Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #1 Skrevet 13. april 2016 Jeg får plutselige innskytelser om å ta selvmord. Jeg oppdager at jeg tenker at jeg kanskje gjør det i helga, da er jeg alene. Jeg har en klar metode. Men så slår jeg tanken vekk, jeg har jo barn, jeg kan ikke gjøre det. Jeg føler meg ikke trist eller redd. Så går det dager eller uker, og så planlegger jeg det i tankene igjen. I dag stilte jeg meg selv spørsmålet om jeg hadde tatt selvmord om jeg ikke hadde hatt barn, og svarte meg selv: ja trolig. Alt dette tenkes nøkternt, uten tårer, redsel, smerte. Dette har pågått over et år denne gangen. Har hatt både lenger 8g kortere perioder med slike tanker før, og år uten. Er dette vanlig? Tenker du sånn? Anonymous poster hash: b04f9...ad7
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #2 Skrevet 13. april 2016 Går du på noen medisiner? Anonymous poster hash: 47c01...363
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #3 Skrevet 13. april 2016 Dette kan være en bivirkning av en eller flere medisiner. Om du bruker noen medisiner, hadde jeg lest i pakningsvedlegget om mulige bivirkninger. Ev. slå det opp i Felleskatalogen på nettet. Jeg opplevde for mange år siden en ekkel bivirkning av en blodtrykksmedisin jeg hadde blitt satt på. Jeg hallusinerte rett og slett, så slanger komme ut av tv-skjermen feks! Sluttet raskt på de, og bivirkningene forsvant med en gang. Anonymous poster hash: 498fb...8c5
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #4 Skrevet 13. april 2016 Ha, jeg tenker akkurat som deg.. Men "vet" at jeg ikke kommer til å gjøre det pga barna mine. De elsker og trenger meg. Og jeg elsker og trenger de! Men uten dem tror jeg kanskje det hadde vært slutt😞. Det er vondt å tenke på ... Har du noen å støtte deg til hi? 😞 Anonymous poster hash: 127bc...887
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #5 Skrevet 13. april 2016 Ja, jeg bruker faktisk sovemedisiner. hi Anonymous poster hash: b04f9...ad7
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #6 Skrevet 13. april 2016 Hva heter medisinen da? Anonymous poster hash: 498fb...8c5
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #7 Skrevet 13. april 2016 Ha, jeg tenker akkurat som deg.. Men "vet" at jeg ikke kommer til å gjøre det pga barna mine. De elsker og trenger meg. Og jeg elsker og trenger de! Men uten dem tror jeg kanskje det hadde vært slutt. Det er vondt å tenke på ... Har du noen å støtte deg til hi? Anonymous poster hash: 127bc...887 Noen å støtte meg til? Hva er egentlig det? Jeg har venner og familie, psykolog, men ingen å holde i hånda. Jeg har et ærlig selvmordsforsøk bak meg, men da var jeg virkelig deprimert og hulket i krampegråt når jeg tenkte på å ta mitt liv. Nå bare registrerer jeg tankene og glemmer det ganske lett. Ingen tårer. Noen ganger tenker jeg at de tankene bare er gamle vaner, gamle tanker som hilser på. hi Anonymous poster hash: b04f9...ad7
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #8 Skrevet 13. april 2016 Hadde det sånn før,akkurat sånn. Begravelse og alt planlagt ned til minste detalj. Litt ekkelt,fikk av og til en form for angst da jeg begynte å lure på om jeg kom til å gjøre det I ett sinnssvakt øyeblikk. Tror det gikk over I det livet mitt ble bedre og så en fremtid. Anonymous poster hash: d3d66...c5d
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #9 Skrevet 13. april 2016 Hva heter medisinen da?Anonymous poster hash: 498fb...8c5 Stilnoct, immovane, apodorm. Akkurat tatt stilnoct i 2 dager på grunn av tilvenning til en av de andre. Jeg vet jeg reagerer fysisk og psykisk på stilnoct, kanskje de er grunnen? Takk for innspill! hi Anonymous poster hash: b04f9...ad7
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #10 Skrevet 13. april 2016 Det ser i hvertfall ut til at alle tre medisinene du nevner har depresjon som bivirkning...i noen av dem også angst, psykoser og hallusinasjoner. Anonymous poster hash: 498fb...8c5
