Helvete. 41 år og uplanlagt gravid.

[Anonym bruker]

Går på p-ring.

Eldste er 7 yngste er 3.

Jeg fikk alvorlig depresjon med siste og har endelig begynt å bli normal.

Nå er jeg livredd for å havne der igjen. Jeg var i et sort hull lenge og husker ikke barseltiden annet enn ett eviglangt mareritt med våkenetter, amming, angst og masse tårer. Når jeg tenker tilbake så husker jeg ikke at jeg noen gang så dagslys, jeg gjorde jo det men minnet er som om det var natt et helt år.

Jeg vet ikke om jeg takler en eventuel ny runde. Abort er så fjernt, det er en liten søster eller bror der inne.

Men jeg er så gammel nå da.

Noen som har vært i samme situasjon?

 

Anonymous poster hash: d1169...01a

[Anonym bruker]

Moren min var i samme situasjon, hun skulle nok tatt abort for hun hadde ikke kapasitet til flere, og det gikk veldig på bekostning av oss som var der fra før. (Jeg er uendelig glad i broren min, men hadde han ikke blitt født så hadde vi jo ikke visst om han eller følt at noen manglet.)

 

Men du er jo ikke henne, eller noen av de som kan komme til å svare her. Det er dessverre bare du som kan vite hvor mye du orker.

Anonymous poster hash: 88957...127

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dersom du velger å beholde så bør du få ekstra oppfølging i graviditeten og etterpå med tanke på fødselsdepresjon. Så hvis det skjer så kan det tas tak i kjapt. Fikk du noe hjelp sist?

Jeg er bipolar så jeg ba selv om å få tett oppfølging siden jeg ikke visste hvordan en graviditet ville påvirke meg, men jeg kom meg gjennom det uten snev av depresjon til tross for en barseltid fra H...... om man har lov å si noe sånt. Husk også at i verste fall kan du gi flaske til babyen og få medisiner selv dersom livskvaliteten din blir dårlig, det er ingen skam i det Masse lykke til med avgjørelsen  

Anonymous poster hash: d555d...c0e

[Anonym bruker]

Liker ikke abort. Men akkurat her er det innafor mener jeg. Du skal ha et bra liv for de to du alt har ! lykke til med valget uansett hva du gjør

 

Anonymous poster hash: 0e736...bf9

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt abort. Jeg føler at jeg er for gammel og er ikke motivert for en ny baby-tid. Til tross for at jeg har pengene, ressursene og alt som kreves. 

Anonymous poster hash: fa8ee...ca2

[Anonym bruker]

Takk for svar. ❤️

Jeg fikk god hjelp etterhvert. I starten forsto jeg ikke selv hva som skjedde med meg så jeg lot det gå litt for lang tid.

Vi har alt på stell i livet og er gjeldsfrie og har alt vi trenger.

Jeg har ikke så sterke følelser rundt abort generelt men ettersom jeg har to nydelige barn og elsker de høyere enn alt så klarer jeg ikke forholde meg til å ta bort noe tilsvarende jeg har i magen, klønete forklart men den lille spira er alt barnet vårt.

Samtidig så er jeg livredd en ny barseltid skal ta livet av meg. Det føles slik. Jeg tenker at det var Guds lykke at jeg overlevde den forrige.

Min første barseltid gikk veldig fint så jeg tenker jo at kanskje jeg vil være like heldig gang nummer tre.

Til slutt er det alderen da, 41 år er for gammelt føler jeg.

En vanskelig tid og ikke så mange å prate med.

 

Anonymous poster hash: d1169...01a

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke 41 er for gammelt. Jeg håper jeg får en tredjemann om ca 2 år, men det er jo ingen garanti. Da vil jeg være 42. Jeg kjenner noen som har fått sin nr 3 like før hun ble 45, faren var 62. De betegner det som en stor gave.
Det store spørsmålet her er om du ØNSKER dette barnet. Ønsker du barnet, er det greit å være føre vár ang oppfølging ifht fødselsdepresjon. Har du en mann? Kanskje han kan ta større ansvar denne gangen?

Anonymous poster hash: 28524...5c4

[Anonym bruker]

Alderen er ikke noe hinder om du ønsker barnet. Så lenge du er fruktbar kan du få barn 😉 Selv oldemor som nå er 97 år fikk barn som 40-åring.

 

Jeg hadde barseldepresjon med andre barnet, men ikke med tredje og fjerde.

 

Anonymous poster hash: 1ba16...f02

[Anonym bruker]

 

Jeg synes ikke 41 er for gammelt. Jeg håper jeg får en tredjemann om ca 2 år, men det er jo ingen garanti. Da vil jeg være 42. Jeg kjenner noen som har fått sin nr 3 like før hun ble 45, faren var 62. De betegner det som en stor gave.

