Angrer man?

[Anonym bruker]

Du som har dratt fra mannen/samboer, gjerne fordi beitet virket grønnere på andre siden, har du noen gang angret? Altså dette er tilfelle hvor følelser hos den ene er helt borte og ikke vil jobbe med forholdet mens den andre har følelser og vil jobbe med forholdet. Det er barn med i bildet.

Vet du om et sånt forhold som det har endt bra med til slutt?

Håper på svar.

 

Anonymous poster hash: 6ec60...88f

[Ylva og Mathilde]

Jeg angrer IKKE, blir bare mer og mer sikker på at det var det rette for hver dag som går, snart 3 år siden.

MEN, folk foreslo jo at vi skulle skaffe barnevakt og gå på "date" for å friske opp forholdet, tenkte "hva i all verden skal jeg snakke med ham om i flere timer, å tilbringe tid med ham uten en TV i nærheten er det siste jeg vil!". Fikk grøssninger om han tok på meg, ville heller trekke ut tåneglene mine med tang, enn å ligge med ham, så det var vel egentlig ikke mye tvil, selv om jeg allikevel syntes det var en vanskelig avgjørelse.

Han ville absolutt ikke skilles.

[Anonym bruker]

Jeg angrer IKKE, blir bare mer og mer sikker på at det var det rette for hver dag som går, snart 3 år siden.

MEN, folk foreslo jo at vi skulle skaffe barnevakt og gå på "date" for å friske opp forholdet, tenkte "hva i all verden skal jeg snakke med ham om i flere timer, å tilbringe tid med ham uten en TV i nærheten er det siste jeg vil!". Fikk grøssninger om han tok på meg, ville heller trekke ut tåneglene mine med tang, enn å ligge med ham, så det var vel egentlig ikke mye tvil, selv om jeg allikevel syntes det var en vanskelig avgjørelse.

Han ville absolutt ikke skilles.

Her er det enda ikke så ille at det er null kroppkontakt, sex har vi en gang i ukens,samtalen går greit, vi ler sammen, men null følelser. Føles som om vi bare er to venner som har barn og bor sammen.

 

Anonymous poster hash: 6ec60...88f

[Anonym bruker]

Noen flere som vil svare?

 

Anonymous poster hash: 6ec60...88f

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn med det som en gang var min beste venn. Etter en stund var jeg veldig usikker på vår fremtid. Jeg endret meg veldig med alderen, modnet og ønsket andre ting i livet. Han satt litt fast i gamle rutiner og vi ble mer og mer venner, enn kjærester.

Til sist valgte jeg å gå fra ham. Jeg var usikker på om jeg valgte det rette, tross alt var han jo en god mann.

Men jeg kunne ikke leve mitt liv med en mann jeg ikke elsket. Det var ikke rettferdig for noen av oss.

 

Jeg er nå gift med en annen, og for min del var gresset VELDIG mye grønnere på andre siden. Jeg fant drømmemannen og lever lykkelig i et ekteskap fylt med kjærlighet.

Angrer ikke!

 

Anonymous poster hash: e39b3...0c4

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn med det som en gang var min beste venn. Etter en stund var jeg veldig usikker på vår fremtid. Jeg endret meg veldig med alderen, modnet og ønsket andre ting i livet. Han satt litt fast i gamle rutiner og vi ble mer og mer venner, enn kjærester.

Til sist valgte jeg å gå fra ham. Jeg var usikker på om jeg valgte det rette, tross alt var han jo en god mann.

Men jeg kunne ikke leve mitt liv med en mann jeg ikke elsket. Det var ikke rettferdig for noen av oss.

 

Jeg er nå gift med en annen, og for min del var gresset VELDIG mye grønnere på andre siden. Jeg fant drømmemannen og lever lykkelig i et ekteskap fylt med kjærlighet.

Angrer ikke!

 

Anonymous poster hash: e39b3...0c4

Dette er min historie også!

 

Anonymous poster hash: fdc2d...12d

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra eksen min for 15 år siden. Hadde da to barn sammen. Tiden etterpå var turbulent, og var noen ganger jeg vurderte om det var verdt det. Han flyttet nemlig avgårde og kuttet kontakten med barna. Det såret de veldig.

Når jeg ser tilbake var det absolutt verdt det. Var en vanskelig tid, og ting kunne nok vært gjort annerledes. Fant en fantastisk mann som har vert pappa for barna mine, og som har stilt opp 100%. Min eks. har vi sjeden kontakt med, og skjønner virkelig ikke hva jeg så i han.

Anonymous poster hash: 3adbf...8a2

[Anonym bruker]

Vi har ikke barn, men avsluttet akkurat forholdet etter 4 år.

Vi har alltid vært hverandres beste venner og hatt det utrolig gøy sammen, men han har fra før vi ble kjent slitt med angst,depresjon, og fikk nå forje uke diagnosen adhd ( etter 1,5 år i behandling på DPS ). Det har vært mye sånn at han har gjort akkuratt det han vil, kommet og gått som det passet seg, mye ute med venner, brutt avtaler, også er han veldig konfliksky, så jeg har bare sagt det går bra til hans, fordi det aldri har blitt en ordentlig samtale om ting.

Jeg på min side har vært ganske grinete fordi han har flydd ute så mye, og villet dra hjem fra fest om folk er ufine mot hverandre, eller om jeg blir sliten. så har litt på meg det at jeg er partypooper. Men tenker at når de tar narkotika + drikker og jeg såvidt drikker, så klarer jeg umulig å henge med på dems nivå. synes ikke jeg kan klandres for det.

