ufrivillig barnløse, hvor mye hensyn ?

[Anonym bruker]

Har selv vært ufrivvilig barnløs i 12 år år. Er nå gravid med min første.

 

Kom til å tenke litt på det i dag, dette med hvor mye hensyn man skal ta til oss ?

 

Opplevde at noen av mine venninner tok veldig mye hensyn, noen for mye og noen virket nesten som de nøt å torturere meg med graviditeten sin.

 

Hvor mye hensyn synes du man skal ta ? Hva er for mye, og hva er for lite ?

 

Og samtidig,jeg mener selv at som ufrivvilig barnløs, så må vi også forsøke å strekke oss litt lengere. Ja det er tøft, vondt og emosjonell tortur. Men forventer vi at våre venner skal ta hensyn til oss,så må vel vi også kunne stille opp for de når de blir gravide ?

 

Anonymous poster hash: c0bac...419

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg er litt usikker på hva du mener med hensyn. Jeg har aldri vært ufrivillig barnløs, så jeg har ikke sett det fra den siden, men du har jo den erfaringen å ta med deg videre, selv om ufrivillig barnløse er like forskjellige som alle andre.

 

Jeg synes uansett det er en uting å klage ukritisk over svangeskapsplager og våkenetter til andre som ikke er på den plassen i livet, med mindre de spør. Det er stort sett veldig uinteressant å høre på. Å nevne det i naturlige settinger er en annen ting. F.eks forklare at man ikke tåler sterk mat pga halsbrann, ikke har overskudd til fest pga manglende nattesøvn osv.

 

Å være ufrivillig barnløs er jo svært tungt, men heller ikke noe alle andre kan lastes for. Det er livets realitet, og må bare takles.

 

Det høres kanskje kaldt og kynisk ut, men jeg unner virkelig ingen å være det.

[Anonym bruker]

Synes ikke det høres kaldt og kynisk ut. For det er jo sant det du sier.

 

Med hensyn mener jeg (kan ta noen eksempler fra egne opplevelser)

 

Man behøver kanskje ikke løpe til den ufrivvilig barnløse for å få hjelp til å tyde graviditetstester.

 

Man behøver kanskje ikke detaljert beskrive fra ultralyd. Men selvsagt fortelle at alt er bra med baby, og om det ble gutt eller jente.

 

Man behøver kanskje ikke spørre om hjelp til å tyde symptomer, hverken før eller etter bekreftet graviditet.

 

Og man behøver kanskje ikke dele ALLE detaljer av den fantastiske fødselen

 

For meg var det noe med balanse,viktig at jeg ble tatt hensyn til, men akuratt like viktig at jeg klarte å være der for mine venner i deres fantastiske glede. Det hele er jo egentlig et minefelt. Utrolig vanskelig fordi vi alle er så forskjellige.

 

Anonymous poster hash: c0bac...419

[Anonym bruker]

Jeg var ufrivillig barnløs i en del år, og forventet ikke at noen skulle ta spesielt mye hensyn til meg. Å høre om andres svangerskap og barn kunne være sårt, men det holdt jeg inni meg og taklet alene, og jeg satte samtidig pris på å ikke bli utelatt fra disse tingene. Å få høre beskrivelser fra andre var jo det nærmeste jeg kom å oppleve det selv, og jeg ville ikke vært uten det.

 

Det eneste som plaget meg var når noen presterte å si "Du kan være glad du ikke har barn/er gravid" etter å ha klaget over noe som var utfordrende med dette. Helt greit å klage altså, men akkurat dette utsagnet kan man spare seg til noen man vet sliter med å bli gravid.

Anonymous poster hash: 7e4f3...39b

[Anonym bruker]

Jeg er der, har aldri ønsket at det tas noen bestemte hensyn. Jeg har alltid vært interessert i venner og bekjentes svangerskap og barn.

 

Det er bare to ting som har såret meg, som jeg mener er helt unødvendig.

