Jeg klarer ikke mer

[Anonym bruker]

Jeg har en alvorlig sykdom. Har 3 barn. To begynner å bli store. 1 barnehagebarn.

 

Mannen min er en skikkelig latsekk. Han stod opp med barna klokken 8.

Jeg kommer ned nå. Har sovet lenge pga lungebetennelse. Og med min sykdom så blir jeg ekstra syk. Nettopp kommet hjem fra sykehuset.

 

Kommer altså ned. Barna er ikke stelt. Ikke fått mat. De har sittet å spilt på nettbrett siden de stod opp. Istedenfor mat spiser de godter og drikker brus.

 

Mannen har sovet på sofaen. Han mener han kun har duppet og er kjefter på barna som påstår han har sovet hele tiden.

 

Dette skjer altfor ofte. Er ikke første gangen. Han vasker de heller ikke når han legger de. Ikke lager han de mat. Ikke dusjer han de.

 

Det knyter i meg å se at det har blitt slik. Jeg har ikke overskudd til å gjøre noe. Jeg er så syk. Noen ganger ønsker jeg å bare dø så jeg slipper å se barna miste mer og mer.

 

Merket aldri før han var så tafatt. Dette har kommet fram etter jeg ble for syk til å bidra.

 

Han påstår til og med han gjør alt hjemme. Men problemet er at det lille han gjør er ikke nok.

 

På mandag ringer jeg barnevernet på oss selv. Mine barn fortjener bedre. Jeg må ut. Og er desverre for syk til å ta meg av barna.

 

Anonymous poster hash: 83d8a...c3f

[Anonym bruker]

<3

 

Anonymous poster hash: 8fa82...e23

[Anonym bruker]

Jeg tror du vil få det bedre uten en mann som så tydelig ikke bryr seg. Har dere prøvd parterapi?

Det å leve med en alvorlig syk partner er også en stor påkjenning, og det er tydelig at din mann ikke takler det godt. Om han før du ble syk var anderledes, da bør dere få profesjonell hjelp, for da tror jeg han trenger hjelp til å forholde seg til din sykdom på en ordentlig måte. Var han like lat og tafatt og ikke tok seg av barna tidligere heller, når du var frisk, da vil du nok få det bedre uten ham. Det å leve i et forhold med en partner som gir så f... og tar så lite ansvar, det tapper deg enormt for energi, trolig mer enn du pr. i dag er klar over.

 

Jeg synes faktisk det er greit at du kontakter barnevernet slik situasjonen er. Du trenger hjelp, om du går fra mannen så vil du trenge avlastning for barna, og det kan bv hjelpe deg med å få i stand. Kanskje kan dere (les mannen!) også få foreldreveiledning fra barnevernet, noe som kanskje kan åpne øynene til mannen din.

 

Enten tar mannen din nå ansvar, eller så mister han familien sin. Forhåpentligvis vil du bli overrasket. Om ikke, tenk at du får det bedre uten ham.

 

For din egen del, snakk med legen din og de som følger opp sykdommen din, skaff deg den hjelpen du trenger, både praktisk og mental støtte i form av venner, familie, psykolog/psykiatrisk sykepleier.

 

Lykke til - klem.

Anonymous poster hash: ec5c7...7ed

[Gjest Antarctica]

Huff.

Lykke til.

Mannen din burde sendes på boot camp i 6 uker og piskes rundt til han lærer seg å yte litt!

[Anonym bruker]

 

Jeg tror du vil få det bedre uten en mann som så tydelig ikke bryr seg. Har dere prøvd parterapi?

Det å leve med en alvorlig syk partner er også en stor påkjenning, og det er tydelig at din mann ikke takler det godt. Om han før du ble syk var anderledes, da bør dere få profesjonell hjelp, for da tror jeg han trenger hjelp til å forholde seg til din sykdom på en ordentlig måte. Var han like lat og tafatt og ikke tok seg av barna tidligere heller, når du var frisk, da vil du nok få det bedre uten ham. Det å leve i et forhold med en partner som gir så f... og tar så lite ansvar, det tapper deg enormt for energi, trolig mer enn du pr. i dag er klar over.

