarbeid, restitusjon, i desperate forsøk på å skaffe meg venner?

Anonymous poster hash: 2c7e9...881

[Anonym bruker]

Jeg har heller ingen venner, har ingen kameler å svelge eller tull å godta heller, for jeg har ikke hatt noen venner på sikkert 15 år. Men vi er litt sammen med naboene da, får håpe barna tror de er vennene våre, hvis det er sånn at de tar etter oss på dette punktet. (Altså vi er ikke uvenner, men vi kjenner dem jo ikke så godt.)

Anonymous poster hash: 4cadc...a04