Kjenner ikke igjen 8 åringen min

[Anonym bruker]

Han sier masse sårende ting til meg, blir rasende for den minste lille ting, ødelegger ting, truer med å stikke av osv. Dette har pågått hver kveld i det siste. Nå kjenner jeg at jeg må finne på noe veldig smart. Jeg prater med han i fredstid, og han sier unnskyld. Så er det på an igjen dagen etter. Maten er feil, klærne er fæle, jeg er verdens verste mamma😔 Jeg er kanskje altfor tålmodig? Jeg prøver å overse det, men det hjelper ikke. Hater å bli sint og begynne å kjefte, så det skjer så oc si aldri, ikke hjelper det heller. Hjelp??

 

Anonymous poster hash: f3e5c...9a9

[Anonym bruker]

Sånn var min sjuåring en lang periode. Det viste seg at han ble plaget og ertet på skolen

 

Anonymous poster hash: 422d7...f42

[Anonym bruker]

Prepubertal og ganske normal 😳😄

Har hatt flere slike... Trøst deg med at ekspertene sier at de som blir veldig prepubertale ofte roer seg i tenåra.

 

Slik gjør jeg det:

Passer på å rose han når han gjør noe bra. Legger merke til små ting.. Som når han tar på seg skoa første gangen jeg spør. "Jeg er så glad du gjorde det med en gang."

Involverer han i husarbeid han liker. Som f-eks lage middag, bake i helgene, sette på vaskemaskina. Det er kjekt husarbeid.

Jeg lar han rase fra seg når han blir sinna, og venter til han roer seg. Sender han ikke på rommet, men forlater selv situasjonen fordi jeg ikke trenger å høre på.

Snakker om det i fredstid, men snakker det ikke ihjel. For mye snakk blir frustrerende, og masse ord blir bare bla-bla-bla. Handling er tingen!

 

Det går over! En 8-åring er verken fugl eller fisk.. Heller midt i mellom, og det kan være ganske frustrerende. Hva er jeg? Stor eller liten? Fokuser på det som fungerer og som er bra, og tenk at det er normalt.

 

Har hatt to slike, og er godt i gang med den tredje. Blir nok folk av de og 😂

Ikke kjeft mens barnet kjefter. Ingen vits i å helle bensin på bålet. Om han ikke vil gå på rommet, så forlat selv situasjonen. Gå på badet, legg en ansiktsmaske, barber legger, eller bare sett deg på do og les ei bok. Snakk kort og tydelig om hva du ikke synes var greit med oppførselen, og hør med han om han kanskje vet om en annen måte å reagere på. Han er på vei inn i stor gutt-livet. Ikke enkelt 😄

 

 

Anonymous poster hash: 82007...531

[Mandala]

Jeg tenker at du bør forsikre deg om at barnet har det bra på andre arenaer. Kanskje noe tilskrives prepubertal atferd, men jeg har ikke vært borti noe lignende verken med stebarn eller egne barn. Det høres litt ekstremt ut, og høres mer ut som at han tar ut frustrasjon for å ikke ha det bra andre steder. Som mobbet på skolen som én her skriver. Sjekk det hvertfall, barnet ditt tjener mer på at du forsikrer deg om hans trivsel enn å avskrive det som prepubertal trass.

[Anonym bruker]

Jeg tenker det er lurt å finne ut om det er noe som plager ham (eller noen).

Ta eventuelt en prat med læreren.

Vi har hatt tendenser her hjemme og gjennom prat har vi klart å finne ut av det.

Vi er veldig tydelig på hva slags atferd som er greit og ikke greit.

Vi har også snakket om at familien er et team hvor alle må hjelpe til og spør hva barnet kan hjelpe til med.

 

 

Anonymous poster hash: 2a583...99a