 

Jeg synes faktisk det er greit at du kontakter barnevernet slik situasjonen er. Du trenger hjelp, om du går fra mannen så vil du trenge avlastning for barna, og det kan bv hjelpe deg med å få i stand. Kanskje kan dere (les mannen!) også få foreldreveiledning fra barnevernet, noe som kanskje kan åpne øynene til mannen din.

 

Enten tar mannen din nå ansvar, eller så mister han familien sin. Forhåpentligvis vil du bli overrasket. Om ikke, tenk at du får det bedre uten ham.

 

For din egen del, snakk med legen din og de som følger opp sykdommen din, skaff deg den hjelpen du trenger, både praktisk og mental støtte i form av venner, familie, psykolog/psykiatrisk sykepleier.

 

Lykke til - klem.

 

Anonymous poster hash: ec5c7...7ed

Før sykdom var det jeg som styrte hjemmet. Han skled på en måte inn siden alt var organisert og i orden. Nå som han må tenke og gjøre det selv orker han ikke. Alt blir i siste liten. Ting blir borte. Barna blir overlatt til seg selv. Tv og nettbrett er noe de sitter på flere timer hver eneste dag for da slipper han å ta seg av de.

 

Da jeg var på mitt verste og legene var usikker på om jeg ville overleve behandlet han meg dårlig. Da jeg sa jeg var redd for å dø lo han av meg å sa det var andre som var sykere enn meg. Ba meg om å ta meg sammen. Kranglet med meg. Lot være å betale regninger.

 

Kom hjem etter et opphold på 3 mnd på sykehuset og fant ut at vi ville miste huset og barnehageplass. Jeg og min mor måtte rydde opp i alt. Heldigvis reddet vi hus og barnehage. Men bilen solgte jeg.

 

Tror også mye av dette er med på at jeg nærmest hater han noen ganger. Han gir meg konstant dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjør. Og hvis jeg gjør noe så bruker han også det i mot meg. Åja du er frisk nok til å dra på teater (vårt barn som var med). Men ikke vaske klær!

 

Jeg presser meg så mye for å klare å få med meg slike ting. Det krever så mye.

 

 

Han var aldri sånn mot meg når jeg var frisk.

 

 

Anonymous poster hash: 83d8a...c3f

[Gjest Antarctica]

Herregud, kast ham ut!

Dødvekt!

Søk om hjemmehjelp, støttekontakt, alt annet. Få drittsekken bort!

[Anonym bruker]

Hvordan syk er du?

 

Jeg hadde aldri ringt barnevernet, du risikerer at de blir splittet opp og sendt til forskjellige hjem.. Hadde ihvertfall aldri ringt bak ryggen til faren til barna..

 

Men hvis du er dødelig syk så hadde jeg søkt hjelp hos familiemedlemmer men har på følelsen at du ikke er dødelig syk?

 

Anonymous poster hash: 99b13...ce5

[Anonym bruker]

Ja, jeg lurte også på hvilken sykdom du har?

Anonymous poster hash: 6e9dd...17e

[Anonym bruker]

Hvordan syk er du?

 

Jeg hadde aldri ringt barnevernet, du risikerer at de blir splittet opp og sendt til forskjellige hjem.. Hadde ihvertfall aldri ringt bak ryggen til faren til barna..

 

Men hvis du er dødelig syk så hadde jeg søkt hjelp hos familiemedlemmer men har på følelsen at du ikke er dødelig syk?

 

Anonymous poster hash: 99b13...ce5

Jeg har vært så syk. Men på pga behandling av sykdommen trenger jeg et nytt organ. Står i organkø.. Så venter på det. Håper livet blir bedre etterpå.

 

Jeg sliter også med en del smerter i kroppen etter operasjoner. Så skal begynne hos fysio. Håper det vil hjelpe.

 

Min mor bor på andre siden av landet. Vi har veldig lite familie igjen. Har mistet mange de siste årene. Min manns familie er ikke typen som hjelper til. Så føler meg så alene. Føler at barna mine trenger at jeg skaffer hjelp. Barnevernet skal jo ikke være en instans man burde være redd for å be om hjelp til.