Det store spørsmålet her er om du ØNSKER dette barnet. Ønsker du barnet, er det greit å være føre vár ang oppfølging ifht fødselsdepresjon. Har du en mann? Kanskje han kan ta større ansvar denne gangen?

 

Anonymous poster hash: 28524...5c4

Jeg vet ikke hva jeg ønsker. Er så splittet. Føler meg litt knyttet til det alt samtidig er jeg redd. Jeg skulle vel ønske jeg IKKE var gravid rett og slett.

Jeg tenker kanskje det er meningen. Hva er oddsen for å bli gravid på prevensjon i en alder av 41 år?

Jeg har verdens beste mann, han er støttende og en super pappa.

Han er i like stort sjokk som meg. Ikke bare positiv han heller men han sier det siste ordet har jeg og han vil være med uansett hva vi ender opp med.

Kapasitetsmessig har vi mulighet til å klare dette fint uten store omveltninger i livet, så fremt jeg ikke blir syk.

Jeg er så rar i hodet nå at jeg leter etter tegn som kan hjelpe meg i avgjørelsen min.

 

Anonymous poster hash: d1169...01a

[Anonym bruker]

Du er ikke for gammel! Søk hjelp hos helsesøster eller fastlege med en gang, og få oppfølging fra starten. Det her blir bra !

 

Anonymous poster hash: 4b290...fa6

[Anonym bruker]

 

Moren min var i samme situasjon, hun skulle nok tatt abort for hun hadde ikke kapasitet til flere, og det gikk veldig på bekostning av oss som var der fra før. (Jeg er uendelig glad i broren min, men hadde han ikke blitt født så hadde vi jo ikke visst om han eller følt at noen manglet.)

 

Men du er jo ikke henne, eller noen av de som kan komme til å svare her. Det er dessverre bare du som kan vite hvor mye du orker.

 

Anonymous poster hash: 88957...127

Til deg som svarte dette.. i alle disse trådene hvor det er så mye svar fram og tilbake, og meninger om hva som er rett og galt vil jeg bare si hvor takknemlig jeg er for svaret ditt, som fra et "barns" perspektiv kan si at når et slikt valg gjøres kan det være riktig. Sitter i samme situasjon selv, og hvor enn vanskelig abort er, så er det så viktig å ta vare på de barna man allerede har.

 

Anonymous poster hash: 0439e...763

[Anonym bruker]

Jeg tenker litt sånn at du må finne ut om du ønsker det eller ikke. Når du har nå opplevd det helvete det er og gå i kjelleren så kjenner du også igjen tegnene men du kan og be om oppfølging slik at du faktisk ikke kommer ditt i det hele tatt, enten om det er medisiner eller hva det nå kreves for at du ikke skal havne i kjelleren igjen.. For nå vet du at du oppleve dette og vil være mer forberedt på det.. 

Lykke til uansett hva du velger, og for gammel er du ikke =) 

Anonymous poster hash: 9c0cd...1df

[sug lut]

Du er ikke for gammel, men du regnet deg ferdig med barn. Det er grunn god nok. I tillegg har du en historie som gjør deg redd fra start. Jeg hadde ikke vært i tvil.

[Anonym bruker]

Du er IKKE for gammel!!

Denne gangen kjenner du igjen tegnene på depresjon hvis det skulle bli sånn. Kanskje går det helt fint denne gangen. Ta kontakt med helsesøster tidlig, så får du oppfølging der også! :-)

Anonymous poster hash: d3ba3...b0a

[shari_z]

Jeg var i en lignende situasjon for to år siden. 44 år gammel og uplanlagt gravid med nummer tre, og veldig ferdig med babyer og småbarn (de to andre var 12 og 5). Jeg hadde også en alvorlig depresjon etter min eldste ble født hvor alt er bare svart; har faktisk bare noen få minner fra tiden før hun var fem år (og dette var grunnen til at vi ikke skulle ha flere barn). Men det gikk veldig bra med nummer to (også uplanlagt, men veldig velkommen), ingen depresjon.

 

Sistemann var jeg veldig redd å få depresjon da jeg i utgangspunktet ikke ønsket flere barn og var ikke begeistret for å være gravid, bare lei. Men som du sier, den lille spiren var vårt barn og jeg klarte heller ikke tanken av abort. Jeg også bare ønsket at jeg ikke hadde blitt gravid. Jeg fikk veldig tett oppfølging, både på grunn av min alder, en tidligere dødfødsel og min tidligere depresjon, og det gikk veldig bra. Da jeg fikk henne på magen etter fødselen, visste jeg at dette var helt riktig. Både jeg og mannen, som var da 52, og de to andre barna våre er takknemlig for gaven vi fikk i sistemann, som nå er halvannet år gammel.

