Dere med erfaring fra avstandsforhold...

[Anonym bruker]

Når man ikke får levd "hverdagene" sammen, hvordan vet man /hvordan tør man ta sjansen på å ta et valg om hverandre å flytte sammen?

 

I vårt tilfelle må enten en eller begge bryte opp fra hvor vi er, skifte jobb og flytte sammen. Og dette hverdagslivet har vi ikke fått prøvd mer enn i korte perioder. Er barn inn i bildet, så vil være helt sikker på at det er rett det vi gjør.

 

Hvordan løste dere det? Hva gjorde at dere turte å ta et slik valg? 

Anonymous poster hash: a1a89...378

[Anonym bruker]

Noen som har erfaring fra dette som kan gi noen råd eller fortelle sin historie?

Anonymous poster hash: a1a89...378

[Anonym bruker]

Nå var vi unge og uten barn, så ting var litt enklere.. Grunnen til at vi tok et valg om å flytte sammen, var at ingen av oss orket å ha avstandsforhold mer.. Hadde hatt det i 2år, og begge var lei av å reise frem og tilbake. Kostet jo tid og penger. Alltid planlegge, aldri gjøre hverdagsting sammen. Begge savnet det å bare være med hverandre i hverdagen. Noe så enkelt som å spise sammen, eller henge sammen. Begge følte at vi var med ett endepunkt. Noe måtte gjøres, og det ble å flytte sammen. Vi ordnet det slik at han fikk lærlingjobb her, siden jeg skulle fortsette på skole her.

 

Vi er fortsatt sammen, og har skapt et liv sammen. Fått barn og.

Anonymous poster hash: 37e21...70c

[Anonym bruker]

I vårt tilfelle ukependlet mannen til jobb, han var borte man-fre og vi hadde helgene sammen + ferier. Enkelte perioder gikk det noen uker mellom hver gang vi så hverandre.

Det funket greit lenge, man beholder jo den nyforelska følelsen en evighet ettersom man sees sjelden.

 

Følelsen av at dette var mannen i mitt liv var første bud på at vi ville flytte sammen, og hvertfall ha en felles bolig å slå rot sammen da vi først hadde tid sammen. Veldig fint å ha felles bolig som utgangspunkt etterhvert synes hvertfall vi, så hadde vi et hjem sammen.

 

Gikk og kjente på den nyforelska følelsen i flere år, fikk barn og i det hele tatt. Man blir jo delvis alenemor i en sånn situasjon, og etterhvert kjenner man mer og mer ønsket om en "normal" hverdag. Det ble vanskeligere for mannen å reise vekk i ukene/ukesvis også med etterhvert 2 barn, så enden på vår vise sålangt er at han fikk seg ny jobb og vi har nå hverdagene sammen og ser hverandre stort sett hver dag dersom det ikke er noe spesielt selvsagt. Halvannet år siden vår "nye" hverdag startet, og jeg føler fremdeles vi er i feriemodus ettersom vi er to om alt i hverdagen og ser hverandre hele tiden. Nyforelska-følelsen har definitivt forsvunnet, men kjærligheten har bare blitt sterkere. Vært sammen i 8 år nå, så skulle vel bare mangle at man ikke er nyforelska lenger

 

Ble litt mye dette, men for å svare på spørsmålet ditt: For oss føltes det rett å flytte sammen til tross for avstand, da hadde vi et felles hjem, og vi var ikke lenger gjest hos den andre de gangene vi møttes.

Så kan det absolutt anbefales å få slutt på avstandsforholdet etterhvert, til fordel for et "nærhetsforhold" - hehe

 

Anonymous poster hash: 40a29...2d6

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Noen som har hatt avstandsforhold etter å ha vært gjennom brudd med barn inkl, der begge har "mye bagasje" på hver sin kant?

 

Hi

Anonymous poster hash: a1a89...378