 

Anonymous poster hash: 83d8a...c3f

[Anonym bruker]

Kom deg vekk fra han. Det verste er ikke at ikke huset er helt på stell, men at barna må se på at pappa behandler mamma uten respekt og viser tydelig at han ikke prioriterer barna. Det er bedre for de å bo med deg alene og at du får avlastning i form av vaskehjelp (gjennom kommunen, bv kan hjelpe å søke ved behov), avlastningshjem i helger osv. Virkelig ikke bra for barna slik det er nå. Å det du forteller om hvodan han var mot deg da du var på det sykeste er rett og slett utilgivelig

Anonymous poster hash: 597d0...2ac

[Anonym bruker]

Ikke ring barnevernet enda!

 

Ta grep selv!

Hiv mannen på dør og skaff deretter hjelp til å ta deg av hus og barn inntil du er frisk igjen. Det virker som om du har støtte i din mor?

Du sier du har tre barn hvor to går på skole. Du kan begynne å forvente mer av de eldste.

Her lager 11-åringen middag 1 dag i uka, henter lillebror i bhg hver mandag, og hjelper til med husarbeid. Sånn tjener han penger!

 

8-åringen støvsuger, går med søppel, rydder ut av oppvaskmaskina, bretter håndklær, og passer lillebror på 4 den dagen eldstemann lager middag. Han får også betalt for dette, og dette blir helgepenger.

 

Til og med lillebror på 4 får hjelpe til å lage middag, svinge ei runde med støvsugeren, og stappe skitne klær i maskina.

 

Du klarer deg! Jeg er også kronisk syk, men har funnet diverse tilskudd som virkelig hjelper for meg via en god venninne. Det skal ikke undervurderes.

 

Om bv ser at du ikke er skikket til å ta vare på barna dine kan du risikere at de blir splittet, og at det blir svært vanskelig å få de hjem senere om du blir frisk.

 

Det er enklere og bedre å prøve å ordne det selv, og da må du kvitte deg med mannen. Å søke avlastning kan du gjøre i samråd med bv, men du kan også ta det internt i familien. Barna dine hadde da også muligens hatt samvær med far annenhver helg, og da har du også mulighet til å hente deg inn.

 

Sender deg en klem ❤️ Ta deg sammen nå! Ta grep! Godt ment selv det virker strengt! 😊💐

 

Anonymous poster hash: a7ca2...3e1

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg lurte også på hvilken sykdom du har?

 

Anonymous poster hash: 6e9dd...17e

Har hatt kreft. Er kreftfri. Men sliter med etter sykdom.

 

Anonymous poster hash: 83d8a...c3f

[Anonym bruker]

Hvordan syk er du?

 

Jeg hadde aldri ringt barnevernet, du risikerer at de blir splittet opp og sendt til forskjellige hjem.. Hadde ihvertfall aldri ringt bak ryggen til faren til barna..

 

Men hvis du er dødelig syk så hadde jeg søkt hjelp hos familiemedlemmer men har på følelsen at du ikke er dødelig syk?

 

Anonymous poster hash: 99b13...ce5

Det skal MYE til at bv tar barna, det er kun et inntrykk media gir ved å ta frem saker der foreldre har lite selvinnsikt og forteller små deler av en større historie. Her vil det være snakk om hjelpetiltak. 

 

Anonymous poster hash: 597d0...2ac

[Anonym bruker]

Før sykdom var det jeg som styrte hjemmet. Han skled på en måte inn siden alt var organisert og i orden. Nå som han må tenke og gjøre det selv orker han ikke. Alt blir i siste liten. Ting blir borte. Barna blir overlatt til seg selv. Tv og nettbrett er noe de sitter på flere timer hver eneste dag for da slipper han å ta seg av de.

 

Da jeg var på mitt verste og legene var usikker på om jeg ville overleve behandlet han meg dårlig. Da jeg sa jeg var redd for å dø lo han av meg å sa det var andre som var sykere enn meg. Ba meg om å ta meg sammen. Kranglet med meg. Lot være å betale regninger.

 

Kom hjem etter et opphold på 3 mnd på sykehuset og fant ut at vi ville miste huset og barnehageplass. Jeg og min mor måtte rydde opp i alt. Heldigvis reddet vi hus og barnehage. Men bilen solgte jeg.

 

Tror også mye av dette er med på at jeg nærmest hater han noen ganger. Han gir meg konstant dårlig samvittighet for alt jeg ikke gjør. Og hvis jeg gjør noe så bruker han også det i mot meg. Åja du er frisk nok til å dra på teater (vårt barn som var med). Men ikke vaske klær!

