Inspirert! Du som har vært alvorlig syk...

[Anonym bruker]

Hvordan takla ungane dine det?

Og hva feilte deg?

 

Anonymous poster hash: e4c45...f2f

[Plutselig_gravid]

For eldste på 12 år var det tøft. Han var redd, men hadde folk rundt seg som han kunne snakke med. De yngste skjønte nok ikke alvoret, men de merket jo at jeg var på sykehuset og ting var litt klabb og babb hjemme. Jeg ble akutt syk og veldig nær organsvikt. Frisk den ene dagen, kritisk den neste. De fant ikke ut av årsaken så det var en kamp med klokken. Det var derfor vanskelig for samboer og familie å forklare eldste hvorfor jeg var syk, om jeg skulle dø eller ikke. Ingen kunne svare. Vi måtte ta en dag av gangen og se hvordan kroppen responderte på alle medisinene og øvrig behandling. Jeg ble heldigvis frisk. Etter 1 uke visste vi at jeg kom til å overleve og bli helt frisk. Etter 3 mnd var jeg i jobb igjen. Eldste blir veldig engstelig hvis jeg blir forkjølet eller syk, det var et sjokk for alle. Heldigvis var det kortvarig bekymring i forhold til f.eks kreft o.l

[Anonym bruker]

Minste var bare 2 1/2 så han skjønte ingenting, men eldste på 4 1/2 har hatt store problemer. Han var stor nok til å skjønne noe av avorlig galt men for liten til å sette ord på det. Nå 5 år etterpå har han heldigvis lagt det vonde bak seg, men en enkelt gang i mellom så merker jeg noe fortsatt henger igjen.

Jeg fikk aggressiv kreft så vår kritiske periode varte 1 1/2 år.

 

Anonymous poster hash: 65529...9f8

[Anonym bruker]

Hun var baby, men er egentlig veldig interessert i å se bilder fra da jeg lå i koma og sånn. Men det går jo helt fint. Hadde nok vært annerledes om hun var større. Jeg var alltid redd for tilknytningen siden jeg forsvant en god stund, men det har nok gått fint.

 

Anonymous poster hash: c1003...282

[Twintipp og himmelblå]

Skulle ta en rutineoperasjon og hadde fortalt som var planlagt at jeg skulle komme hjem om ettermiddagen igjen.

Det tok 5 1/2 uke før jeg kom hjem, og mange mnd nå etterpå før jeg ble ordentlig meg selv.

Han tok det tungt, var veldig redd for at jeg skulle dø, sa "mamma, jeg tror du aldri kommer hjem mer, jeg tror du kommer til å dø". Han avviste meg, bare stirret på meg med store øyne og så redd og trist ut.

Sykepleierene var flinke med ham, hentet saft og liknende, og han skulle hjelpe meg med alt. Jeg fikk knapt røre meg før han ilte til.

Han så meg kun fire dager hvor jeg var ekstra medisinert før han kom.

 

I etterkant da jeg kom hjem var han som en hauk! Opptrådte som rene hovmesteren, skulle sjekke bandasjer, gi meg puter, gi meg drikke, bre over meg, hjelpe meg opp osv.

 

Sakte men sikkert har det glidd over.