Det ene er de som skal fortelle meg at "du ønsker deg egentlig ikke barn, vet du, for du vet ikke hvordan det viiiirkelig er, du vet ikke hvor slitsom det er, og du aaaaner ikke hva du går til, så egentlig så tror jeg ikke du ønsker deg barn, for da må du slutte å leve det frie og ansvarløse livet ditt, du kan jo aldri regne med å sove på nettene igjen heller, det er bare sååååå slitsom å ha barn, livet ditt er mye bedre uten". Dette sies som regel av flerbarnsmødre som sover mer om natten enn det jeg noensinne har gjort. Og gjerne samme mødre som jeg har stilt opp for på natten nettopp fordi de ikke takler å sove lite, men jeg gjør det. Jeg har spurt disse mødrene om de virkelig mener at livene deres ville vært mye bedre uten barna deres, da blir de som regel sure og arrogante og forteller meg at jeg ikke vet hva jeg snakker om, for jeg har ikke barn, derfor kan jeg aldri forstå, og selvfølgelig ville de ikke valgt bort barna sine for et "fritt" liv. Når jeg spør dem hvorfor de da tror at de vet at det er bedre for meg å være barnløs, da avfeier de meg igjen i en litt stakkarslig tone at jeg ikke aner hva jeg snakker om, for jeg har ikke barn.

 

Det andre er å bli kuttet som venninne fordi "det er for vondt for meg å ha fått alt jeg ønsker meg i livet når du ikke har det samme, jeg greier ikke glede meg over min lykke når du ikke har det samme". Av min nærmeste venninne gjennom en årrekke som jeg har fulgt tett og positivt gjennom flere svangerskap, og interesserer meg for barna hennes. Jeg har aldri noensinne klaget til henne eller andre at det er sårt å ikke ha barn. Det er en sorg som for min del er privat, og den sorgen gjør ikke at jeg ikke greier å glede meg oppriktig på andres vegne. Tvert imot gir det meg mye å kunne dele deres glede.

 

Men bortsett fra disse eksemplene så er det ikke noen spesielle hensyn å ta for min del.

Anonymous poster hash: a46c7...dfd

[Anonym bruker]

Jeg ønsker ikke å bli veldig tatt hensyn til, annet enn at velmenende råd som slapp av så skjer det osv kan holdes for seg selv. Hvor lett det klaffet for deg er heller ikke nødvendig, ellers ønsker jeg å være som alle andre. Ta del i shopping, valg, informasjon, bilder, morsomme ting osv

 

Anonymous poster hash: 24078...421

[Anonym bruker]

Hvilke hensyn bortsett fra å la vær å stille "når skal dere få barn da"-spørsmålet?

 

Det er helt normalt å bli gravid og få barn. Det er også ganske normalt at noen ikke vil eller kan.

 

Hvis vi skal begynne å trippe på tå rundt alle som har en eller annen greie, så blir det veldig vanskelig å leve!

 

(ps jeg mistet, mens mine to aller beste venniner omtrent samtidig ble gravide like etterpå. Begge hadde barn fra før) Det plaget meg faktisk ikke det minste, de var gravide med sine barn og ikke mitt!)

Anonymous poster hash: f4a35...752

[Anonym bruker]

Torturere deg med graviditeten?! Hvordan gjorde de det?

 

Anonymous poster hash: 9dc7e...c76

[Anonym bruker]

Unngå kommentarer som "du skal være glad du ikke har barn".

 

Unngå kommentarer som "bare slapp av så skjer det deg også" (implisitt: det er din egen feil fordi du stresser)

 

Ellers ingen andre hensyn jeg har ønsket at de med barn skulle ta da jeg var ufrivillig barnløs.

 

Anonymous poster hash: 13f9a...4b3

[Anonym bruker]

... Det andre er å bli kuttet som venninne fordi "det er for vondt for meg å ha fått alt jeg ønsker meg i livet når du ikke har det samme, jeg greier ikke glede meg over min lykke når du ikke har det samme". Av min nærmeste venninne gjennom en årrekke som jeg har fulgt tett og positivt gjennom flere svangerskap, og interesserer meg for barna hennes. Jeg har aldri noensinne klaget til henne eller andre at det er sårt å ikke ha barn. Det er en sorg som for min del er privat, og den sorgen gjør ikke at jeg ikke greier å glede meg oppriktig på andres vegne. Tvert imot gir det meg mye å kunne dele deres glede. Men bortsett fra disse eksemplene så er det ikke noen spesielle hensyn å ta for min del. Anonymous poster hash: a46c7...dfd

Her var det min beste venninne gjennom mange år, singel og barnløs, som sa dette til meg da jeg ble gravid etter å ha prøvd i mange år. Hun ble sjalu og orket ikke å følge meg "og din lykke, du som har fått alt...". Hun kuttet meg ut. Det var vanskelig å si til henne at jeg var gravid, nettopp fordi jeg frykter den reaksjonen. Kunne jo ikke la være å si noe heller. Hvor mye hensyn skal en ta?

 

Anonymous poster hash: 03a41...81b

[Anonym bruker]

Har et barn, men får ikke en til. Verste er vel "når kommer nr. 2".

 

Anonymous poster hash: e9074...e79