 

Jeg presser meg så mye for å klare å få med meg slike ting. Det krever så mye.

 

 

Han var aldri sånn mot meg når jeg var frisk.

 

 

Anonymous poster hash: 83d8a...c3f

 

Huff, dette er ille, Hi. Jeg hadde ikke fortsatt sammen med en slik mann. Du blir sykere av å bo med en slik mann fordi han konstant og unødvendig tapper deg ved energi, både fordi han er fæl mot deg, prøver å psyke deg ned, men også fordi han ikke bidrar på noen som helst måte.

 

Det går en grense, og mannen din har krysset den for lenge siden.

 

Ei jeg kjente gjorde noe lignede en gang, hun fikk god hjelp av barnevernet den tiden hun trengte det, også med avlastningshjem. Hun ble alenemor, men når hun kom vekk fra mannen og fikk hjelp til det viktigste og fikk avlastningshjem til barna i en periode (tror det var tre år), så ble hun faktisk friskere.

 

Skaff deg et mindre sted å bo som er enkelt å rengjøre. Snakk med legen din, er du syk nok kan du kanskje få hjemmehjelp fra kommunen til å vaske, hvis du ikke har råd til det selv. Få avlastning til barna, skaff deg faste barnevakter. Be familie om hjelp. Kanskje din mor f.eks. en fast dag i uken kan hente barnet som er i barnehagen, lage middag og være hos dere til barna er lagt. Da kan du gjøre noe annet, eller bare hvile den dagen. Kontakt HomeStart om det finnes der du bor, ellers kan kanskje Frivillighetssentralen hjelpe med en del praktiske ting. Sjekk om det ev. kan gå an å få en "støttekontaktordning" for ett eller flere av barna, litt usikker på hva som kreves der, men mener jeg har hørt om barn av foreldre som sliter som har fått det uten at det har vært noen diagnose hos barnet. Lær de eldste barna til å ta mer ansvar for seg selv mtp. klær, smøre matpakke, hjelpe til med små oppgaver hjemme. Minste kan også tidlig lære gode vaner som vil avlaste deg.

 

Det finnes masse muligheter om du bare finner dem. Å fortsette med denne mannen vil bare gjøre deg sykere, så dropp ham slik at du kan få litt mer krefter og mindre bekymringer. Du får kanskje flere andre bekymringer, men det blir på en annen måte enn å være bekymret pga. en mann som psyker deg ned og behandler deg som en dritt. Da er praktiske bekymringer bedre og letter å takle.

 

Så ta den telefonen i morgen

 

Anonymous poster hash: ec5c7...7ed

[Anonym bruker]

Barnevernet kan sikkert være en ressurs hvis de er villige til å hjelpe. I desperasjon har jeg selv ringt barnevernet en gang, men de avfeide meg enkelt og greit med at de ikke kunne hjelpe i min situasjon (annerledes enn din altså). En telefon til dem skader ikke. Kanskje kan de bidra med avlastning en helg i mnd etc. 

 

Jeg får veldig vondt av deg. Kan mannen din ha reagert slik av redsel selv? Eller fordi han ikke tror du er så syk? Ikke vet jeg, men en eller annen grunn må det være for at han oppfører seg slik. Forstår han alvoret eller er han i et slags sjokk selv? 

Jeg er også syk, dog absolutt ikke alvorlig syk som deg. Men jeg merker absolutt veldig godt på samboeren at han gjør mindre hjemme når jeg gjør mindre hjemme. Det er helt idiotisk og tvert imot av hvordan det burde vært, men det er akkurat som han glir inn i min bedagelige livsstil og ikke skjønner at jeg ikke velger det. Det er noe skikkelig dritt å se på at huset er rotete og støvete, men ikke orke å gjøre noe med det. Også sitter i tillegg samboeren bare der han også. Men sammen med resten av oppførselen til mannen din hadde du kanskje klart deg bedre alene. 

 

Lykke til! Og jeg hadde ikke vært redd for å ringe barnevernet. Det viser styrke å klare og se at man trenger hjelp. 

Anonymous poster hash: 21ed9...0bc