Hva mener dere om å svare et barn slik?

[Anonym bruker]

Når en voksen og et barn krangler, og den vosne sier til barnet at han/hun er så sur og ubehagelig. Barnet svarer: "Jeg er ikke sur, jeg er lei meg!", og den voksne svarer: "Vet du hva? Jeg er lei deg, jeg og."

Anonymous poster hash: 85a59...609

[Anonym bruker]

Det hører ikke hjemme noe sted, og absolutt ikke dersom barnet har et tillitsforhold (foreldre, besteforeldre, tante, onkel, lærer, bhg-ansatt eller lignende). Snakk om å bryte ned et barn og gjøre det usikkert og engstelig.

 

Anonymous poster hash: a5a69...0dd

[Anonym bruker]

Hører ikke hjemme noe sted!! Det sier seg selv, mener jeg.

 

Anonymous poster hash: 37481...b58

[Anonym bruker]

Stakkars barn!

Så vondt å høre.

Man kan si man ikke liker handlingen til et barn, aldri at man ikke liker barnet

 

 

Anonymous poster hash: 943eb...add

[Anonym bruker]

Det høres ikke greit ut, men det går ikke an å si med sikkerhet uten å kjenne hele sammenhengen.

 

Anonymous poster hash: b54a7...284

[Anonym bruker]

Jeg mener at personen som sa det til barnet trenger veiledning i foreldrerollen (om det var en forelder som sa det)!

 

Personen bør be barnet om unnskyldning for det den sa, og så vise at den forstår at barnet er lei seg og se om de kan finne en måte å bli enige på.

Anonymous poster hash: b1b3f...136

[Anonym bruker]

Det var faren min som svarte meg slik da jeg var barn, kanskje 8-10 år. Var en del liknende episoder også. Jeg husker fremdeles hvor forvirret og fortvilet jeg ble, som om jeg liksom ikke klarte å forstå at han gjorde narr av meg når jeg var fortvilet og prøvde å fortelle ham at han misforsto meg, samtidig som jeg skjønte at det var nettopp det han gjorde. Føler meg så dum når slike episoder dukker opp og får meg til å føle meg dårlig nå, 20 år senere, det er så klisje, og jeg ble jo aldri slått eller noe slikt. Lurte bare på om andre synes dette var en ufin måte å svare et barn på, og om det i det bare er tull av meg å kjenne på slike ting nå.

Anonymous poster hash: 85a59...609

[Anonym bruker]

 

Det var faren min som svarte meg slik da jeg var barn, kanskje 8-10 år. Var en del liknende episoder også. Jeg husker fremdeles hvor forvirret og fortvilet jeg ble, som om jeg liksom ikke klarte å forstå at han gjorde narr av meg når jeg var fortvilet og prøvde å fortelle ham at han misforsto meg, samtidig som jeg skjønte at det var nettopp det han gjorde. Føler meg så dum når slike episoder dukker opp og får meg til å føle meg dårlig nå, 20 år senere, det er så klisje, og jeg ble jo aldri slått eller noe slikt. Lurte bare på om andre synes dette var en ufin måte å svare et barn på, og om det i det bare er tull av meg å kjenne på slike ting nå.

 

Anonymous poster hash: 85a59...609

 

 

 

Altså, han sa det ikke en gang, men flere. Og en del liknende ting. Husker også at han svarte lillesøsteren min slik.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 85a59...609

[Gjest Antarctica]

Drittsekksvar.

[Anonym bruker]

Høres ut som om han var umoden, og at dette var ubetenksomt tullesvar. Som om en sier "jeg er glad i deg" og får til svar; "jeg er også glad i meg. Osv. Noe annet om du var trist, og han svarte det i sinnet tilbake.

Anonymous poster hash: 105c5...fc1