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #11 Skrevet 13. april 2016 Noen å støtte meg til? Hva er egentlig det? Jeg har venner og familie, psykolog, men ingen å holde i hånda. Jeg har et ærlig selvmordsforsøk bak meg, men da var jeg virkelig deprimert og hulket i krampegråt når jeg tenkte på å ta mitt liv. Nå bare registrerer jeg tankene og glemmer det ganske lett. Ingen tårer. Noen ganger tenker jeg at de tankene bare er gamle vaner, gamle tanker som hilser på. hi Anonymous poster hash: b04f9...ad7 Jeg vet ikke selv.. Unnskyld spørsmålet.. For føler egentlig selv at jeg ikke har noen.. Tankene bare er der.. Et du villig til på pm'? Støtte deg til meg? Og omvendt? 😐 Anonymous poster hash: 127bc...887
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #12 Skrevet 13. april 2016 Jeg har også vært deprimert (3-4 år siden) hva vel suicidale og ble tvangsinnlagt en kort periode... Men nå er jeg "frisk" men føler fortsatt et jeg ikke er tilbake 10 av 10. Hvis jeg var på 0 som deprimert logger jeg på en 7-8 nå Kan også ha samme tanker som du beskriver, de bare popper opp og forsvinner noen sekunder etterpå -fremgangsmåte er jeg usikker på heldigvis. Av og til kan jeg tenke å kunne jeg bare ha fått kreft å dødd!! Mens jeg i neste sekund er livredd for å få kreft... Eller evt bli utsatt for terror kan plutselig være et håp, flyulykke, bilulykke osv. At det ikke hadde gjort meg noe å dø -imens jeg i neste sekund rister det av meg og et livredd for å bli utsatt for det overnevnte. Rare meg, men det jeg er mest redd for er å bli SÅ deprimert igjen at jeg er en fare for meg selv og dom nok til å gjøre det imen "lyset er skrudd av" for man blir bedre av depresjon, det er et lys i tunellen og man får det bra igjen. Kommer jeg ned til 4-5 av 10 ringer jeg psykolog og får hjelp. Det hadde kanskje hjulpet for deg å bare ta en time også for å snakke med noen ansikt til ansikt om det, som kan hjelpe og gi deg verktøy for når de tankene dukker opp ❤️ Anonymous poster hash: 49313...342
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #13 Skrevet 13. april 2016 Jeg vet ikke selv.. Unnskyld spørsmålet.. For føler egentlig selv at jeg ikke har noen.. Tankene bare er der.. Et du villig til på pm'? Støtte deg til meg? Og omvendt? Anonymous poster hash: 127bc...887 Kjære deg, her er ingenting å unnskylde! Jeg har det rimelig greit, men jeg forstår jo at du ikke har det og jeg føler med deg. For å være ærlig hadde jeg et helvete for ikke så lenge siden, men nå som jeg ikke er så deprimert lenger føles alt så fjernt. Jeg kontakter deg gjerne om jeg vet hvem du er. Stor klem fra meg. hi Anonymous poster hash: b04f9...ad7
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #14 Skrevet 13. april 2016 Jeg har også vært deprimert (3-4 år siden) hva vel suicidale og ble tvangsinnlagt en kort periode... Men nå er jeg "frisk" men føler fortsatt et jeg ikke er tilbake 10 av 10. Hvis jeg var på 0 som deprimert logger jeg på en 7-8 nå Kan også ha samme tanker som du beskriver, de bare popper opp og forsvinner noen sekunder etterpå -fremgangsmåte er jeg usikker på heldigvis. Av og til kan jeg tenke å kunne jeg bare ha fått kreft å dødd!! Mens jeg i neste sekund er livredd for å få kreft... Eller evt bli utsatt for terror kan plutselig være et håp, flyulykke, bilulykke osv. At det ikke hadde gjort meg noe å dø -imens jeg i neste sekund rister det av meg og et livredd for å bli utsatt for det overnevnte. Rare meg, men det jeg er mest redd for er å bli SÅ deprimert igjen at jeg er en fare for meg selv og dom nok til å gjøre det imen "lyset er skrudd av" for man blir bedre av depresjon, det er et lys i tunellen og man får det bra igjen. Kommer jeg ned til 4-5 av 10 ringer jeg psykolog og får hjelp. Det hadde kanskje hjulpet for deg å bare ta en time også for å snakke med noen ansikt til ansikt om det, som kan hjelpe og gi deg verktøy for når de tankene dukker opp ❤️Anonymous poster hash: 49313...342 Takk for svar. Jeg går faktisk til en psykolog, og denne vet om litt av hvert, men jeg har ikke nevnt disse pop-up tankene. I tillegg har jeg visst mistet respekten eller tillitten til psykologen, fordi jeg er så mye sterkere enn psykologen (lang historie).Så jeg har faktisk avbestilt min neste time. Men ja, noen ganger lurer jeg på om jeg plutselig gjør noe mer enn bare å tenke på det. Jeg har jo handlet før. hi Anonymous poster hash: b04f9...ad7