 

Jeg steriliserte meg så fort jeg kunne etter fødselen (9 mnd) for å være sikker på at ingen flere uhell skulle skje.

 

Jeg har også tenkt på belastningen på våre andre barn, særlig den eldste, som hjelper meg mye (fikk hoftebrudd under fødselen og svangerskapsutløst osteoporose og skal ikke løfte og bære). Men nå ble det slik for vår familie alle sammen, en ny familie på fem, og noen ganger blir ikke livet slik vi har tenkt oss eller ønsket. Og ingen av oss ville vært foruten sistemann.

[Anonym bruker]

Snakk med Amathea?

 

Anonymous poster hash: a94f4...76c

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle.

Det er veldig tidlig dette her. Jeg skal til legen denne uka. Regner med ting har sunket litt inn da så jeg skal starte med å prate med henne om det.

 

 

Anonymous poster hash: 9f0d7...e3d

[Anonym bruker]

Jeg har en sykdom der jeg blir veldig fysisk dårlig hvis ikke medisinert. Så da jeg ble uplanlagt gravid som 41 åring, jublet jeg ikke. En del av meg håpet faktisk at jeg skulle spontanabortere. Abort for meg var uaktuelt, det var allerede barnet mitt. Det var et tøft svangerskap til tider, og utfordrende barseltid. Men jeg ville aldri vært foruten goingen min som har gjort familien vår komplett, og ville valgt det samme igjen.

 

Be om oppfølging, og det finnes medisiner. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 03063...f13

[Anonym bruker]

Jeg var 15 år da mamma ble gravid helt uplanlagt, søsknene mine var 10 og 13. Litt kleint var det jo at mamma var gravid, som 15-åring vil du helst ikke vite av foreldrene dine har et sexliv, men for oss ble det bare en velsignelse med den lille hjerteknuseren som kom altså.

 

Mamma og pappa var veldig bevisst at det ikke skulle være noen belastning for oss store å få en baby i hus, så det var veldig sjelden de ba om barnevakt, men vi fikk selvfølgelig passe og ha henne med oss på ting om vi ønsket. Vi synes det var koselig å hente henne i barnehagen innimellom, ta henne med på kino osv. Jeg flyttet jo hjemmefra mens hun fremdeles gikk i barnehagen og både hun og jeg synes det var stas å ha henne på overnatting, ta henne med på teater o.l. så det gjorde jeg med jevne mellomrom.

 

Jeg vet vi tre store var til stor hjelp for mamma og pappa selv om de aldri la noe ansvar på oss eller ba oss hjelpe til er det jo til hjelp å ha tre store barn som på eget initiativ synes det er koselig å ha med lillesøster på ting. Bortskjemt på kjærlighet og oppmerksomhet ble hun, og ganske veslevoksen, hun vokste jo nærmest opp som enebarn med veldig mange store til å ta vare på henne. En flott jente har hun blitt, og selv var hun jo ikke tenåring engang før hun begynte bli tante til det ene barnet etter det andre som vi eldste fikk. En super tante og ressurs i livene til oss eldste søsken når vi fikk barn

 

Ville bare svare at det overhodet ikke trenger bli sånn som første svaret du fikk her, at et barn til blir en for stor belastning for familien, men det igjen kommer jo an på din kapasitet.

Anonymous poster hash: 1ba16...f02

[Anonym bruker]

 

Moren min var i samme situasjon, hun skulle nok tatt abort for hun hadde ikke kapasitet til flere, og det gikk veldig på bekostning av oss som var der fra før. (Jeg er uendelig glad i broren min, men hadde han ikke blitt født så hadde vi jo ikke visst om han eller følt at noen manglet.)

 

Men du er jo ikke henne, eller noen av de som kan komme til å svare her. Det er dessverre bare du som kan vite hvor mye du orker.

 

Anonymous poster hash: 88957...127

Moren min var også i samme situasjon. Uplanlagt gravid med prevansjon.

 

Og lillebror som er 8 år yngre enn meg er verdens beste. Vi har et kjempegodt forhold, og jeg ville ikke vært foruten han.

 

Så vi er forskjellig.

 

Anonymous poster hash: 2388c...424

[Anonym bruker]

Moren min var også i samme situasjon. Uplanlagt gravid med prevansjon.

 

Og lillebror som er 8 år yngre enn meg er verdens beste. Vi har et kjempegodt forhold, og jeg ville ikke vært foruten han.

 

Så vi er forskjellig.

 

Anonymous poster hash: 2388c...424

 

Det er vel ikke så mye VI som er forskjellige, som familiens situasjon på det aktuelle tidspunktet. Jeg ville selvfølgelig heller ikke vært foruten broren min nå når jeg først har han!

 

Anonymous poster hash: 88957...127