Vi ble enige i begynnelsen av mars at vi kaller det en dag, fordi jeg ikke orker å ha det sånn, og han ikke føler at han klarer å please meg med alt det andre han sliter med. Så ja og nei, er dager jeg angrer veldig mye, men når han har dårlige perioder, så angrer jeg ikke. vet at jeg har gjort det beste for meg, men skulle jo ønske for alt i verden at det ikke endte sånn her. har veldig lyst på han, og var sikker på at det var oss for alltid. Ønsker meg ikke noen ny, og føler meg egentlig ferdig med menn

Så ja og nei. Jeg har ventet på at han skal '' lades '' i 4 år. har ingen garanti for den tiden og all energien jeg bruker, så måtte gå, i respekt for meg selv. vi har stått på samme sted i 4 år. vi har selvfølgelig snakket om barn nylig, men han sier selv at han egentlig ikke ønsker seg det nå, så jeg følte jeg ikke hadde noe annet valg, for meg selv elsker han veldig

Anonymous poster hash: 002ae...6d0

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra barnet mitt sin far. Hele forholdet døde da han endret seg. Jeg prøvde mange ganger å få det til. Men tilslutt klarte jeg ikke mer. Han hadde null respekt. Når ha var klar til å jobbe med forholdet var jeg skikkelig ferdig. Da var det sånn som hun over beskrev. Orket ikke noe nærhet med han eller noe.

 

Jeg angrer ikke på at jeg forlot han. Men jeg har dårlig samvittighet fordet. Fordi når jeg gikk fra han så kuttet han ut barnet sitt helt... Barnet har ikke sett sin far på snart 10 år. Jeg har forsøkt alt. Men han er tydeligvis veldig sår.

 

Men når han kan reagere slik mot sitt eget barn så tror jeg at jeg gjorde rett. Vi hadde nok ikke hatt det noe godt med han.

 

Anonymous poster hash: bbeeb...afa

[Anonym bruker]

Her er det 8 år siden jeg gikk fra mannen. Og på disse 8 årene så har jeg vært singel, eller vært i kortvarige forhold. Sliter med å finne ny mann. Men jeg har faktisk ikke angret meg en dag. For jeg er uansett lykkeligere alene, enn med min ex mann.

Anonymous poster hash: 1c524...3c9

[Anonym bruker]

Okei, så og si alle dere som har forlatt mannen tålte rett og slett ikke trynet på han og i hvert fall ikke kroppskontakt. Hmm... Merkelig, kanskje det ligger noe innerst inne hos meg siden jeg enda ikke er der. Vi gjør bare ikke ting sammen, altså reiser på tur sammen, drar på date ol., og langt i fra planlegger noe sammen. Vil ikke ha et sånt forhold som jeg er i nå, vil ha forhold hvor vi sitter sammen og koser, viser kjærlighet til hverandre, prioriterer hverandre.

Gnisten har forsvunnet mellom oss og jeg elsker ikke han lenger. Vanskelig det her.

 

Anonymous poster hash: 6ec60...88f

[Anonym bruker]

Vi burde antakelig aldri vært sammen, eksen og jeg. Men helt ærlig så dukket han opp da jeg trengte en stabil person å lene meg på. Det har aldri vært den helt store gnisten mellom oss, men det har nå fungert og jeg trodde jeg elsket ham.

På de årene vi var sammen (åtte år), så forandret jeg meg mye. Eller, jeg ble tryggere på meg selv og hvordan jeg ville leve. Og til slutt gjorde vi ikke noe sammen. Vi hadde ingen like interesser. Maten jeg likte, ville ikke han ha og vice versa. Musikken han likte var så fæl at jeg ville rive av meg ørene. Musikken jeg likte kalte han for "dopmusikk". Vi ville se ulike ting på tv. Anbefalte jeg en bok,så kritiserte han den. Han var i tillegg så veldig negativ og jeg følte at jeg ble dratt ned med det. Hvis jeg skulle på fest, så ville jeg helst dra uten han.

 

Endelig kan jeg nå være sprudlende og blid, som jeg egentlig er.

 

Jeg har ikke angret ett sekund på at jeg gikk, selvom avgjørelsen var vanskelig og barna ble lidende. Vi har samarbeidet utrolig godt, men likevel. Uansett, gresset var ekstremt mye grønnere på andre siden. Samboeren min nå er en jeg har det kjempegøy sammen med.

 

Anonymous poster hash: 8e5ce...0b5

[Anonym bruker]

Hmm.. Ingen som har angret altså. Jeg vingler fram og tilbake, skal jeg dra eller holde ut litt til for å se hva som skjer. Ikke så artig å "holde" på en man ikke elsker.

 

Anonymous poster hash: 6ec60...88f

[Anonym bruker]

Dytter denne, for dette lurer jeg også på..😔 Føler gnisten mellom oss er helt vekk. Jeg har vært forelsket i en annen i snart ett år (har ikke vært utro eller noe, men går og dagdrømmer om denne andre).

 

Anonymous poster hash: 2cbce...27b

[Anonym bruker]

Dytter denne, for dette lurer jeg også på..😔 Føler gnisten mellom oss er helt vekk. Jeg har vært forelsket i en annen i snart ett år (har ikke vært utro eller noe, men går og dagdrømmer om denne andre).

 

Anonymous poster hash: 2cbce...27b

Trist å høre! 😕 Og det gjør det ekstra vanskelig når den andre ikke vil gi opp, føler at jeg blir den store stygge ulven hvis jeg drar.

 

Anonymous poster hash: 6ec60...88f