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #15 Skrevet 13. april 2016 Kjære deg, her er ingenting å unnskylde! Jeg har det rimelig greit, men jeg forstår jo at du ikke har det og jeg føler med deg. For å være ærlig hadde jeg et helvete for ikke så lenge siden, men nå som jeg ikke er så deprimert lenger føles alt så fjernt. Jeg kontakter deg gjerne om jeg vet hvem du er. Stor klem fra meg. hi Anonymous poster hash: b04f9...ad7 Oki? Er dette en gammel tråd? Noe jeg ikke har fått med meg?? Anonymous poster hash: 127bc...887
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #16 Skrevet 13. april 2016 Hadde det sånn før,akkurat sånn. Begravelse og alt planlagt ned til minste detalj. Litt ekkelt,fikk av og til en form for angst da jeg begynte å lure på om jeg kom til å gjøre det I ett sinnssvakt øyeblikk. Tror det gikk over I det livet mitt ble bedre og så en fremtid.Anonymous poster hash: d3d66...c5d Oj, da tenkte du lenger enn meg. Godt det gikk over. hi Anonymous poster hash: b04f9...ad7
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #17 Skrevet 13. april 2016 Oki? Er dette en gammel tråd? Noe jeg ikke har fått med meg??Anonymous poster hash: 127bc...887 Eh, nå falt jeg også ut. Gammel tråd? Nei, helt ny og jeg prøvde å svare på det du skrev isted. hi Anonymous poster hash: b04f9...ad7
Anonym bruker Skrevet 13. april 2016 #18 Skrevet 13. april 2016 Hvis dere lurer på bivirkninger på forskjellige medisiner IG lurer på om det kan skyldes det, så anbefaler jeg Freakforum.no. Der er de eksperter på sånt... Anonymous poster hash: d3093...aaa
Anonym bruker Skrevet 14. april 2016 #19 Skrevet 14. april 2016 Noen å støtte meg til? Hva er egentlig det? Jeg har venner og familie, psykolog, men ingen å holde i hånda. Jeg har et ærlig selvmordsforsøk bak meg, men da var jeg virkelig deprimert og hulket i krampegråt når jeg tenkte på å ta mitt liv. Nå bare registrerer jeg tankene og glemmer det ganske lett. Ingen tårer. Noen ganger tenker jeg at de tankene bare er gamle vaner, gamle tanker som hilser på. hi Anonymous poster hash: b04f9...ad7 Det er jo en slags fluktmulighet, en utvei. En trøst. Jeg tror ikke det er uvanlig for folk som har hatt det veldig vanskelig, men har kommet ovenpå. Det er jo også veldig vanlig å ha tanker om ikke å ville leve eller selvmordstanker. Hvs om du tenker litt på når de dukker opp - har det skjedd noe spesielt, kan det være noe som trigget deg: lukt, smak, noe du så/hørte eller noe som hendte tidligere på dagen? Jeg kan ha det litt sånn, men det som dukker opp er "jeg vil ikke leve". Ingen konkrete tider, metoder eller planer. Anonymous poster hash: aa4af...76e
Anonym bruker Skrevet 14. april 2016 #20 Skrevet 14. april 2016 Jeg får plutselige innskytelser om å ta selvmord. Jeg oppdager at jeg tenker at jeg kanskje gjør det i helga, da er jeg alene. Jeg har en klar metode. Men så slår jeg tanken vekk, jeg har jo barn, jeg kan ikke gjøre det. Jeg føler meg ikke trist eller redd. Så går det dager eller uker, og så planlegger jeg det i tankene igjen. I dag stilte jeg meg selv spørsmålet om jeg hadde tatt selvmord om jeg ikke hadde hatt barn, og svarte meg selv: ja trolig. Alt dette tenkes nøkternt, uten tårer, redsel, smerte. Dette har pågått over et år denne gangen. Har hatt både lenger 8g kortere perioder med slike tanker før, og år uten. Er dette vanlig? Tenker du sånn? Anonymous poster hash: b04f9...ad7 Søsteren min tok selvmord for 2 år siden. Hun var en glad, livlig god jente frem til et år før depresjonen blomstret opp igjen. Etter det tok det et år på psykiatrisk med behandling. De anslo henne som frisk og skrev henne ut. Samme dagen tok hun selvmord hjemme hos seg selv med barna sovende i samme hus. DU ANER IKKE KONSEKVENSENE det vil ha for dine nærmeste!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! FÅ HJELP! Jeg kan ikke få ropt det høyt nok!!!!!!!!!!!! Anonymous poster hash: 0a0e3...a9b
Modesty Blaise. Skrevet 14. april 2016 #21 Skrevet 14. april 2016 Jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Foreldreforumet. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige. Jeg oppfordrer deg heller til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av. Modesty Blaise, brukermoderator.
Anbefalte innlegg